onsdag 17. oktober 2012

Hva gjør vi med Lasarus?


De aller fleste av de som kommer til gudstjeneste i vår kirke bærer med seg forventninger; - forventninger som helt sikkert går i ulike retninger. Vi er jo alle forskjellige som mennesker og vi befinner oss på ulike steder i livet.

Noen ønsker seg litt høytid over livet, andre ønsker å markere en stor begivenhet i familien. Noen vil komme vekk i fra den daglige larmen, i håp om å finne ro i kirkerommet. Andre kommer for å lytte til et gudsord. Og alle kommer vi med livene våre og sansene våre, kanskje for å oppleve og erfare noe som sprenger grensen for det hverdagslige og allmenne, - i et møte med det hellige og mysteriet.

I kirken forventes det også at man snakker sant om livet. Her målbærer man de store eksistensielle spørsmål; (Hvor kommer jeg i fra? Hvem er jeg? Hvor er jeg på vei? Finnes det et liv etter døden? Kan jeg stole på Gud? Finnes han? osv..) Men kirken er også et sted der man reiser mange av de vanskelige og ubehagelige spørsmålene, som vi så lett unnviker og skyver fra oss.

Og det er det siste vi skal forsøke å gjøre i dag. Vi skal snakke om noe vi ikke snakker så mye om, - nemlig våre liv sett i lys av døden og den kommende dom.
Søndagens tekst har ikke som formål å begeistre oss, men tvert i mot å vekke oss.

Lignelsen om Den rike mannen og Lasarus har av mange kristne opp gjennom historien vært forbundet med frykt og angst for hva som vil skje etter døden. I denne fortellingen var det at Dante også hentet sin inspirasjon til sitt store epos, hvor han beskriver menneskets skjebne i den kommende verden.
Et av spørsmålene som mange naturlig nok stiller seg er: Hvordan vil det gå med meg, går jeg til grunne i fortapelsen? Ender jeg opp som den rike mannen? Eller havner jeg i Paradis hos Abraham?

For mange handler denne teksten om frelse og fortapelse, om himmel og helvete og om den dobbelte utgang på livet. Og jeg kan huske veldig godt ifra min ungdomstid, - at mange predikanter bruker denne lignelsen for å understreke den endelige skjebne som venter de rike og alle de som ikke ville tro på Jesus og ta imot den befriende nåden over over sine liv.

Men kan man med rette bruke denne lignelsen til å skape et slikt endetidsscenario? Er det det Jesus har i tankene når han gir oss denne sterke historien, eller har lignelsen et annet formål? Kan det for eksempel være at Jesus har et pedagogisk og formanende siktemål - i å få folk til å vende seg bort fra sin selvopptatthet, egenkjærlighet og gjerrighet og begynne å rette blikket imot de fattige? Ligger tyngdepunktet i det som skjer etter døden, hvor den rike pines og den fattige får trøst, eller er dette å forstå som en advarsel om at det venter et korrektiv for de pengekjære, ubarmhjertige og selvgode som ikke har hatt de fattige for øye?

Lukas, Jesus og de fattige


Evangelisten Lukas er en nidkjær historieskriver. I hele sitt forfatterskap, så tegner han et markant bilde av Jesus som et medmenneske med et stort engasjement for de fattige. Han kom til vår verden ”for å forkynne et gledens budskap til de fattige,”(kap 4) og ”han mettet de sultne med gode gaver” (Kap 1).

I Bergprekenen, (kap 6), hører vi Jesus innlede talen med å si: ”Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige er dere som hungrer, for dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.” Blikket er med andre ord rettet mot de som ingenting har og som gråter, de marginaliserte og trengende.

I kapittel 9 ser vi Jesus mette omkring 5 000 menn, foruten kvinner og barn. Og han la det inn over disiplene sine ”Dere skal gi dem mat!

Og i avsnittet rett før lignelsen om Den rike mannen og Lasarus tar Jesus til orde for at man ikke kan tjene både Gud og Mammon samtidig.
Advarselen var i særlig grad rettet imot de fariseerne, som ikke hadde øye for de fattige og ”som var pengekjære”, selvopptatte og gjerrige. Og slik fortsetter Lukasevangeliet og tegner opp for oss et bilde av en kirke som skal være til for de fattige.

Hva gjør vi med Lasarus?


Hovedpersonen i dagens lignelse er den rike mannen. Han som kunne kle seg i ”purpur og den fineste lin og som levde i fest og glede dag etter dag.” Han hadde alt. Det var kanskje piker, vin og sang, - hvem vet? Han levde i alle fall i sus og dus.
Men det var noe som fattet den rike mannen. På utsiden av porten hans, lå nemlig den fattige Lasarus, ”full av verkende sår.” Hans livsvirkelighet var diametralt annerledes. Hans eneste drøm var å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Han håpet på smulene, og at den rike og navnløse mannen ville vise barmhjertighet.

Det er ingen tvil om at denne lignelsen i dag adresseres til oss, ikke bare til det rike Vesten generelt, men til oss som bor i oljenasjonen Norge – og ikke minst til alle oss som kaller oss kristne – og har nestekjærligheten som ideal.

Lar vi den fattige Lasarus lide, mens vi fotstetter å lever våre ubekymrede liv videre i vår velstand og overflod? Et ubehagelig, men viktig spørsmål.
For skal vi ta nestekjærligheten på alvor, så må den få praktiske følger for våre liv. Den må få føtter å stå på og et bankende hjerte med vilje til å bruke av overfloden til beste for de fattige.

