torsdag 20. september 2012

Hvorfor et slikt stort håp på apokatastasis panton?


Hvorfor har jeg tatt et oppgjør med en tradisjonell forståelse av helvetet.


Kjære leser av bloggen min. Det er mange som i den siste tiden har undret seg over at jeg som tradisjonell konservativ kristen i løpet av det siste året har fått større og større vanskeligheter med å forsvare tanken om at Gud vil la noen gå evig fortapt.
Jeg har i alle år forsøkt å være tro imot Bibelens eget ord, og tenker om meg selv at jeg fremdeles både er det og vil være det i all framtid. For meg er Skriften normerende for både tro og lære. Hvorfor har jeg da tatt et oppgjør med en tradisjonell forståelse av helvetet, Guds vrede og den kommende dom? Hvorfor har jeg et så sterkt håp om alle tings gjenopprettelse og at frelsen til sist vil gjelde alt og alle?

La meg forsøke å avklare noen av mine tanker omkring dette. Det hele startet på mange måter med en eksistensiell troskrise, hvor jeg etter hvert syntes det ble vanskeligere og vanskeligere å engasjere meg i menighetens lovsang. Hvordan kunne jeg stå å tilbe og hengi meg til en Gud som i siste instans sender millioner av mennesker til den evige fortapelse etter sitt jordeliv? For det var hva jeg trodde og det var også hva jeg hadde lært. Noen ville gå evig fortapt, mens andre ville vinne det evige liv. Confessio Augustana 17 bekrefter dette: ”De troende og utvalgte skal han (Kristus) gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.” Plutselig kjente jeg at det ble vanskelig for å tro at Gud faktisk kunne være god mot alle. Dermed maktet jeg ikke lenger plutselig en søndag og løfte mine hender og synge, ”Gud er bare god mot meg, ja han er bare god.” Hvordan kunne jeg bekjenne at ”Gud er kjærlighet”, når jeg samtidig måtte holde troen på den evige bunnløse fortapelse levende? Jeg ønsket å tro at Gud var verdig all min lovprisning, men jeg maktet bare ikke å gi den til han. Jeg kjente selvfølgelig til apokatastasistradisjonen i vår kirke, men tenkte ikke dette som en løsning på min doksologiske krise.

Den Hellige Siluan


Sommeren 2011 satt jeg på Hurtigruten fra Tromsø og til Måløy og kjente meg nedtrykt i mitt eget trosliv. Hvorfor Gud? Du som både er allmektig, altvitende og allgod, hvorfor makter du ikke å redde verden fra fortapelsen? I hånden hadde jeg en bok av Arkmandrit Sofrony om Den helige Starets Siluan, utgitt på Artos forlag. I denne boken møtte jeg en ydmyk og kjærlighetsfull munk som åpnet øynene mine og for første gang fikk meg til å ane håp om alle tings gjenopprettelse. ”Gud er närvarande også i helvetet, som kärlek….det finns ingen sfär i hela skapelsen där Gud inte är närvarande.” s 124f. Hos Siluan møtte jeg en Gud som elsker sine fiender og i hans tekster fant jeg én som øynet håp om alle tings gjenopprettelse. En eremit besøkte en gang den hellige munken Siluan og sa: ”Gud kommer til å straffe alle ugudelige. De kommer til å brenne i den evige ilden.” Eremitten virket å finne en tilfredstillelse i denne tanken, men Siluan svarte påtagelig berørt tilbake: ”Si meg, om du kom til paradiset og du derifra fikk se noen brenne i helvetets ild, kunne du da finne ro?”. Eremitten sa: ”Hva kunne jeg gjøre, det var jo hans egen skyld.” Da svarte Siluan med sorg i blikket: ”Noe slikt kan ikke kjærligheten utholde ….Man må be for alle.” 

