torsdag 10. juli 2014

Festen starer ikke før alle er ankommet

De vonde tankene om himmelen


I mange år etter at jeg ble en kristen tidlig på 80-tallet, ble jeg ofte engstelig når jeg kom til å tenke på himmelen. Hva var det som ventet meg der oppe! Jeg kunne se for meg hvordan Allherskeren satt på sin trone, som en streng dommer, rede til å dømme alle ætter og folkeslag. Jeg syntes det var lite nåde å spore. De som sto framfor ham, stod der med bøyde hoder i skam og med skjelvende knær. ”Tenk om jeg er en av dem som går fortapt og kastes ut i det ytterste mørke” tenkte jeg.

Det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan han ville komme til å spole mitt liv tilbake, og vise meg på storskjerm, alle mine svake øyeblikk og syndefulle handlinger. Enhver synd ville komme for dagen, tenkte jeg. Ingenting ville holdes skjult. De som hadde vendt om i dette livet og tatt imot Jesus som sin personlige frelser ville få forlatelse og bli benådet om de da ikke hadde syndet imot Den hellige ånd, noe som var utilgivelig. Hadde jeg gjort det? De som ikke ble benådet, ble umiddelbart kastet ut i det brennende inferno hvor en gråter og skjærer tenner. Nå var det for sent å be om nåde. For disse fantes det ikke lenger noen mulighet til å finne miskunn hos Herren. Hans barmhjertighet og tålmodighet hadde tatt slutt.

Med disse tankene i pannebrasken hver gang jeg tenkte på himmelen, så fikk jeg fort det inntrykk av at dette var et sted for dom og straff, i stedet for grønne enger, hvile, himmelsk glede og evig fred. 
Himmelen ble et sted med skrik og fortvilelse i stedet for omvendelse, sorg og grusomhet i stedet for nåde og opprettelse. Bare noen få utvalgte ville slippe igjennom nåløyet.

Etter hvert ble gudsbildet mer og mer anstrengt. Kunne Gud virkelig være evig god og rik på miskunn? Ville hans kjærlighet ta slutt? Kunne han med et pennestrøk dømme størsteparten av menneskeheten, sin egen dyrebare skatt, til å fortæres av ilden i all evighet? Hvordan kan jeg tilbe en slik Gud?


De gode tankene om himmelen


Heldigvis har det godt opp for meg at det finnes langt flere bilder på himmelen i vår Bibel, enn den som handler om dom og oppgjør.
Når Jesus snakket om himmelriket forfektet han en annen forestilling, som han hadde en forkjærlighet til. Han fortalte at himmelriket kunne lignes med en konge som skulle holde bryllup for sin sønn. Kongen sendte sine tjenere ut og sa til dem: ”Gå derfor ut i veikryssene, og innby til bryllupet alle dere treffer.” Tjenerne gikk ut på veiene, som de hadde fått beskjed om, og ”samlet alle de møtte, både onde og gode, så bryllupssalen ble full av gjester.” Matt 22.9f.

Historien om den bortkomne sønn ender omtrent på samme vis, med en storslagen fest. Den gode far, som ønsker sin bortkomne sønn velkommen hjem, sa til sine tjenere, ”hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss” Luk 15.23.
Jesus tegner ofte et bilde av en stor himmelsk bankett som vi skal få være med om. Her skal vi feire, ikke bare vår egen forsoning med vår Gud, men også gjenforeningen med alle våre bortkomne brødre og søstre, fra alle verdenshjørner.


Festen starter når den bortkomne er ankommet


Mange av mine konservative venner synes i dag å være mer opptatt av den kommende dom, hvor Gud ville effektuere sine dommer, enn av den store himmelske bryllupsfesten, hvor de bortkomne også vender hjem. De opptrer som den eldste broren i lignelsen om den bortkomne sønnen i Luk 15. Og jeg klandrer dem ikke. Jeg tenkte etter hvert slik jeg også.

Den eldste sønnen i lignelsen ble hjemme hos sin far. Han gjorde ikke krav på arven, han var trofast i sine daglige gjøremål, var lydig og gjorde det han fikk beskjed om. Han tilbød seg aldri å gå ut å lete etter sin yngre bror. I grunnen virket han fornøyd med å nyte godt av å bo hjemme og være under sin fars omsorg. Men han var på langt nær perfekt. Når den yngste sønnen returnerte og hans far tilga ham betingelsesløst, så ble den eldste sønnen rasende sint når han hørte at hans far hadde slaktet gjøkalven og arrangert en stor fest for hans bror. Hva er dette for noe ”Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!” Luk 15.29. Der den eldste sønnen kanskje hadde håpet på en irettesettelse og at far hans fortalte hvor skapet stod, der oppdager han at hans far gjør tvert om og lager til stor fest. Han ble forferdet over farens raushet og nåde og ville selv ikke gå inn og være med på festen. En slik nåde og en slik mottagelse av en synder var uhørt.
Selv gikk han å håpet på at hans far ville gjøre i stand en mindre fest der hvor den fortapte bror ikke var med, men hvor han bare kunne feire i lag med sine venner. Himmelen var med andre ord bare for noen få.

Akkurat slik tenkte jeg selv i mange år. Festen i himmelen er bare for meg og noen få utvalgte. Jeg håpet at himmelen skulle være slik. Jeg gikk å håpet på at jeg skulle belønnes med en fest, hvor de bortkomne ikke var velkommen. Som en takk for at jeg tok imot troen og holdt ut, så skulle jeg få noe som ikke de andre ville få. Jeg stolte mer på min egen fortreffelighet, enn på Guds nåde. Den eldste sønnens respons på nåden, ble etter hvert også min reaksjon.

Den barmhjertige faren møter også den eldste sønnen med nåde, ”Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen” Luk 15.31f. Han er like nådefull mot den eldste som den yngste. Faren forlot til og med selskapet for å lete opp den eldste sønnen. Hvorfor? Jo fordi han ikke kan feire før alle hans barn sitter rundt bordet sammen med han. Først når de bortkomne er kommet hjem, kan festen starte.