Lasarus, hvor finner vi han? Jo vi finner han overalt rundt omkring oss og i verdens skrikende nød.
Du finner han her i Norge også. Kanskje så du den fattige Lasarus på TV i går? Under TV-aksjonen i dag vil du helt sikkert få bilder inn i stua av Lasarus.

Jesu lignelse er ikke til å kimse av. Den er et botsrop til alle oss som er rike, at vi må oppdage den fattige Lasarus før det er for sent.

Dagens tekst treffer oss rett i hjertet og der det gjør mest vondt. Den vender seg til rike og selvopptatte mennesker, og minner oss om at vårt forhold til den fattige Lasarus faktisk har betydning for våre liv og vår framtid i det hinsidige. Dermed finnes det ingen unnskyldning for å fortsette å holde rikdommen for seg selv.
Guds ord skinner som et kraftig lys i dag:
Den som ser en bror [eller søster] lide nød og lukker hjertet til for [dem] når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? – Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.” 1 Joh 3:17-18

Den rike Sakkeus


Og så til det store spørsmålet! Hva vil skje med meg, går det med meg som den rike mannen? Jeg er jo også rik!

Dere husker sikkert alle sammen historien om den lille tolleren Sakkeus, som klatret opp i treet og som fikk møte Jesu.
I løpet av sitt yrkesaktive liv så hadde han krevd inn og karret til seg store skatter på bekostning av andre.
Men så møter han Jesus, - og det er jo alltid en god start, og det skjer noe i livet hans. Han ser seg selv og sine pengekjære handlinger i et helt nytt lys. Og når han innser sin gjerrighet og griskhet, så vender han om og sier ”Herre, halvdelen av alt jeg eier, vil jeg gi til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.” Og så blir Sakkeus frelst. ”I dag er frelse kommet til dette hus,” sa Jesus.

Så lenge det er liv i deg og meg så er det håp for oss alle sammen, at vi kan få slippe den skjebne som den rike mann fikk erfare i lignelsen. Det er med andre ord mulig å velge sin skjebne, sier Jesus. Det er jo en av grunnene til at Jesus gav oss denne historien om Lasarus og Den rike mannen - ”Se til at du tar de riktige valgene?”

Nå er det også viktig for meg å si, at det ikke stilles noen krav om at vi skal gjøre som Sakkeus og nærmest gi fra oss alt vi eier og har.
Hver og én må finne ut hvor mye og hva som skal deles med de som ingenting har. Det er en holdningsendring Jesus er ute etter; - At vi innser at alt det vi har, har vi fått som en gave for å dele med hverandre.

Skulle vi derimot ikke gjøre som Sakkeus, å vende om, men tvert i mot fortsette å klamre oss fast til rikdommen vår, som om den bare var til mitt eget bruk – slik den rike mannen gjorde det, ja så venter det et rettferdig oppgjør der framme. Det er skriftens ubehagelige alvor til meg som har alt, - og det i bøtter og spann.

Hvordan forstå straffen?


Når det er sagt, så må jeg si noe mer. For det er lett å trekke den konklusjonen at den rike mannen nå angivelig skulle havne i en evig fortapelse uten mulighet til å finne nåde, forsoning eller gjenopprettelse.  Men slik leser jeg ikke denne teksten. Og det er det viktig for meg å si.
Den evige fortapelse er etter mitt skjønn en umulighet og ikke noe vi skal gå rundt å frykte og engste oss for. Gud har en storslått plan for oss alle sammen, og vi skal få være trygge på at ”han som begynte den god gjerning i oss, også skal fullføre den,” enten det blir i dette livet eller i det kommende.
Og kanskje bør vi gjøres oppmerksom på at lignelsen ikke sier noe om at straffen skulle gjelde for evig og alltid.

Det er ingenting i denne teksten som sier noe om hvor lenge den rike skulle være der han var havnet! At straffen skulle være formålsløs og uten ende finnes det derfor ikke grunnlag for å hevde. Frihetsberøvelsen til den rike, bærer heller preg av at han har fått ilagt en streng husarrest. Og det er alt vi kan si. Han har fått smake sin egen medisin. ”Husk mitt barn,” sa Abraham til den rike, ”at du fikk dine goder mens du levde, og da fikk Lasarus det som var vondt. Nå trøstes han her, mens du er i pine.” Det var med andre ord en rettferdighet i det at den rike nå må bære ansvar for sitt selviske liv. Og slik er Gud! Han er rettferdig, og derfor må gjerningsmannen straffes. Men den himmelske straffen står alltid i forholdt til udåden som er begått, ellers ville den jo i utgangspunktet aldri være rettferdig.

En evig straff vil av denne grunn aldri kunne rettferdiggjøres.
For hvilken udåd kan rettferdiggjøre en evig fortapelse?
Derfor er det heller ingen grunn til å tro at en rettferdig og barmhjertig Gud vil sende noen inn i en fortapelse som er foruten ende. Det ville i så fall være være en grusomhet, langt verre en det Hitler og Stalin i sin tid stod for.

Men når det er sagt, så utelukkes allikevel ikke oppgjørets time. Og den må vi ta på alvor. Og det er slik jeg tror vi må forstå Den rike mannens skjebne. Straffen må m.a.o. forstås som et virkemiddel til det gode.