Den ortodokse arv


Etter hvert oppdaget jeg at mange av de liturgiske bønner i den ortodokse kirke talte forutsetningsløst om alle menneskers og hele menneskehetens befrielse (Jfr. Troens Mysterier av Hilarion Alfejev.) Biskop, metropolitt og ”utenriksminister” Hilarion Alfejev, i den ortodokse kirke, slår fast at håpet om alle tings gjenopprettelse lever godt i kirken. Tanken på apokatastasis har dype røtter både i erfaringen av påskemysteriet og i troen på Kristi seier over mørkets makter. Begge disse forestillinger gjenspeiles bl.a. i en hymne som synges på den store lørdagen i påskeuka. ”Dödsriket härskar över de dödliga, men inte för evigt.”  Dødsrikets makt over den falne menneskehet forstås derfor ikke som evig i den ortodokse kirke. I den samme tradisjon oppdaget jeg at flere av kirkens fedre sto inne for denne måten å tenke eskatologi på. Origenes, Gregor av Nyssa, Gregor av Nazian (Den store teologen), Maximus Bekjenneren, Isak Syreren. Den sistnevnte var trygg i sin tro på at helvetes plager bare har ett eneste endemål, menneskets frelse. Johannes Klimakos delte også den overbevisning om at alle menneskers frelse på ingen måte er et utenkelig håp. I moderne tid er det mange ortodokse teologer som står i denne tradisjonen, bl.a. Sergej Bulgakov og Vladimir Lossky. Biskop  Kallisto Ware sier bl.a. ”Inte ens i helvetet är de onda berövade Guds kjärlek…. Helvetet existerar som en slutlig möjlighet, men ändå har flera av fäderna trott att alla till slut skall bli försonade med Gud. Det är en heresi om man säger att alla måste bli frälsta, for det er att förneka den fria viljan, men det är legitimt att hoppas på att alla kan bli frälsta.” I dette grenselandet er det mange av teologene befinner seg. Noen er mer overbevist, mens andre er mer forsiktige, men bevarer allikevel det levende håp om at Gud en dag skal bli alt i alle.

En forsterket tro på Guds kjærlighet og det evige håp om apokatastasis panton


Dette ble inngangsdøren for mitt vedkommende. Her møtte jeg en teologi som ga meg et eksistensielt rom å være i. I kirkens egen tradisjon fant jeg troen tilbake på at Gud faktisk elsker alle mennesker og aldri vil gi menneskeheten opp, verken i dette livet eller i det neste. Man kan aldri utelukke håpet. Om det betyr noen ting for oss at ”Guds nåde varer til evig tid” så kan vi ikke utelukke et håp for de døde heller.
I møte med reformert teologi og Jürgen Moltmann ble hele dette livsunivers forsterket. Men det var i møte med skolerte teologer som Thomas Talbott,  Sharon L. Baker og Gregory MacDonald at jeg ble en overbevist universalist.

Dette er ikke et tema som jeg har et lettvint forhold til. Det kan jeg heller ikke ha, siden jeg er prest i DnK og kjenner meg forpliktet på tro og bekjennelse. Nå vet jeg at ikke alle Lutherske teologer nødvendigvis tror, tenker  eller forkynner helt i trå med kirkens lære i alle spørsmål. Jeg kjenner meg utfordret av CA 17 og jeg kjenner meg utfordret av den tanke at det ikke er mine personlige oppfatninger som skal danne grunnlag for hva jeg lærer eller ikke. Men når alt kommer til alt, så kan heller ikke Ola som teolog og prest stille seg fram å forkynne noe som er imot hans egen indre overbevisning. Og når min overbevisning er at kjærligheten til slutt vil seire og at Gud blir alt i alle, så kan jeg ikke helt forstå hvorfor så mange blir engstelig og redde.
Jeg har venner som har sagt til meg: ”Ola du må ikke ta helvetet i fra oss. Hva har vi igjen å forkynne da? Da er jo hele poenget med misjon og forkynnelse meningsløst.” Det er slike fordommer jeg ønsker å riste litt opp i.

Troen på et evig helvetet er uforenelig med tanken om den allgode Gud. Ethvert redelig menneske må innse at disse to læresetninger ikke lar seg forene. Allikevel vil mange holde fast ved begge deler. Ikke rart man som kristen kan havne i eksistensielle troskriser, når dogmatikken er så motsetningsfull.

To tekstgrupper som ikke må spilles ut mot hverandre


La meg gi en enkel pekepinn på hva jeg tenker uten å bli alt for dogmatisk.
I Skriften finner vi helt klart to tekstgrupper. Vi har tekster som helt klart peker i retning av en kommende dom, hvor menneskeheten deles inn i to grupper, den brede og smale vei (Matt 7:13-14), om å bli stående på venstre og høyre side i dommen (Matt 25:31.ff.), om å komme inn i Guds rike og bli stående utenfor (Luk 13:23.ff), om å tro og bli frelst og om ikke å tro og bli fordømt (Joh 3:18ff.) osv.  Disse tekstene bruker ulike metaforer og bilder, men taler samstemt om en dobbel utgang på livet.
Samtidig finner vi tekster som peker i retning av apokatastasis og alle tings gjenopprettelse, «Hele jorden skal bøye seg og tilbe deg, de skal spille for deg og prise ditt navn.» Salm 66,4 «Alle folk som du har skapt, skal komme og bøye seg for deg, Herre, tilbe deg og ære ditt navn. For du er stor, og du gjør under. Du alene er Gud.» Salm 86,9.”Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg,” (Joh 12:32). Og når kirken har fullført sitt oppdrag, og Guds rike er fullendt, ”skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle” (1 Kor 15:28). «Likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet. Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større. Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» Rom 5.18f. (jfr. v.20f.) »For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» 1 Kor 15.22.