Jesus forteller oss ikke om den eldste sønnen til slutt kom med inn og tok del i feiringen. Nei, han lar den ha en åpen slutt. Han inviterer oss til å ta stilling selv. Hva vil vi gjøre? Vil vi vende oss bort fra Guds gode nåde, eller vil vi ta del i den store feiringen? Jeg vet hva jeg ville gjort. :)


Både gode og onde inviteres inn


Fremdeles er det mange ledige plasser rundt bordet. For de som allerede har ankommet er det bare å småspise på apertiffen, og ha forventninger til det som vil komme. Stadig strømmer det folk inn i festsalen. Når Gud selv, etter å ha lett opp den siste ”sauen”, trer inn i festsalen vil alle være samlet og den store festen begynne.

Alle er invitert til å være med på den store begivenheten. Derfor har han bedt oss om å samle alle folk, ”onde og gode”, så bryllupssalen kan bli full av gjester. Sammen med Gud blir vi derfor oppmuntret til å dele evangeliet og invitere folk til å være med. Paulus skriver at ”Gud forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste.” Han ”tilregner ikke dem deres misgjerninger.” Det betyr at han ramser ikke opp alle våre synder og holder dem fram for oss. Han ber oss bare om å gå ut å nøde folk til å komme. Dette er kirkens kall i verden.


Våre bordkavalerer


Jeg har ingen anelse om hvor vi vil komme til å sitte under den himmelske bryllupsbanketten, men jeg tror jeg kan ane hvem som vil være våre bordkavalerer. På vår ene side vil kanskje den personen sitte som vi har påført mest lidelse i livet. På den andre siden vil den sitte som har vært mest ondskapsfull imot oss. Der vil vi alle sitte forsonet med hverandre, mellom én som har tilgitt oss vår dumskap og én vi selv har måttet tilgi sin dumskap.

De eneste tårer som vil finne sted på banketten, er gledens og forsoningens tårer. Der vil vi se hvordan en ydmyk Hitler bøyer seg ned og vasker føttene til en jødisk jente, med sine tårer, - ei som omkom i en konsentrasjonsleir. Der vil vi se hvorledes fundamentalister av ulik tro og kristne omfavner hverandre som søsken. De som før stod i mot hverandre vil nå omfavne og tilgi hverandre. Her vil Jesus omfavne Judas, og her vil løven leke med lammet. Kanskje vil vi også se Gud Fader omfavne Lucifer, sin erkefiende, den første som falt bort fra nåden. I himmelen vil det ikke lenger være noen merkelapper. Vi er alle Guds barn, forsont med hverandre og himmelens skaper.

Kanskje liker du dette dårlig. Du har bare ikke lyst til å ha disse til bords akkurat der du sitter. Kanskje tenker du, ”hvordan i all verden kan du mene noe slikt. Du vet ikke hvilken smerte eller lidelse disse menneskene har påført meg, hvor onde, slemme og hensynsløse de var og hvordan de aldri angret på det de en gang hadde gjort.” Kanskje nekter du å ta imot den plassen du har fått tildelt.  Kanskje makter du ikke å tilgi det de har påført deg.

Men så prikker noen deg på skulderen og du vender om å ser inn i øynene til en du selv har påført mye lidelse og smerte. Èn som du var ond, slem og hensynsløs imot. Èn som du selv aldri ba om tilgivelse, og som på sin side har all rett til å nekte å sette seg sammen med deg. Men som allikevel sier til deg, ”Jeg tilgir deg alt.”

Kanskje får vi da kraft nok til å snu oss å selv tilgi. Alle må vi omvende oss. Men selv om vi ikke gjør det eller makter det der og da, så har jeg gode nyheter. Festen vil nemlig ikke starte uten deg. Du er hedersgjesten, akkurat som alle de andre. Og Gud vil vente til du er klar. Alle de hellige og englene vil også vente. Ingen har det travelt. Heller ikke jeg. Her har vi hele evigheten til rådighet. :)

Selvfølgelig skulle vi ønske vi slapp å vente for lenge. For vi har jo så lyst at feiringen skal ta til. Men vi venter i tålmodighet til den siste gjesten har ankommet. Guds kjærlighet er så stor at den rommer alle. Ingen vil bli forlatt ute i mørket. Alle vil være med og Gud vil være alt i alle. Gud skal tørke bort våre tårer og så skal ”døden ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.”  Ingen vil da stå utenfor. :)




tirsdag 8. juli 2014

Er jeg blitt en kjetter?

I løpet av de fire siste år, har det gradvis vokst fram en sterk tro på universalismen i mitt teologiske univers. Hos meg er den omtrent like gammel som min datter. Med andre ord, fremdeles ung og vakker. Min vei inn til en universalistisk tro har jeg tidligere redegjort for her inne på Bona Fide.  

Etter at jeg begynte å blogge om den universalistiske teologi og mitt forhold til den, har jeg møtt mange og til dels sterke reaksjoner på hvordan jeg som tradisjonell konservativ teolog, kunne ta et slikt skritt og omfavne det som for mange betraktes som ”heresi”. Er ikke denne læren et brudd med all klassisk kristen tro? 

Denne frykten kan jeg delvis forstå. Selv var jeg også redd den gang jeg oppdaget at det var endringer på gang i mitt eget dogmatiske univers. Har jeg latt meg bli bedratt og selv blitt en vranglærer? Dette har jeg grunnet mye på i den senere tid. Andre får vurdere om jeg faller inn under den benevnelsen. Det jeg derimot vet er at den katolske kirke på sin side ser på deler av protestantismen som heresi, mens mange protestanter på sin side beskriver deler av den katolske tro som vranglære. Bestemmelsen av hva som er heresi er derfor ofte avhengig av ens eget teologiske ståsted. De fleste ”kjettere” regner nok ikke sine egne meninger som kjetterske, det gjør heller ikke jeg.