Gud har alltid straffet sitt folk når det har vært på avveie, ikke ulikt det vi foreldre kan gjøre når vi, for eksempel sender barna våre opp på rommet sitt etter de har gjort ugang. Når jeg taler strengt til mine barn, så er det fordi vi jeg er en god far og vil dem vel. Og når Gud handler på tilsvarende vis med sitt folk, så har det alltid vært med det formål, at han vil oss vel og at vi skal lære av våre feil, og komme til erkjennelse og omvende oss fra vårt selviske liv.

Vi må ikke tro at Gud er evig harm Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet…For Herren støter ikke bort for alle tider. Volder han sorg og plage, forbarmer han seg i sin store troskap. For Herren har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene.” (Klag 3.22-23,31-33)

I dag når jeg åpnet min Bibel, så ramlet det ut et gammel kort som hadde ligget der i mange år og hvor det sto, ”Gud handler alltid i kjærlighet – også når vi ikke forstår han.”

Med et slikt perspektiv på vreden og dommen, så vil ikke Gud fremstå som en splittet personlighet der hvor han i det ene øyeblikket er vred og ønsker gjengjeldelse og hevn, mens han i det neste øyeblikk er varm og kjærlig. Gud er ikke spaltet. Når Gud er vred, så er han det fordi han ikke kan fornekte sin bunnløse kjærlighet. Vreden er bare en nyanse av kjærligheten og ikke noe fundamentalt annerledes. Gud er vred fordi han elsker.

Og derfor vil han også så sterkt at vi legger inn over oss hans nød for de fattige og at vi på den måten kan være med å skape en rettferdig verden, og dermed gjøre denne verden til et bedre sted å være for alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

torsdag 20. september 2012

Hvorfor et slikt stort håp på apokatastasis panton?


Hvorfor har jeg tatt et oppgjør med en tradisjonell forståelse av helvetet.


Kjære leser av bloggen min. Det er mange som i den siste tiden har undret seg over at jeg som tradisjonell konservativ kristen i løpet av det siste året har fått større og større vanskeligheter med å forsvare tanken om at Gud vil la noen gå evig fortapt.
Jeg har i alle år forsøkt å være tro imot Bibelens eget ord, og tenker om meg selv at jeg fremdeles både er det og vil være det i all framtid. For meg er Skriften normerende for både tro og lære. Hvorfor har jeg da tatt et oppgjør med en tradisjonell forståelse av helvetet, Guds vrede og den kommende dom? Hvorfor har jeg et så sterkt håp om alle tings gjenopprettelse og at frelsen til sist vil gjelde alt og alle?

La meg forsøke å avklare noen av mine tanker omkring dette. Det hele startet på mange måter med en eksistensiell troskrise, hvor jeg etter hvert syntes det ble vanskeligere og vanskeligere å engasjere meg i menighetens lovsang. Hvordan kunne jeg stå å tilbe og hengi meg til en Gud som i siste instans sender millioner av mennesker til den evige fortapelse etter sitt jordeliv? For det var hva jeg trodde og det var også hva jeg hadde lært. Noen ville gå evig fortapt, mens andre ville vinne det evige liv. Confessio Augustana 17 bekrefter dette: ”De troende og utvalgte skal han (Kristus) gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.” Plutselig kjente jeg at det ble vanskelig for å tro at Gud faktisk kunne være god mot alle. Dermed maktet jeg ikke lenger plutselig en søndag og løfte mine hender og synge, ”Gud er bare god mot meg, ja han er bare god.” Hvordan kunne jeg bekjenne at ”Gud er kjærlighet”, når jeg samtidig måtte holde troen på den evige bunnløse fortapelse levende? Jeg ønsket å tro at Gud var verdig all min lovprisning, men jeg maktet bare ikke å gi den til han. Jeg kjente selvfølgelig til apokatastasistradisjonen i vår kirke, men tenkte ikke dette som en løsning på min doksologiske krise.

Den Hellige Siluan


Sommeren 2011 satt jeg på Hurtigruten fra Tromsø og til Måløy og kjente meg nedtrykt i mitt eget trosliv. Hvorfor Gud? Du som både er allmektig, altvitende og allgod, hvorfor makter du ikke å redde verden fra fortapelsen? I hånden hadde jeg en bok av Arkmandrit Sofrony om Den helige Starets Siluan, utgitt på Artos forlag. I denne boken møtte jeg en ydmyk og kjærlighetsfull munk som åpnet øynene mine og for første gang fikk meg til å ane håp om alle tings gjenopprettelse. ”Gud er närvarande også i helvetet, som kärlek….det finns ingen sfär i hela skapelsen där Gud inte är närvarande.” s 124f. Hos Siluan møtte jeg en Gud som elsker sine fiender og i hans tekster fant jeg én som øynet håp om alle tings gjenopprettelse. En eremit besøkte en gang den hellige munken Siluan og sa: ”Gud kommer til å straffe alle ugudelige. De kommer til å brenne i den evige ilden.” Eremitten virket å finne en tilfredstillelse i denne tanken, men Siluan svarte påtagelig berørt tilbake: ”Si meg, om du kom til paradiset og du derifra fikk se noen brenne i helvetets ild, kunne du da finne ro?”. Eremitten sa: ”Hva kunne jeg gjøre, det var jo hans egen skyld.” Da svarte Siluan med sorg i blikket: ”Noe slikt kan ikke kjærligheten utholde ….Man må be for alle.” 