Enkelte har påstått at jeg har gått bort i fra kirens lære om den dobbelte utgang. Det håper jeg ikke. Jeg tror det vil komme en dom og jeg tror at vi alle skal stilles til ansvar for våre liv. Det vil være en dobbelt utgang på livet. Men jeg tror også at dommen vil være rettferdig, noe som med nødvendighet må innebære at det finnes en mulighet for å gjøre opp for seg og bli forsonet med Gud og resten av skapelsen. Denne muligheten ser jeg på som høyst realistisk.
For bare slik vil man kunne anerkjenne og ta på alvor den tekstgruppe som peker i retning at Gud én dag blir alt i alle. Det er derimot når man velger seg en tekstgruppe og skaper seg et dogme på bakgrunn disse tekstene alene at man beveger seg bort fra Skriften. Som teolog så bør man kunne se disse tekstene i samspill med hverandre.

En logisk konklusjon


For meg har ett enkelt resonnement gitt betydelig mening. Prøv å følg meg i denne argumentasjonen.

1. Gud er allmektig, dvs. - han kan sørge for at alle mennesker av fri vilje tar i mot Jesus som Herre. (Han kan åpenbare seg for oss og overstråle ethvert menneske med sin store kjærlighet, slik han for eksempel gjorde det med Paulus).

2. Gud er allvitende, dvs. – han vet hva som skal til for at ethvert menneske av fri vilje tar i mot Jesus som Herre.

3. Gud er allgod, dvs. – han ønsker at alle mennesker av fri vilje skal velge Jesus som Herre.

Dersom mennesket av egen fri vilje er i stand til å velge det gode, velge troen og Kristus, så vil disse tre argumentene helt naturlig lede til følgende konklusjon:

4. Gud vil sørge for at alle mennesker av fri vilje velger Jesus som Herre.

Noe som igjen fører til

5. Alle mennesker vil en eller annen gang av fri vilje ta imot Kristus

Min enkle tro er at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, fordi han er allgod jfr. 1 Tim 2:4. Som den Gud han er, så gjør han alt som er i sin makt for å vinne menneskeheten tilbake til det tapte paradis (det fremtidige himmelrike). Det er ingenting som skulle tilsi at Gud ikke vil nå sitt mål, da han samtidig har alle himmelens og jordens virkemidler på sin side og vet hva som skal til for at dette skal skje.

Enkelte vil da hevde at Gud respekterer menneskets frie vilje og derfor ikke vil manipulere noen. Da må jeg spørre: Er det manipulasjon å overbevis noen om å gjøre et klokt og godt valg som vil spare dem for det som ondt er. Manipulerte da Gud Adam i Eden når han advarte han imot å spise av frukten på treet midt i hagen?
Jeg tror på Guds vrede og jeg tror på hans rettferdighet, men alt av dette har din og min frelse som siktemål, enten det er i dette livet eller i det neste. For kjærligheten faller aldri bort eller gir aldri opp.

En dag så skal det ikke lenger være noen død, eller smerte eller tårer. ”Havet fantes ikke mer” Kanskje det er ildsjøen det her er snakk om? Ikke vet jeg. Men for meg er det vanskelig å tenke meg at helvetet kan være et reelt sted for evig og alltid.

Takk for at du orket å lese helt hit J Ha en velsignet dag i troen på Jesus Kristus J

tirsdag 18. september 2012

Evig liv - Hva skal til?


Er det å komme til himmelen avhengig av noe jeg må gjøre? I så fall hva er er det som skal til for at jeg får del i denne skatten? Ligger dette helt og holdent utenfor meg selv, eller er jeg selv en medspiller og en aktiv part i tilegnelsen av det evige liv, nåden og troen?

Må jeg gjøre noe?