Personlig fant jeg min støtte hos mange av kirkefedrene. Klemens av Aleksandria, Origenes, Gregor av Nyssa, Theodor av Mopsuestia og Isak Syreren delte alle en felles tro og et felles håp om at Gud til sist ville forsone alle mennesker med seg selv. Kjernen i deres enkle argumenter var som følger: For det første fastholdt de at det onde må være endelig i sin natur. Ondskapen vil en dag ta slutt, slo de fast. I kraft av at den aldri har vært skapt av Gud, og derfor bare er en mangel på noe bedre, vil den følgelig også forsvinne ut i intet. For det andre, forestilte de seg alle en kortere eller lengre periode med straff, - et sted hvor alle ville bli helbredet og gjenopprettet. Gjennom den kjærlighetsild som springer ut fra Gud vil ondskapens parasitt bli fjernet fra Guds skapning, slik at bare det gode og det edle blir stående tilbake. Til slutt var disse hellige menn også av den overbevisning at man kunne understøtte dette med Skriftens ord.

Min tro på Universalismen hviler i den trygge tro, at Gud ikke bare vil alle menneskers frelse, men at han samtidig også vil komme til å dra alle mennesker til seg gjennom sin sønn Jesus Kristus.
Nå finnes det mange ulike grener av universalistisk tro. Enkelte forfekter en pluralistisk universalisme, hvor alle veier fører til Gud og at det ikke finnes noe helvete. Alle kommer direkte inn i himmelen. Dette er ikke den form for universalisme som jeg forsvarer. Den form for universalisme som jeg derimot forfekter kjenner jeg igjen hos noen av de tidligste og største kirkefedre vi har i vår kirke. 

Så hva tror jeg egentlig på?


1. Jeg tror at frelsen bare finnes i Jesus Kristus. 

(Joh 3.15; 6.40; 7.37; 11.25f.; 14.12; Apg. 4.12; 16.31; Rom 10.9f.)

Det er ikke gitt noe annet navn ved hvilket vi kan bli frelst ved, enn Jesus Kristus. Det er han som forsonet verden med Gud. I Kristus ble alle ting sammenfattet, alt i himmel og på jord. Det var han som bar alle våre synder opp på korset, så vi kunne finne tilgivelse og fred.
Jeg representerer ikke den gren av universalismen som forkynner pluralisme. Ikke alle veier bringer oss til Gud og gir oss del i frelsen. Den tanke finner vi heller ikke i oldkirken. For å bli frelst, må hver og en motta Jesus Kristus som sin Herre og frelser. ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.” Ingen kan bli frelst uten å tro på Jesus, Guds sønn. 
Det eneste som skiller min tro i fra tradisjonell evangelikal tro i dette spørsmålet, er at mennesket kan omvende seg og komme til tro på Jesus også etter sin død. 








2. Jeg tror at frelsen også kan vinnes etter døden. 

(1 Krøn 16.34; Salm 136.1ff.; Jes 9.2; Matt 5.25-26; 12.32; Rom 8.35-39; 1 Kor 5.5; Ef 4.8-10; 1 Pet 3:18-20; 4.6).

Dersom det er sant at kjærligheten aldri faller bort og at Herrens miskunn og hans nåde varer til evig tid, ja så tar jeg konsekvensen av det og tror at frelsen også etter døden vil bli tilbudt alle mennesker. Gud vil elske mennesket like mye etter sin død som før sin død. Guds kjærlighet er urokkelig. Men hvorledes kan et menneske ”ta imot” Jesus Kristus eller tro på han, dersom man verken har hørt om han eller er i stand til å forstå budskapet i en slik grad at man kan ta stilling til det. Enkelte er for unge til å forstå, andre er mentalt handikappet og vil aldri forstå i dette livet? En annen erkjennelse er knyttet til det faktum at de fleste mennesker kjemper seg igjennom livet her på jord. Kanskje er det ikke slik for deg og meg, men de aller fleste mennesker lever under andre kår enn det vi gjør, de er langt fattigere enn det vi er som bor i den vestlige verden. Store deler av arbeidsdagen til millioner av fattige familier og barn går med til å skaffe seg mat. Hver dag er en kamp om å overleve. Det å i det heletatt foreslå at disse vil tilbringe evigheten i helvetet fordi de ikke stoppet opp å ”tok imot Jesus” er ikke bare latterlig og arrogant, men også ekstremt ukjærlig. Troen på at Gud vil fortsette sitt misjonsprosjekt på den andre siden av døden er det eneste som virker logisk. Dersom det er sant at ingen kommer inn i himmelen uten gjennom Jesus Kristus, noe jeg selv tror på, - så må det også være en mulighet for alle de som ikke kom til tro på Jesus i dette livet, at de vil få en ny mulighet i det hinsidige eller i oppstandelsen. Er han ikke ”Herre over både levende og døde”? (Rom 14.9).


3. Jeg tror på misjon og evangelisering. 

(Matt 10.5-9; Mark 6.7-13; Luk 9.1-6; Mark 16.15-18; Matt 28:18-20, Luk 24.47-48; Joh 20.21-23.)

Mange sier til meg at dersom universalismen er sann, så trenger man jo ikke å fortelle mennesker om Jesus. Alle blir jo allikevel frelst. Jeg selv ser det ikke slik. Selv om jeg personlig tror at alle omsider kommer til himmelen, så kan mennesket allerede her og nå bli forsonet med Gud og finne fred i hjertet. Allerede nå kan hver og en bli kjent med Gud og utvikle en relasjon med Gud Fader, Sønn og Hellig ånd. Mennesket behøver ikke å vente med å få del i det gode livet. Her og nå kan himmelen bli vunnet.
Kristus er veiviser til himmelriket. Han er kilden til alt liv og universets sanne sentrum. Hvorfor skulle vi ikke forkynne evangeliet om at han allerede har båret alle våre synder opp på korset og forsonet alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden? Er det ikke Kristus verdens håp? Disiplene ble bedt om å gå ut å forkynne de gode nyhetene i denne verden. Allerede her og nå kan alle få del i framtiden og få del i gudommelig natur.  Jesus sa ”der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder. For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.” Her er det ikke frykten for den kommende dom som initierer misjonen, men tanken om at Guds rike nå er for hånden. Alle kan få del i det. Kirken er en misjonerende kirke, ikke pga. frykten for den kommende dom eller helvetet, men fordi den stadig vil peke på Kristus som livet og oppstandelsen, som kilden til alt levende. Vi følger han fordi han er verdt å følge. Vi tror på han fordi han vil oss godt og viser oss veien til det gode liv. Han er den gode hyrde i dette livet.
Derfor tror jeg på misjon og har en positiv begrunnelse for hvorfor vi driver misjon.