Den ortodokse arv


Etter hvert oppdaget jeg at mange av de liturgiske bønner i den ortodokse kirke talte forutsetningsløst om alle menneskers og hele menneskehetens befrielse (Jfr. Troens Mysterier av Hilarion Alfejev.) Biskop, metropolitt og ”utenriksminister” Hilarion Alfejev, i den ortodokse kirke, slår fast at håpet om alle tings gjenopprettelse lever godt i kirken. Tanken på apokatastasis har dype røtter både i erfaringen av påskemysteriet og i troen på Kristi seier over mørkets makter. Begge disse forestillinger gjenspeiles bl.a. i en hymne som synges på den store lørdagen i påskeuka. ”Dödsriket härskar över de dödliga, men inte för evigt.”  Dødsrikets makt over den falne menneskehet forstås derfor ikke som evig i den ortodokse kirke. I den samme tradisjon oppdaget jeg at flere av kirkens fedre sto inne for denne måten å tenke eskatologi på. Origenes, Gregor av Nyssa, Gregor av Nazian (Den store teologen), Maximus Bekjenneren, Isak Syreren. Den sistnevnte var trygg i sin tro på at helvetes plager bare har ett eneste endemål, menneskets frelse. Johannes Klimakos delte også den overbevisning om at alle menneskers frelse på ingen måte er et utenkelig håp. I moderne tid er det mange ortodokse teologer som står i denne tradisjonen, bl.a. Sergej Bulgakov og Vladimir Lossky. Biskop  Kallisto Ware sier bl.a. ”Inte ens i helvetet är de onda berövade Guds kjärlek…. Helvetet existerar som en slutlig möjlighet, men ändå har flera av fäderna trott att alla till slut skall bli försonade med Gud. Det är en heresi om man säger att alla måste bli frälsta, for det er att förneka den fria viljan, men det är legitimt att hoppas på att alla kan bli frälsta.” I dette grenselandet er det mange av teologene befinner seg. Noen er mer overbevist, mens andre er mer forsiktige, men bevarer allikevel det levende håp om at Gud en dag skal bli alt i alle.

En forsterket tro på Guds kjærlighet og det evige håp om apokatastasis panton


Dette ble inngangsdøren for mitt vedkommende. Her møtte jeg en teologi som ga meg et eksistensielt rom å være i. I kirkens egen tradisjon fant jeg troen tilbake på at Gud faktisk elsker alle mennesker og aldri vil gi menneskeheten opp, verken i dette livet eller i det neste. Man kan aldri utelukke håpet. Om det betyr noen ting for oss at ”Guds nåde varer til evig tid” så kan vi ikke utelukke et håp for de døde heller.
I møte med reformert teologi og Jürgen Moltmann ble hele dette livsunivers forsterket. Men det var i møte med skolerte teologer som Thomas Talbott,  Sharon L. Baker og Gregory MacDonald at jeg ble en overbevist universalist.

Dette er ikke et tema som jeg har et lettvint forhold til. Det kan jeg heller ikke ha, siden jeg er prest i DnK og kjenner meg forpliktet på tro og bekjennelse. Nå vet jeg at ikke alle Lutherske teologer nødvendigvis tror, tenker  eller forkynner helt i trå med kirkens lære i alle spørsmål. Jeg kjenner meg utfordret av CA 17 og jeg kjenner meg utfordret av den tanke at det ikke er mine personlige oppfatninger som skal danne grunnlag for hva jeg lærer eller ikke. Men når alt kommer til alt, så kan heller ikke Ola som teolog og prest stille seg fram å forkynne noe som er imot hans egen indre overbevisning. Og når min overbevisning er at kjærligheten til slutt vil seire og at Gud blir alt i alle, så kan jeg ikke helt forstå hvorfor så mange blir engstelig og redde.
Jeg har venner som har sagt til meg: ”Ola du må ikke ta helvetet i fra oss. Hva har vi igjen å forkynne da? Da er jo hele poenget med misjon og forkynnelse meningsløst.” Det er slike fordommer jeg ønsker å riste litt opp i.

Troen på et evig helvetet er uforenelig med tanken om den allgode Gud. Ethvert redelig menneske må innse at disse to læresetninger ikke lar seg forene. Allikevel vil mange holde fast ved begge deler. Ikke rart man som kristen kan havne i eksistensielle troskriser, når dogmatikken er så motsetningsfull.

To tekstgrupper som ikke må spilles ut mot hverandre


La meg gi en enkel pekepinn på hva jeg tenker uten å bli alt for dogmatisk.
I Skriften finner vi helt klart to tekstgrupper. Vi har tekster som helt klart peker i retning av en kommende dom, hvor menneskeheten deles inn i to grupper, den brede og smale vei (Matt 7:13-14), om å bli stående på venstre og høyre side i dommen (Matt 25:31.ff.), om å komme inn i Guds rike og bli stående utenfor (Luk 13:23.ff), om å tro og bli frelst og om ikke å tro og bli fordømt (Joh 3:18ff.) osv.  Disse tekstene bruker ulike metaforer og bilder, men taler samstemt om en dobbel utgang på livet.
Samtidig finner vi tekster som peker i retning av apokatastasis og alle tings gjenopprettelse, «Hele jorden skal bøye seg og tilbe deg, de skal spille for deg og prise ditt navn.» Salm 66,4 «Alle folk som du har skapt, skal komme og bøye seg for deg, Herre, tilbe deg og ære ditt navn. For du er stor, og du gjør under. Du alene er Gud.» Salm 86,9.”Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg,” (Joh 12:32). Og når kirken har fullført sitt oppdrag, og Guds rike er fullendt, ”skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle” (1 Kor 15:28). «Likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet. Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større. Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» Rom 5.18f. (jfr. v.20f.) »For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» 1 Kor 15.22.