Hvordan kan noen komme til tro om ingen forkynner evangeliet for dem? Hva slags bilde av Jesus formidler den som forkynner evangeliet? Har man fått et klart nok bilde til å treffe en avgjørelse på bakgrunn av det man har hørt? «Har jeg virkelig fått evangeliet nå?» Dersom vår fremtid og vår evige livsskjebne er avhengig av at andre formidler evangeliet til oss, underviser oss, viser oss veien, - hva skjer om ikke de gjør sin del skikkelig? Hva skjer om lufta har gått ut av misjonæren, ilden sluttet å brenne i vitnet? Dette reiser igjen et annet viktig spørsmål Ligger min evige framtid i andres hender? Betyr det at noen andre sin evige livsskjebne ligger i mine hender? 

Er svarene gitt på forhånd?


Hva skal til for at et menneske skal få evig liv? Holder det at et menneske tar imot, responderer, bekjenner, ber, tror, går til kirke og lar seg døpe? Eller er det avhengig av at andre er lydige handler, reiser ut, underviser, organiserer, samler inn penger slik at mennesker faktisk kan respondere, bekjenne, be, tro, ta imot, gå til kirke og la seg døpe? 
Er det så komplisert? Noen vil kanskje si «nei det er selvfølgelig ikke det. Gud har mange andre måter å kommunisere på. Det viktigste er at man får et «personlig forhold» med Gud gjennom Jesus, for uten det vil du tilbringe evigheten i helvete.» Problemet med dette er at frasen «personlig forhold» ikke finnes noen steder i Bibelen. Verken Jesus, Peter, Johannes, Jakob eller Paulus snakket noe om dette. Dersom et «personlig forhold» til Jesus er hva det hele handler om, - at det er det som er billetten til himmelen, kjernen i vår kristen tro, hvorfor er det ingen som brukte denne frasen før enn for ca. 100 år siden? 
Og dette reiser igjen et annet spørsmål - Dersom evangeliet er at Gud gir oss del i det evige livet gjennom Kristus - som en gave vi verken kan fortjene gjennom egne prestasjoner eller gode gjerninger - alt vi har å gjøre er å akseptere, bekjenne og tro, - så er vel også det en form for gjerninger? Det er i alle fall ulike verb, - eller handlinger. Når det å akseptere, bekjenne og tro, er ting vi gjør, betyr det da at det å komme til himmelen hviler på hva jeg gjør? Hvordan kan det være nåde? Hvordan kan det være gave? Hvordan kan det være gode nyheter? Men er det ikke det vi som kristne alltid har hevdet, at vi ikke behøver å gjøre noe i oss selv, fordi Gud allerede har gjort alt ferdig i Kristus?

Hva sa og gjorde Jesus?