4. Jeg tror at all synd vil straffes.

(5 Mos 24.16, Jes 3.11; 13.11ff.; Esek 18.30, Matt 25.46; Rom 6.23; 2 Tess 1.9; Hebr 9.27; 10.30; 1 Pet 4.17; Åp 20:12-13.)

Bibelen er klar på at vi alle en dag skal for dommen. Her er det ingen som kan gjemme seg. Hver og en av oss må avlegge regnskap i forhold til hvordan vi forvaltet våre liv, enten vi regner oss som kristne eller ikke. Alle må vi stå til ansvar for våre feiltrinn og våre synder.
Enhver vil få sin tilmålte og rettferdige straff for i forhold til hva man har gjort og hvordan man har brukt sitt liv. Universalistisk tro lærer ikke at alle unngår helvetet, men heller at alle til slutt kommer til himmelen. Det vil bli en straff for de som fortjener det; men straffen har sitt siktemål i at alle skal bli frelst og forsonet med Gud. Noen hevn for hevnens skyld finnes ikke i Gud.  


5. Jeg tror på dobbel utgang og at alle vil bli dømt etter sin død. 

(Matt 12.36; 16.27; 25.41-46; Joh 3.16; Rom 2.16; 14.10-12; 1 Kor 3:10-15; 2 Kor 5.10; Åp 20.12-13.)

Ingen troende jeg vet om er perfekte eller har oppnådd fullkommenhet. Dersom det er tilfelle, hvem av oss vil da kunne si at vi er klare for himmelen? Vi vil alle stå for himmelens trone med noe ”tre”, ”høy” eller ”halm” som trenger å brennes bort, før vi kan entre inn i det himmelske Paradis. I enkelte kristne sammenhenger, hvor jeg bl.a. har mine åndelige røtter ifra, så kan man få det inntrykk at har du bedt omvendelsesbønnen en gang, så er man så å si immun imot all form for straff. Kanskje er det derfor mange er blitt lunkne i sin tro, likegyldige i sitt kall etter å forkynne evangeliet, og blasert i forhold til sin egen åndelige helse. Alle skal vi gå igjennom en renselsesprosess, hvor slagget vil skilles bort fra de edleste metaller i åndelig forstand. Om ikke man har påbegynt denne prosessen i dette livet, venter det en større renselse i det neste, enten man kaller seg en kristen eller ikke.


6. Jeg tror at formålet med Gehenna er gjenopprettelse og ikke gjengjeldelse. 

(1 Krøn 21.13; Ord 3.12; Jes 19.22; Hebr 12:7-11 og Åp 3:19).

Nær beslektet med den tanke at alle mennesker vil bli frelst, finner vi også den forståelse at helvetets siktemål må være godt og full av legedom. I stedet for den forestilling at Gehenna er et straffested, hvor ikke-troende blir utstøtt, pint og glemt for hevnens skyld, tror jeg derimot at Gehenna har til hensikt å hjelpe mennesket fram til en forsoning med Gud. Det er legedom i Gehennas bakgård. Kanskje kan man tenke om dette stedet som et himmelsk hospital, hvor selv enkelte ”troende” vil kunne tilbringe noe tid.

Ved Guds rensende kjærlighetsild, forberedes de store skarer for himmelen ved at alt unødvendig ”halm” og ”høy” blir brent bort en gang for alle. De få som unnslipper ilden må være de hellige som er uten lyte i Kristus, som har latt Kristus vunnet skikkelse i seg og allerede her og nå blitt transformert til hans Guds sønns avbilde. Men alle blir vi frelst av nåde. Ingen skal kunne slå seg om brystet å takke seg selv for innsatsen. Nåden består i at Kristus helliger oss og renser oss. Det er han som er verdens frelser. Ingen kan bli frelst uten gjennom han. Men det betyr ikke at alle som bekjenner seg til han allikevel er klare for himmelen. Vi kjenner vel alle noen som kanskje ennå har et lite stykke igjen på helliggjørelsens vei.
Dersom vi tenker at de som ikke tror på Jesus, ikke kan leve som de selv ønsker, hvorfor skulle vi tro at vi kan det bare fordi vi kaller oss kristne? Enkelte ganger misbruker vi Guds nåde, gjennom å tro at vi allerede hører himmelen til og derfor kan tillate oss litt utilbørlig adtferd og selvgodhet. Universalismen minner oss om at ingen av oss er i mål ennå og at vi alle må ta Jesu ord om å omvende oss på alvor. Hver dag arbeidet Paulus på sin frelse, til tross for at han både var og ble frelst.


7. Jeg tror at helvetets varighet er begrenset og ikke evig. 

(2 Mos 34.6-7; Salm 30.6; 44.24; 77.8-10; 86.5; 103.9-17; Jes 54.7-8; Jer 3.12; 30.24; 31.3; Klag 3.31-32; Mik 7.18-19; 5.21-26; Luk 12.47-48.)

Dersom formålet med helvetet er å gjenopprette mennesket, så sier det seg selv at dens varighet ikke kan være evig. Det klassiske argumentet har alltid vært at en forbrytelse imot en evig Gud må straffes med en evig dom. Dette argumentet faller sammen da Bibelen snakker om ulike grader av straff for syndere. Hvordan kan det være grader av evighet? Blir den ene straffet med piskeslag i all evighet, mens den andre brenner i all evighet?


8. Jeg tror at alle omsider vil bli frelst.
 

(Jes 45.22-23; Matt 18.12-14; Joh 12.32; Rom 5.12-21; 11.25-26,32; 1 Kor 15.21-28; Ef 1.10; Fil 2.9-11; Kol 1.20; 1 Tim 4.10).