Enkelte har påstått at jeg har gått bort i fra kirens lære om den dobbelte utgang. Det håper jeg ikke. Jeg tror det vil komme en dom og jeg tror at vi alle skal stilles til ansvar for våre liv. Det vil være en dobbelt utgang på livet. Men jeg tror også at dommen vil være rettferdig, noe som med nødvendighet må innebære at det finnes en mulighet for å gjøre opp for seg og bli forsonet med Gud og resten av skapelsen. Denne muligheten ser jeg på som høyst realistisk.
For bare slik vil man kunne anerkjenne og ta på alvor den tekstgruppe som peker i retning at Gud én dag blir alt i alle. Det er derimot når man velger seg en tekstgruppe og skaper seg et dogme på bakgrunn disse tekstene alene at man beveger seg bort fra Skriften. Som teolog så bør man kunne se disse tekstene i samspill med hverandre.

En logisk konklusjon


For meg har ett enkelt resonnement gitt betydelig mening. Prøv å følg meg i denne argumentasjonen.

1. Gud er allmektig, dvs. - han kan sørge for at alle mennesker av fri vilje tar i mot Jesus som Herre. (Han kan åpenbare seg for oss og overstråle ethvert menneske med sin store kjærlighet, slik han for eksempel gjorde det med Paulus).

2. Gud er allvitende, dvs. – han vet hva som skal til for at ethvert menneske av fri vilje tar i mot Jesus som Herre.

3. Gud er allgod, dvs. – han ønsker at alle mennesker av fri vilje skal velge Jesus som Herre.

Dersom mennesket av egen fri vilje er i stand til å velge det gode, velge troen og Kristus, så vil disse tre argumentene helt naturlig lede til følgende konklusjon:

4. Gud vil sørge for at alle mennesker av fri vilje velger Jesus som Herre.

Noe som igjen fører til

5. Alle mennesker vil en eller annen gang av fri vilje ta imot Kristus

Min enkle tro er at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, fordi han er allgod jfr. 1 Tim 2:4. Som den Gud han er, så gjør han alt som er i sin makt for å vinne menneskeheten tilbake til det tapte paradis (det fremtidige himmelrike). Det er ingenting som skulle tilsi at Gud ikke vil nå sitt mål, da han samtidig har alle himmelens og jordens virkemidler på sin side og vet hva som skal til for at dette skal skje.

Enkelte vil da hevde at Gud respekterer menneskets frie vilje og derfor ikke vil manipulere noen. Da må jeg spørre: Er det manipulasjon å overbevis noen om å gjøre et klokt og godt valg som vil spare dem for det som ondt er. Manipulerte da Gud Adam i Eden når han advarte han imot å spise av frukten på treet midt i hagen?
Jeg tror på Guds vrede og jeg tror på hans rettferdighet, men alt av dette har din og min frelse som siktemål, enten det er i dette livet eller i det neste. For kjærligheten faller aldri bort eller gir aldri opp.

En dag så skal det ikke lenger være noen død, eller smerte eller tårer. ”Havet fantes ikke mer” Kanskje det er ildsjøen det her er snakk om? Ikke vet jeg. Men for meg er det vanskelig å tenke meg at helvetet kan være et reelt sted for evig og alltid.

Takk for at du orket å lese helt hit J Ha en velsignet dag i troen på Jesus Kristus J

tirsdag 18. september 2012

Evig liv - Hva skal til?


Er det å komme til himmelen avhengig av noe jeg må gjøre? I så fall hva er er det som skal til for at jeg får del i denne skatten? Ligger dette helt og holdent utenfor meg selv, eller er jeg selv en medspiller og en aktiv part i tilegnelsen av det evige liv, nåden og troen?

Må jeg gjøre noe?


Hvordan kan noen komme til tro om ingen forkynner evangeliet for dem? Hva slags bilde av Jesus formidler den som forkynner evangeliet? Har man fått et klart nok bilde til å treffe en avgjørelse på bakgrunn av det man har hørt? «Har jeg virkelig fått evangeliet nå?» Dersom vår fremtid og vår evige livsskjebne er avhengig av at andre formidler evangeliet til oss, underviser oss, viser oss veien, - hva skjer om ikke de gjør sin del skikkelig? Hva skjer om lufta har gått ut av misjonæren, ilden sluttet å brenne i vitnet? Dette reiser igjen et annet viktig spørsmål Ligger min evige framtid i andres hender? Betyr det at noen andre sin evige livsskjebne ligger i mine hender? 

Er svarene gitt på forhånd?


Hva skal til for at et menneske skal få evig liv? Holder det at et menneske tar imot, responderer, bekjenner, ber, tror, går til kirke og lar seg døpe? Eller er det avhengig av at andre er lydige handler, reiser ut, underviser, organiserer, samler inn penger slik at mennesker faktisk kan respondere, bekjenne, be, tro, ta imot, gå til kirke og la seg døpe? 
Er det så komplisert? Noen vil kanskje si «nei det er selvfølgelig ikke det. Gud har mange andre måter å kommunisere på. Det viktigste er at man får et «personlig forhold» med Gud gjennom Jesus, for uten det vil du tilbringe evigheten i helvete.» Problemet med dette er at frasen «personlig forhold» ikke finnes noen steder i Bibelen. Verken Jesus, Peter, Johannes, Jakob eller Paulus snakket noe om dette. Dersom et «personlig forhold» til Jesus er hva det hele handler om, - at det er det som er billetten til himmelen, kjernen i vår kristen tro, hvorfor er det ingen som brukte denne frasen før enn for ca. 100 år siden? 
Og dette reiser igjen et annet spørsmål - Dersom evangeliet er at Gud gir oss del i det evige livet gjennom Kristus - som en gave vi verken kan fortjene gjennom egne prestasjoner eller gode gjerninger - alt vi har å gjøre er å akseptere, bekjenne og tro, - så er vel også det en form for gjerninger? Det er i alle fall ulike verb, - eller handlinger. Når det å akseptere, bekjenne og tro, er ting vi gjør, betyr det da at det å komme til himmelen hviler på hva jeg gjør? Hvordan kan det være nåde? Hvordan kan det være gave? Hvordan kan det være gode nyheter? Men er det ikke det vi som kristne alltid har hevdet, at vi ikke behøver å gjøre noe i oss selv, fordi Gud allerede har gjort alt ferdig i Kristus?

Hva sa og gjorde Jesus?


I Luk 7 så kan vi lese historien om den Romerske offiseren som sendte et bud til Jesus med forespørsel om han ikke bare kunne «si et ord, så vil gutten bli frisk» Jesus ble forundret når han hørte dette, og vendte seg til folkemengden og sa «Det sier jeg dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en slik tro.» I Luk 18 forteller Jesus en historie om to menn som gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre var toller. Fariseeren ber og takker for at han ikke er som tolleren, mens tolleren står på avstand og ber. «Gud, vær meg synder nådig
I Luk 23 sier mannen som henger ved siden av Jesus på korset, «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Og Jesus forsikrer han om at de sammen skal til Paradis.
I den første historien holder offiseren en tale om hvordan maktsprinsippet og autoritet fungerte i militæret, i den neste så ba tolleren om nåde og i den tredje så sa ba synderen Jesus om å tenke på han når han kom til sitt rike. I første tilfelle så anerkjenner ikke Jesus bare offiseren, men han berømmer han. I den neste så konstaterer Jesus at tollerens ord stiller han i et bedre forhold til Gud enn fariseerens. Og i det siste tilfelle, så lover Jesus røveren på korset et framtidig paradis. Er det hva du sier som avgjør din evige skjebne?
Hva med Joh 3 hvor Jesus forteller Niokodemus at dersom han vil se Guds rike så må han «bli født på ny». Og i Luk 20, når Jesus blir spurt om de dødes oppstandelse snakker han om, «de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde.» Handler det nå om å bli født på ny eller bli funnet verdige? I Matt 6 så lærer Jesus sine disipler hvordan de skal be, og sier at «dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere». I Matt 7 forklarer Jesus, «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje» Og i Matt 10 så underviser han «den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst» Så må vi tilgi andre, gjøre Faderens vilje, eller holde ut helt til slutt for å få evig liv?
Er det hva vi sier, hva vi er, eller hvem vi tilgir eller om vi gjør Guds vilje eller om vi holder fast eller ikke, som er avgjørende? 
I Luk 19, sier Sakkeus til Jesus, «Herre, halvdelen av alt jeg eier, vil jeg gi til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.» Hva svarte Jesus? Jo «I dag er frelse kommet til dette hus, for også han er en Abrahams sønn.» Sakkeus blir frelst på bakgrunn av hva han sier han vil komme til å gjøre!!! I Mark 2 underviser Jesus i et hjem hvorpå noen menn graver seg et hull igjennom taket for å senke ned sin syke venn slik at Jesus kan helbrede han. «Da Jesus så deres tro, så vender han seg til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»» Hans synd blir tilgitt pga. deres tro? Handler det nå om hva slags venner du har og hva de gjør?
I 1 Kor 7 står det skrevet «For den ikke-troende mann blir helliget gjennom sin kone....Vet du, kvinne, om du kan redde (frelse) din mann? Og vet du mann, om du kan redde (frelse) din kone?» I 1 Tim 2 skriver Paulus «men hun skal bli frelst, gjennom sin barnefødsel, så sant hun holder fast ved sin tro, kjærlighet og helliggjørelse og lever som det sømmer seg.» Handler det evige livet nå om hvem du er gift med, om du føder, holder fast ved troen og lever som det sømmer seg? Hva er det som frelser? I Apg 22 forteller Paulus om sin reise til Damaskus. «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» «Hvem er du Herre?» «Jeg er Jesus fra Nasaret, han du forfølger.» «Hva skal jeg gjøre?» «Reis opp og gå inn i Damaskus. Der skal du få beskjed om alt du er utsett til å gjøre». Er dette Paulus omvendelseserfaring? Paulus stiller et spørsmål, deretter ett til, før han blir bedt om å gå til Damaskus. Handler det om hvilke spørsmål man stiller, eller om hvorvidt man gjorde det man fikk beskjed om? Hadde Paulus noe valg, han var jo «utsett» til dette? I Rom 11 står det at «På denne måten skal hele Israel bli frelst» Hele Israel? Handler det om hvilken stamme, eller familie, eller etnisk gruppe vi tilhører?
Når alt kommer til alt så kan det se ut som om det finnes ulike veier til Guds hjerte. Det kan synes som om Gud er en raus Gud. Hadde Israel noe valg, eller Paulus? Hva med oss? Gjør Gud forskjell?



søndag 16. september 2012

Hvorfor drive misjon, når alle allikevel blir frelst?