Dette betyr ikke at det ikke finnes noe helvete eller at mennesker ikke blir holdt ansvarlige for sine livsvalg. Det betyr bare at alle mennesker, etter å ha vært igjennom en passende straff, enten den nå har vært av helbredende, pedagogisk eller rensende karakter, omsider vil være klare for det evige himmelrike. ”For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.”

Det har til alle tider vært talsmenn og forkjempere for denne troen i vår kirke. Allerede i de første fem eller seks århundre av kirkens historie var denne måten å tenke på allmenn i de fleste kirkelige kretser. Ved fire av de seks kjente teologiske læresteder som Aleksandria, Antiokia, Cæsarea og Edessa/Nisibis fantes det prominente universalister som forkynte alle tings gjenopprettelse. I Efesus lærte de betinget udødelighet eller annihilasjon, dvs at de som går fortapt blir tilintetgjort, og i Kartago eller Rom underviste dem om den evig pine etter augustinsk tradisjon.[1] Gjennom hele middelalderen og fram til moderne tid har det stått fram teologer som har holdt fast ved denne måten å tenke på, uten å ha verken blitt kastet ut av kirken eller blitt betraktet som kjettere. Flere av dem ble tvert imot anerkjent som store teologer og åndelige veiledere i vår kirke.
Jeg har ikke noen ønske om å skape splid i vår kirke, men har allikevel et ønske om å holde denne debatten varm. Derfor skriver jeg også min blogg som alene er viet universalistisk teologi og filosofi.
Så får dere selv vurdere om dette er kjettersk teologi eller ikke. Jovisst kan dette være nye tanker for de fleste av dere, men det er ikke noen nykonstruert teologi som har sitt opphav i meg. Her står jeg trygt i en kirkelige tradisjon som strekker seg helt tilbake til den udelte kirkes tid, ja til Paulus og Jesus selv.





[1] http://www.ccel.org/ccel/schaff/encyc12/Page_96.html

mandag 7. juli 2014

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg!


”Jeg vil alltid synge om Herrens miskunn, fra slekt til slekt skal min munn gjøre din trofasthet kjent. Jeg sier: Miskunn blir bygd for evig, din trofasthet er grunnfestet i himmelen” Salm 89.1-2.

”Dersom vi er troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv” 2 Tim 2.13.
Gud fornekter ikke seg selv, sier apostelen. Paulus tenker at Gud ikke kan annet. Guds vesen er uforanderlig. Hos han er verken ”forandring eller skiftende skygge.”  Ut av Gud strømmer det alltid lys, fred, nåde, kjærlighet, godhet og miskunn.

Skulle han holde dette tilbake, ville han måtte fornektet seg selv. Men Gud gjør ikke det, ifølge Paulus.
Selv om vi er troløse, så vil han forbli trofast i mot sin skapning og sitt løfte. ”Min plan skal bli fullført, og alt jeg vil, deg gjør jeg” Jes 46.10b.

Hva er det Gud vil framfor noe annet? Jo han ”vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten og kjenne,” 1 Tim  2.4. Det er vanskelig å forestille seg at Gud vil gi opp, før han er i mål og har dratt alle mennesker til seg.

Jeg kan selv huske min første kjærlighet til mine barn. Det var ikke den dagen de kom klyvende opp i fanget mitt og sa, ”Jeg er så gla i deg pappa.” Det var heller ikke den dagen da jeg så barna mine for første gang, inne på fødestua og hvor jeg først fikk dem i mine armer. Nei, første gang jeg elsket dem, var når kona mi kom og fortalte meg at hun var med barn, og at jeg skulle bli pappa.

Slik liker jeg å forestille meg Guds kjærlighet, at han elsket oss fra første stund, - fra den dagen han tegnet oss i sine hender, lenge før vi ble skapt og formet i vår mors liv. Han ventet ikke først på å se om vi var elskverdige. Han reserverte ikke sin kjærlighet for noen få utvalgte. Gud elsket oss alle sammen, lenge før vi ble skapt. Denne kjærligheten er og forblir like uforanderlig som Gud selv. Den består til evig tid og vil aldri - aldri - aldri falle bort.


Hesed og Agape

Det hebraiske ordet for Guds kjærlighet er hesed, som peker på noe som er urokkelig og bunnsolid. Vi snakker om en klippefast og uuttømmelig kjærlighet som aldri sviker, og som er full av nåde og godhet. Ordet oversettes som oftest med nåde, trofasthet, miskunn og kjærlighet i det gamle testamentet. I Salmenes bok finner dette igjen og igjen. ”Evig varer hans kjærlighet/trofasthet/miskunn”. Og det er denne ubøyelige, urokkelige og trofaste kjærlighet som frelser oss, ikke vår egen kjærlighet.

Vår kjærlighet til hverandre lar seg ikke beskrives med så sterke ord. Når hebreerne ville uttrykke den menneskelige kjærlighet benyttet de seg ofte av et annet ord, ’ahab. Vår kjærlighet til hverandre er ikke like urokkelig som den Gud eier. I motsetning til Guds kjærlighet, kommer vår kjærlighet som oftest til kort og faller som kjent bort fra tid til annen. Der Guds kjærlighet er urokkelig, der skranter vår. ”Mange taler høyt om sin egen (hesed) troskap/kjærlighet/miskunn, men hvor finnes den en kan stole på?” Ord 20.6.

Når man taler om Guds kjærlighet, så snakker man om en usvikelig og evig trofast kjærlighet.
Likeså på gresk finner vi en nyanseforskjell i begrepsbruken vedrørende kjærligheten. Agape beskriver Guds evige kjærlighet og Fileos beskriver i større grad den menneskelige kjærlighet, - vår fattige evne til å elske hverandre.  

”Kjærligheten (agape) utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort” 1 Kor 13.7f.
Dersom Guds kjærlighet ikke skulle vare i til evig tid, ville jeg ha vært bekymret. Hvorfor det? Jo dersom Guds kjærlighet en dag skulle ta slutt, hva skulle jeg da kunne håpe på eller klamre meg fast ved? Men slik er det heldigvis ikke. ”Med evig kjærlighet” har han elsket oss, jfr. Jer 31.3. Det er denne kjærligheten som danner grunnlag for Guds tålmod med oss. Gud vet at hans store kjærlighet vil vare lengre enn enhver ondskap og ethvert opprør og enhver motstand imot Gud. Derfor er kjærligheten først og fremst ”tålmodig” 1 Kor 13.9. Gud er tålmodig fordi han vet og kjenner utfallet på det hele.