Dersom nå alle til sist blir frelst, hvorfor da forkynne evangeliet? Kan vi ikke bare sette oss ned og la være å mase slik om misjon? Kan vi ikke bare leve som vi vil og håpe på det beste? 
Enkelte ganger får man inntrykk av at frelsen alene handler om å bli befridd fra helvetes vold.   Så lenge vi ikke har noen grunn til å tro på helvetets evige pine, er det mange som spør seg hva sitter vi da igjen med å forkynne? Hva er vitsen?

Gode nyheter


Dersom man kjente evangeliet så ville en aldri funnet på å stille slike spørsmål. Da har man ikke forstått evangeliet overhode. « For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem.» 1 Kor 5:14f.  
Et evangelium renset for all frykt for et evig helvete, må jo være virkelig gode nyheter! Vi trenger ikke lenger nøle eller skamme oss over å fortelle folk om det fantastiske håp som Jesus har tilveiebragt, og at ingen av våre døde har gått evig fortapt. Det er i alle fall vanskelig å se for seg at det ikke skulle være noen gode nyheter. Evangeliet bringer stor glede både til mottakeren og den som deler evangeliet står det, «Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap!» Rom 10:15.

En skadet verden


Verden er full av menneskelige skjebner og lidelser, som lengter etter å høre gode nyheter. Når Jesus reiste rundt og forkynte evangeliet så hendte det ofte at han syntes «inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde.» Han ba disiplene iherdig om at de måtte be «høstens herre om å sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt 9:36-38. 
Folkets lidelse og smerter står i sentrum når Jesus motiverer sine disipler til å be om misjonsarbeidere. Ingen steder er frykten for helvete nevnt som motivasjon for å gå ut. 
Jesus er vårt forbilde når det gjelder misjon. Hva var det han gjorde, jo han forkynte «gledesbudskap for de fattige, - at fanger skulle få frihet og blinde få syndet igjen og for å sette undertrykte fri.» Luk 4:18 jfr Salm 146:7-8a. Her stiller han seg opp i synagogen og forteller at han har de syke, de fattige, de blinde og de undertrykte for øye. Til disse har han gode nyheter. 
Er det ikke dette vi som kristne også er kalt til, nemlig «å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.» «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød» Hebr. 13:16; Jak 1:27.  S
entrum i den kristne troen handler om kjærlighet til Gud og mennesker. Om vi ikke har kjærlighet så er vi bare drønnende malm og klingende bjelle, sier Paulus. På dommens dag, er det dette vi skal stå til regnskap for. ”For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, men dere tok dere ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke, jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.” Matt 25:42-43.
Det å stå i forsoningens tjeneste, innebærer å hjelpe mennesker tilbake til Farshuset og det gode livet under hans omsorg. Det å hjelpe mennesker til et oppgjør i mot syndens destruktive krefter i eget liv og i kampen mot urettferdighet, fattigdom, egoisme, og for menneskers likeverd står i sentrum.
Hva innebærer det å forkynne glede for fattige, blinde og undertrykte, om ikke det er fordi det er frelse, rikdom, syn og frihet i vente?

Misjonsbefalingen


«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Dersom Gud er «troens opphavsmann og fullender» er det ikke da vår oppgave å formidle Guds store og uendelige godhet, og fortelle verden om hans store frelsesplan, at Gud ikke «sendte sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham»? 
Fortapelsens mulighet er en realitet både i dette livet og i det neste, men det betyr ikke at mennesker på sikt verken kan eller vil vinnes tilbake. Kristus har allerede forsonet verden med Gud, det er bare et spørsmål om tid. Til det å stå i forsoningens tjeneste er vi satt. Gud er en god far og hyrde, som ikke gir seg før han har funnet alle sine får. La oss derfor forkynne de gode nyheter, ikke et skremmende og illevarslende budskap. Det var ikke det han kalte oss til, men tvert i mot å gå ut å være Kristusikoner og vise nestekjærlighet.

Hva med de urettferdige?


«Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.» 1 Kor 6:9-10; jfr. Ef 5:5. Så lenge man lever i urenhet, så kan man ikke arve Guds rike. Slik var det vel engang med oss også (Rom 5:6,10). For å få del i himmelrike fordres derfor en selvransakelse, anger og omvendelse. Det er også mange «kristne» som tror at de bare kan fortsette å leve for seg selv i synd og forglemmelse, fordi man er tilgitt. Selv vi som kristne skal smake Guds fortærende ild. Hvordan vi forvaltet livet og tok hånd om de svakeste vil være gjenstand for ildens prøvelse. «Men dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.» 1 Kor 3:15. Målet er alltid at alle skal bli frelst. For noen går den igjennom ild, fortapelse og smerte. Til slutt vil Gud bli alt i alle og hvert kne vil bøye seg for han.

Se jeg er med dere alle dager


«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» 
Matt 28:19f.


"Alle folk du har skapt skal komme"


Filipperne 2:9-11  


«Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»


Er dette sann tilbedelse?