Hevn eller forsoning

Uansett hvor godt dette høres ut, er det mange som dessverre ikke tenker som meg. De fleste kristne jeg kjenner, vil tvert i mot si at det kommer til et punkt hvor Guds tålmod en dag tar slutt. Gud vil i følge dem én dag si ”Nå får nok være nok!” Og som om ikke det er nok, ser de fleste av mine konservative venner fram til den dagen, fordi de tror om seg selv at de er på rett side.

Selv Bibelen er ikke immun imot slik snakk. Et avsnitt i Åpenbaringsboken kan skape noe undring ”Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: ”Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?” Åp 6,9f.

Teksten har i aller høyeste grad et uromoment i seg, fordi den skildrer martyrene mens de venter i utålmodighet på hevnen. Disse holdningene kjenner jeg igjen fra min kristne omgangskrets også. Mange av dem tenker akkurat slik som disse. Det virker nesten som om det er noe fromt over det hele. De ser fram mot hevnens time, da all rettferdighet skal oppfylles. I mine tanker er det ikke mye som minner meg om noe helgenaktig over slike holdninger. Jovisst finner vi dem i Guds ord, men det betyr ikke nødvendigvis at de burde være normerende for våre holdninger i dag. Det finnes også tekster som vitner både om fiendekjærlighet og om en større raushet og nåde. Da Jesus selv ble utsatt for de groveste sjikaner, pisket, slått, korsfestet til døde og gjort til narr av jødene og de romerske soldater, så var det ikke hevnen Jesus var opptatt av. Han sa: ”Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør” Luk 23.34.

Jeg har venner som ønsker dødsdom innført i Norge og jeg har venner som på langt nær ønsker et slikt lovverk realisert. Noen søker hevn, andre søker forsoning. Noen søker øye for øye og tann for tann, mens andre ikke ønsker å ty til samme virkemiddel som overgriperen, nemlig volden.
Jeg tror at den som har funnet kjærligheten alltid søker en bedre vei, i håp om at forsoning en gang i framtiden skal være mulig.

Selv håper jeg for Anders Behring Breivik at han en dag både vil kjenne anger og smerte over den ondskap han forårsaket i Oslo og på Utøya 22. juli i 2011. Men om han endog aldri vil komme til å vise noen anger i dette livet, og da må regnes som åndelig død i forhold til virkeligheten, så vet jeg at Gud allikevel er god og i stand til å bringe denne unge mannen fram til sannhets erkjennelse. Jeg velger å stole på at Gud vet å gi Anders B. Breivik en rettferdig straff, ikke den straff mine hevngjerrige venner vil gi han, men en straff som kan bringe denne unge mannen fram til forsoning med både seg selv, Gud og alle de han gjorde urett. Ikke alle vil makte å tilgi Anders, til det var udåden for alvorlig. Men en gang i det hinsidige ser jeg ingen grunn til at dette ikke skulle være mulig.

Alt det som gikk galt her i verden vil Gud en dag rette opp i, ikke ved å hevne alle dem som mistet sine kjære, eller ved å sende dem i en evig fortapelse, men tvert i mot ved bringe alle parter til forsoning. Gud gir aldri opp forsoningens tjeneste. Hevnen er aldri løsningen på et problem. Når vi i vårt eget liv har fått del i Guds rike nåde, hvorfor skulle vi ikke da også håpe på at alle de som har forgrepet seg imot oss også må få del i den samme erfaringen.
La oss vente på nådens triumf, med tålmodighet. Når vi først har lært oss å tilgi og elske, også de som har gjort oss mest urett i livet, først da kan vi også si at Kristus har vunnet skikkelse i oss. Da er vi blitt som han, vi kan tilgi dem som gjør oss urett.


Utålmodighetens landeplage

Utålmodighet er en av vår tids største landeplager. Mange av oss eier ikke tålmodighet lengre. Kanskje er det en tapt skatt i manges liv. Vi sutrer etter 30 sekunder om vi blir satt på vent i telefonen. Vi surmuler om ikke folk holder avtalen sine og kommer presis. Vi syter og klager om bilen foran oss ikke holder fartsgrensa eller vi må stoppe opp pga. uventet vegarbeid.
Dette synes kanskje å være trivielt. Men vår utålmodighet stikker også dypere og har alvorligere berøringspunkt. Vi flytter fra hverandre langt tidligere enn før. Terskelen for å ta ut skilsmisse er ikke hva den en gang var. Om ikke barna er lydige, blir mange foreldre hissige eller sinte på dem. Dersom noen sier noe stygt til oss så ryker vennskapet. Vi tåler ikke å bli irettesatt av arbeidsgiver.

Jeg tror all utålmodighet handler om et fravær av nåde i eget liv. Når Paulus listet opp de kjennetegn som kjærligheten er bærer av, i sitt brev til Korinterne, begynner han med følgende: ”Kjærligheten er tålmodig.” Jeg tror ikke det er noen tilfeldighet at apostelen nevnte tålmodigheten først. For uten tålmodighet så er kjærligheten i seg selv umulig. Jo mer nådefulle vi er, jo mer kjærlighet vil være å spore. Vi sutrer ikke så fort, vi jamrer oss ikke over den minste ting eller klager med en gang noe går oss i mot. Vi innser at det tar år å bygge opp et godt og varmt hjem eller ekteskap. Vi innser at vi selv var barn engang og gir dem dermed større spillerom. Vi blir ikke opptatt av å vinne alle diskusjoner og har større forståelse for alle feiltrinn som blir begått. I stedet for å si ”skjerp deg!” så løfter vi opp de som ligger nede og tørker støvet av dem.