Enkelte har satt spørsmålstegn ved om det å bøye seg ned og bekjenne Jesu navn, i denne hymnen, faktisk handler om sann og ekte tilbedelse, eller om det i stedet bare er snakk om en innrømmelse av at Gud er Gud. 
Noen vil kanskje hevde at det her må forstås som en «pålagt» eller «tvungen» tilbedelse, - en underkastelse. Dette vil i så fall harmonisere godt til en forståelse der man plasserer alle mennesker i det hinsidige, enten i himmelen eller i helvetet. Men dette er ikke tilfelle. Denne Kristushymnen kan ikke tas til inntekt for en påtvunget underkastelse.
For det første bruker Paulus det greske verbet kamptó, (å bøye seg), som først å fremst handler om å bøye seg i ære og aktelse, Rom 11:4; 14:11; Ef 3:14 og Fil 2:10. Dersom dette dreide seg om en tvangshandling, så er det underlig at Paulus istedet ikke brukte sunkamptó, som innebærer en mer tvangsmessig grad av å bøye seg, jfr. Rom 11:10. 
Bekjennelsen «Jesus Kristus er Herre» ble ofte brukt i tidlige kristne dåpsritualer, hvor dåpskandidaten tilkjennega sin overgivelse til Kristus og erklærte at Jesus var Herre. Det faktum at mennesker skal bøye seg, ikke bare i himmelen og på jorden, men også under jorden (dvs. dødsriket) vil måtte bety at det også der vil kunne være muligheter for å bekjenne Jesus til frelse. I henhold til 1 Kor 12:3 så er det heller ingen som kan si, "«Jesus er Herre» uten i Den Hellige Ånd." At bekjennelsen hører sammen med frelsen kjenner vi fra Rom 10:9.
Bekjennelsen vil også være «til Gud Faders ære!» Hadde dette derimot vært en pålagt bekjennelse under tvang, hvilken ære ville det gi Gud? Jfr. Matt 15:8 «Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg.»  Det er hjertets bekjennelse som ærer Gud. Den bekjennelse som finner sted når alle folk kommer fram for han og bøyer sine knær kan derfor ikke forstås på noen annen måte. Historien har kommet opp med diktatorer og statsledere som har forlangt at alle skal bøye sine knær for herskeren. Et slik bilde er vanskelig å overføre på Gud. De som bøyer sine knær gjør det fordi de vil bøye sine liv og sine hjerter for han. 
At vi her snakker om sann tilbedelse, bekreftes også i Åp 5:13 «Og hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som der finnes, hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet
Ordet «bekjenne» (exomologéomai) er det samme som Jesus bruker når han viser sin takknemlighet til Faderen i Matt 11:25 og Luk 10:21. Begrepet brukes når man vil tilkjennegi sin takknemlighet. jfr. Luk 2:38. Verbet brukes flere ganger og ingen av disse kan bli forbundet med noen påtvunget akt. Matt 3:6; 11:25; Mark 1:5; Luk 10:21; 22:6; Apg 19:18; Rom 14:11; 15:9; Fil 2:11; Jak 5:16 og Åp 3:5. I Septuaginta (LXX - den greske oversettelsen av GT) er exomologéomai det ordet som brukes for «pris» (yadah) og «gi takk» (hoday). LXX var også den Bibelen mange leste på Jesu tid. Dette bekrefter at dette er ekte tilbedelse.
Skal man forstå Fil 2:9-10 så kommer man ikke utenom Salm 66:3-5: «Hele jorden skal bøye seg og tilbe deg, de skal spille for deg og prise ditt navn.» Alt peker i retning av en sann og ekte tilbedelse med hjertets pris og takk.

Gud har makt


Paulus løfter fram Guds store allmakt og bekjenner at Gud «har makt til å underlegge seg alt» Fil 3:21. Selv fienden vil underlegge seg og krype for han, når de ser hans store makt, Salm 66:4. «Til ham skal de komme i skam, alle som var harme på ham»...» «For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge ved meg», Jes 45:23f. Skammen som her forståes som noe positivt, er flere steder i Bibelen knyttet sammen med omvendelsen. 2 Krøn 30:15; Esra 9:5-7; Jer 6:13-15; 8:12; 12:13; 31:18-20; Esek 16:60-63; 36:31-33; 2 Tess 3: 14-15. 
David inviterer oss i Salm 66:3-5, til å «komme og se alt det Gud har gjort» iblant dem. 
Hvor er tvangen her? I disse versene snakkes det om en frivillig overgivelse. «Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunnHerren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder på havets dyp». Mik 7:18-19. Hvordan kan en barmhjertig Gud som viser miskunn på denne måten, legge folkeslag i lenker og tvinge dem ned på sine knær? Hvordan kan en allkjærlig Gud som tar bort skyld og kaster våre synder i havets dyp, fremtvinge pris og takksigelse hos de som angivelig lider evige kvaler i helvetets ild? 

Korset


Til syvende og sist så hviler det hele på forsoningen, - hans Sønns fornedrelse og lydighet til døden. Hvert kne skal bøye seg pga. korset. Derfor kan ikke dette være snakk om noe annet enn en sann og genuint ekte tilbedelse. Noe annet ville være å ta bort kraften i korset og forsoningen og samtidig fornærme nådens Ånd, jfr. Hebr 10:29.
Det er alene Guds kjærlighet i Kristus som til slutt vil overvinne de harde og kalde hjerter. Det er Guds evige kjærlighet slik den kom til syne i forsoningen, som til sist vil gjøre Guds fiender om til venner.


Alle skal komme å tilbe deg


!Herre, blant guder er ingen som du, og ingen gjerninger er som dine. Alle folk som du har skapt,  skal komme og bøye seg for deg, Herre, tilbe deg og ære ditt navn. For du er stor, og du gjør under. Du alene er Gud.! Salm 86:8-9