Øvelsen i å vise tålmod kan også i større grad gjøre oss oppmerksom på Guds tålmodighet og hvor mye lengre den strekker seg enn vår. For hvor tålmodig er Gud? Har hans tålmod en grense? Paulus skriver, ”Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv.” 1 Tim 1.15f. Det er ingen tvil om at den tålmod som Gud viser er ubegrenset. Slik kjærligheten er foruten grenser, evig og bunnløs, akkurat slik er Guds tålmod.

Nå skal vi ikke stikke under en stol at gudsbildet i bibelen på noen som helst måte er ensartet. Enkelte fortellinger gir et inntrykk av at Gud både er snar til vrede og svært så utålmodig. En av disse historiene finner vi i beretningen om gullkalven. Herren hadde fått nok og ønsket at sin vrede skulle komme over folket. Han ville gjøre ende på dem. Men da bønnfalt Moses Herren om å ta tilbake sin brennende vrede og oppgi sin plan om å føre ulykke over sitt folk. Moses henviste til løftet Herren hadde gitt sin tjener Abraham om å gjøre folket like tallrikt som stjernene under himmelen. ”Da oppgav Herren sin plan og førte ikke ulykke over folket, slik han hadde tenkt” 2 Mos 32.14. Dette er en underlig historie hvor Moses fremstår som mer barmhjertig, nådefull og rik på miskunn, enn Gud selv. Dette er en historie jeg kjenner at jeg er skeptisk til. Kan det virkelig være tilfelle at noen mennesker er mer nådefull og tålmodig enn Gud?

Jeg kjenner en kvinne som tilga sin mann utroskap. Ikke bare en gang gjorde hun det, men to. Jeg husker jeg spurte henne om hun ville kunne tilgi enda en gang, dersom mannen var utro. Da sa hun til meg, ”Nei, jeg tror ikke at jeg vil kunne finne styrke til det. For det finnes en grense for hvor mye smerte jeg kan tåle.”
Den menneskelige tålmodighet, evnen til å tilgi og vise nåde er og blir begrenset.

En dag kom Peter til Jesus og spurte, ”Herre hvor mange ganger skal min bror kunne forgå seg mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?”
Kanskje forsøkte Peter å imponere Jesus. Syv ganger virket å være i overflod. I henhold til den rabbinske tradisjon ble det foreslått at tre ganger fikk være godt nok.

”Ikke sju ganger,” svarte Jesus, ”men jeg sier deg: sytti ganger sju!” Matt 18.21f. 
Jeg tror ikke Jesus mente at dette skulle forstås bokstavelig dit hen at 490 skulle være den ytterste grense. Deretter forteller Jesus en lignelse om en mann som skyldte sin Herre ti tusen talenter. Et talent utgjorde ca. 6000 drakmer, hvorav en drakme var lik én romersk dagslønn på denne tiden. Med andre ord skyldte mannen hele 60 millioner dagslønner.

Jesus konstruerer historien slik at tilhørerne umiddelbart forstår at dette aldri vil kunne la seg nedbetale. Her stod skyldneren i en bunnløs gjeld, som det ikke var mulig å betale tilbake. Men så viser Herren sin tålmodighet og ettergav ham hele gjelden. Slik ville Jesus få disiplene sine til å forstå at himmelrikets konge besitter en nåde og en tålmod som er foruten grenser. Det radikale i denne historien er allikevel at han oppfordrer sine disipler til å utvise en like så stor barmhjertighet som det de selv er blitt vist.
I denne historien forklarer Jesus at hans nåde og evne til å tilgi er foruten grenser.

Grunnen til at Gud er tålmodig er fordi han stoler på at den til slutt vil bringe oss vekk fra våre onde veivalg og deres konsekvenser. Gud er tålmodig fordi han vet at hans bortkomne en dag vil komme hjem.

I Luk 15 forteller Jesus oss om en far som hadde to sønner. Etter at den yngste av dem tok ut sin del av arven, flyttet han ut fra farsheimen og til et land langt borte, hvor han sløste bort sin rikdom i et vilt liv. Gutten endte som kjent opp i en grisebinge hvor han mettet seg av de samme belgene som grisene åt. Her i grisebingen kom han til seg selv og bestemte seg for å vende om og rette snuten hjem. Det er ikke noe bemerkelsesverdig med denne guttens historie. Dette kunne være min eller din historie. I alle fall er det mange som har kjent seg igjen i denne guttens dramatiske livshistorie.
Det som gjør denne historien til noe ekstraordinært er farens hjertelag. Jesus sa, ”Da han ennå var langt borte fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp han i møte kastet seg om halsen på ham og kysset ham.” Luk 15.20. Han så gutten fordi han alltid ventet og skuet bortetter veien. Han ventet i tålmodighet på at gutten en dag skulle komme hjem.

Hensikten med Guds store tålmod med oss er vår frelse. ”Herrens tålmod skal dere se som en mulighet til frelse” 2 Pet 3.15. For hvem er det Guds tålmod betyr en mulighet til frelse? Jo alle.

Enkelte teologer mener at historien om den bortkomne sønnen ikke sier at faren vil vente i all evighet. Rent teknisk har de sannsynligvis rett. Men i denne lignelsen er den hjemmeværende faren et bilde på Gud. Og jeg kan aldri forestille meg at den far som Jesus beskriver her kommer til et punkt hvor han gir opp sin tålmodighet, lukker døren bak seg, spjelker den igjen og slår av lyset. En kjærlig far gir aldri opp sine barn. Dersom han blir utålmodig, så tar han på seg sin frakk, etterlater seg et notat ved døren og legger i vei for å søke han som er kommet bort.

Dersom Gud blir utålmodig, så er det fordi han vil oss godt. Dette kan også være grunnen til at Jesus her i Luk 15 gir oss tre historier som sier oss noe om Guds grunnleggende holdning imot alle syndere. De to andre fortellingen viser oss Guds standhaftighet og hans rike tålmod. Selv om Gud er tålmodig, er han ikke bare fornøyd med å vente. Hans nåde er evig og hans tålmod er foruten grenser, men han ser og hører sine barns lidelser. Han sitter ikke å godter seg over deres smerter eller venter til det øyeblikket kommer hvor han kan si, ”Hva var det jeg sa deg!” I stedet reiser han seg opp og legger ut på søk, til han finner den siste bortkomne sauen i flokken. Gud vil med andre ord aldri gi deg og meg opp. Det er den åpenbaring av Gud som hans sønn gir oss del i, i motsetning til den vi fant i 2. Mosebok. 


Guds standhaftige nåde.

Fra tid til annen hører vi om barn som forsvinner. Politiet iverksetter alle verdens tiltak i stor skala og begynner sitt søk. Media blir ofte involvert for å dekke historien.
For en del år siden forsvant en ung jente. Politiet fant jakken som hun hadde, men selv var hun sporløst forsvunnet. Profesjonelle aktører og hundrevis av frivillige var ute å leita etter jenta i inn og utmark og over et stort område. Dager ble til uker og uker ble til måneder. Men etter hvert som tiden gikk, brukte politiet mindre og mindre ressurser på å finne jenta. Media sin interesse for saken dabbet også av, da det var nok av andre tragedier å skrive om. Alle de frivillige som søkte etter jenta de første ukene, vendte gradvis tilbake til sine egne liv. Nesten alle hadde gitt opp håpet og gav derfor opp søket.

En reporter spurte foreldrene til denne unge jenta flere år senere, ”Når kommer dere til å gi opp å søke etter deres datter?” De svarte, ”Aldri!”
Den som elsker gir aldri opp å søke.
Jeg tror Gud er like standhaftig i sitt søk etter de som er kommet bort fra han. Hva skulle få oss til å tro at hans kjærlighet ikke er like standhaftig som foreldrene til denne jenta? Denne resolutte og ubøyelige innstilling etter å oppsøke sitt folk, synes jeg også å se igjennom hele Skriften. Skriftene som er skrevet ned over en periode på ca. 1500 år dokumenterer Guds urokkelige relasjon til sitt folk. Der folket igjen og igjen svek sin Gud, sviktet han dem aldri.
Historien om Israel er ikke en historie om folkets trofasthet imot Gud, men om Guds trofasthet til sitt løfte. ”For Herren din du går med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke”  5 Mos 31.6. Det samme løftet gav han til sine disipler før han forlot dem på Kristi himmelfartsdag. ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende” Matt 28.20.

Dette er sterke ord. Aldri vil han slippe taket i deg. Aldri vil han svikte deg. Alltid vil han være med deg. Enkelte kristne grupper begrenser disse tekstene, til eksklusivt bare å gjelde enten Israel eller hans disipler. Mange av dem argumenterer for at hans trofaste nåde bare gjelder de utvalgte – de som er kommet hjem, de som hører med i folden. Dette er et fattig evangelium. Guds oppsøkende nåde synes å være for alle. Gud som er far til alle levende skapninger vil alltid søke opp sine bortkomne får. Han vil aldri i evig gi slipp på noen av dem.

I den lille bibel får vi en påminnelse om Guds store kjærlighetsplan. ”For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” Joh 3.16f. Gud er ikke interessert i bare noen få utvalgte. For meg synes det som om han var bestemt på å forsone hele verden med seg selv igjennom sin Sønn. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.

Da jeg var ung var jeg ikke særlig god i fotball. Når de to beste fotballspillerne i klassen fikk i oppgave å plukke ut hvert sitt fotballag i gymtimen, stod jeg ofte sist tilbake sammen med en annen. De som var mest ønsket ble som oftest foretrukket framfor meg og min venn. Etter at de to beste i klassen hadde valgt sine spillere og vi to sto tilbake, så sa den ene, ”Dere kan ta Ola, vi tar han andre.”  Og slik ble jeg ”utvalgt” på laget. Det var ingen gledesrop eller begeistring å spore over at jeg var blitt med. Ingen ønsket meg velkommen inn i teamet. Det som møtte meg var tvert imot en form for resignasjon og motvillig aksept.

Når jeg sitter å hører enkelte predikanter forkynne ”evangeliet”, får jeg den samme fornemmelsen. De får meg til å tro at Gud benytter seg av de samme spillereglene og at hans utvelgelse er betinget og at han ønsker noen velkommen med entusiasme og andre med forakt. Denne vrangforestillingen er ikke ny. Jesus ble ofte kritisert for å håndplukke feil folk, de som alle ellers ville ha valgt til sist. ”Tollere og syndere holdt seg nær til Jesus,” står det. Fariseerne og de skriftlærde ble forarget og sa: ”Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.” Luk 15.2.
Ingen ville ha stilt spørsmål om Jesus hadde fordømt tollere og syndere. Det gjorde han ikke. Han satte seg ned med dem og spiste i lag med dem. Dette var et brudd på all religiøs kutyme. Derfor reagerte også fariseerne så sterkt. I Jødisk kultur er det å bryte brød sammen et tegn på full aksept. Jesus hørte fariseerne murre over hans kjærlighet og omgang med syndere, og responderte på dette med å stille to poengterte spørsmål. ”Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?” Luk 15.4. ”Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den?” Luk 15.8.

Svaret på begge disse spørsmål er ikke selvfølgelig. Kanskje ville ikke vi ha risikert de nittini sauene bare for å redde den ene, eller brukt så mye tid og krefter bare for en liten mynt som er blitt borte. Ingen av oss er kanskje så standhaftig.



Jesus derimot tror på en Gud som søker de/det bortkomne inntil han finner dem/det. Hvor lenge vil han lete? Jo, så lenge som det er nødvendig. Han vil ikke gi seg før han har funnet det som er kommet bort. Og dette er gode nyheter som mange har vanskeligheter for å ta til seg. Det gir oss håp utover døden. Døden er ikke siste ord i saken. De som har lært oss at det etter døden er umulig å komme til himmelen dersom man ikke aksepterte Jesus i dette livet og som stadig løfter fram at nåden bare er et forbigående tilbud, og at evig straff venter alle dem som ikke tar imot nåden her og nå, de forkynner i beste fall et fattig evangelium. Personlig har jeg store vanskeligheter med å se at dette er gode nyheter i det hele tatt.
Når Skriften løfter fram at nåden aldri faller bort, hvem er da vi som kan omgjøre det?