I Luk 7 så kan vi lese historien om den Romerske offiseren som sendte et bud til Jesus med forespørsel om han ikke bare kunne «si et ord, så vil gutten bli frisk» Jesus ble forundret når han hørte dette, og vendte seg til folkemengden og sa «Det sier jeg dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en slik tro.» I Luk 18 forteller Jesus en historie om to menn som gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre var toller. Fariseeren ber og takker for at han ikke er som tolleren, mens tolleren står på avstand og ber. «Gud, vær meg synder nådig
I Luk 23 sier mannen som henger ved siden av Jesus på korset, «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Og Jesus forsikrer han om at de sammen skal til Paradis.
I den første historien holder offiseren en tale om hvordan maktsprinsippet og autoritet fungerte i militæret, i den neste så ba tolleren om nåde og i den tredje så sa ba synderen Jesus om å tenke på han når han kom til sitt rike. I første tilfelle så anerkjenner ikke Jesus bare offiseren, men han berømmer han. I den neste så konstaterer Jesus at tollerens ord stiller han i et bedre forhold til Gud enn fariseerens. Og i det siste tilfelle, så lover Jesus røveren på korset et framtidig paradis. Er det hva du sier som avgjør din evige skjebne?
Hva med Joh 3 hvor Jesus forteller Niokodemus at dersom han vil se Guds rike så må han «bli født på ny». Og i Luk 20, når Jesus blir spurt om de dødes oppstandelse snakker han om, «de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde.» Handler det nå om å bli født på ny eller bli funnet verdige? I Matt 6 så lærer Jesus sine disipler hvordan de skal be, og sier at «dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere». I Matt 7 forklarer Jesus, «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje» Og i Matt 10 så underviser han «den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst» Så må vi tilgi andre, gjøre Faderens vilje, eller holde ut helt til slutt for å få evig liv?
Er det hva vi sier, hva vi er, eller hvem vi tilgir eller om vi gjør Guds vilje eller om vi holder fast eller ikke, som er avgjørende? 
I Luk 19, sier Sakkeus til Jesus, «Herre, halvdelen av alt jeg eier, vil jeg gi til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.» Hva svarte Jesus? Jo «I dag er frelse kommet til dette hus, for også han er en Abrahams sønn.» Sakkeus blir frelst på bakgrunn av hva han sier han vil komme til å gjøre!!! I Mark 2 underviser Jesus i et hjem hvorpå noen menn graver seg et hull igjennom taket for å senke ned sin syke venn slik at Jesus kan helbrede han. «Da Jesus så deres tro, så vender han seg til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»» Hans synd blir tilgitt pga. deres tro? Handler det nå om hva slags venner du har og hva de gjør?
I 1 Kor 7 står det skrevet «For den ikke-troende mann blir helliget gjennom sin kone....Vet du, kvinne, om du kan redde (frelse) din mann? Og vet du mann, om du kan redde (frelse) din kone?» I 1 Tim 2 skriver Paulus «men hun skal bli frelst, gjennom sin barnefødsel, så sant hun holder fast ved sin tro, kjærlighet og helliggjørelse og lever som det sømmer seg.» Handler det evige livet nå om hvem du er gift med, om du føder, holder fast ved troen og lever som det sømmer seg? Hva er det som frelser? I Apg 22 forteller Paulus om sin reise til Damaskus. «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» «Hvem er du Herre?» «Jeg er Jesus fra Nasaret, han du forfølger.» «Hva skal jeg gjøre?» «Reis opp og gå inn i Damaskus. Der skal du få beskjed om alt du er utsett til å gjøre». Er dette Paulus omvendelseserfaring? Paulus stiller et spørsmål, deretter ett til, før han blir bedt om å gå til Damaskus. Handler det om hvilke spørsmål man stiller, eller om hvorvidt man gjorde det man fikk beskjed om? Hadde Paulus noe valg, han var jo «utsett» til dette? I Rom 11 står det at «På denne måten skal hele Israel bli frelst» Hele Israel? Handler det om hvilken stamme, eller familie, eller etnisk gruppe vi tilhører?
Når alt kommer til alt så kan det se ut som om det finnes ulike veier til Guds hjerte. Det kan synes som om Gud er en raus Gud. Hadde Israel noe valg, eller Paulus? Hva med oss? Gjør Gud forskjell?



søndag 16. september 2012

Hvorfor drive misjon, når alle allikevel blir frelst?


Dersom nå alle til sist blir frelst, hvorfor da forkynne evangeliet? Kan vi ikke bare sette oss ned og la være å mase slik om misjon? Kan vi ikke bare leve som vi vil og håpe på det beste? 
Enkelte ganger får man inntrykk av at frelsen alene handler om å bli befridd fra helvetes vold.   Så lenge vi ikke har noen grunn til å tro på helvetets evige pine, er det mange som spør seg hva sitter vi da igjen med å forkynne? Hva er vitsen?

Gode nyheter


Dersom man kjente evangeliet så ville en aldri funnet på å stille slike spørsmål. Da har man ikke forstått evangeliet overhode. « For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem.» 1 Kor 5:14f.  
Et evangelium renset for all frykt for et evig helvete, må jo være virkelig gode nyheter! Vi trenger ikke lenger nøle eller skamme oss over å fortelle folk om det fantastiske håp som Jesus har tilveiebragt, og at ingen av våre døde har gått evig fortapt. Det er i alle fall vanskelig å se for seg at det ikke skulle være noen gode nyheter. Evangeliet bringer stor glede både til mottakeren og den som deler evangeliet står det, «Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap!» Rom 10:15.

En skadet verden


Verden er full av menneskelige skjebner og lidelser, som lengter etter å høre gode nyheter. Når Jesus reiste rundt og forkynte evangeliet så hendte det ofte at han syntes «inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde.» Han ba disiplene iherdig om at de måtte be «høstens herre om å sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt 9:36-38. 
Folkets lidelse og smerter står i sentrum når Jesus motiverer sine disipler til å be om misjonsarbeidere. Ingen steder er frykten for helvete nevnt som motivasjon for å gå ut. 
Jesus er vårt forbilde når det gjelder misjon. Hva var det han gjorde, jo han forkynte «gledesbudskap for de fattige, - at fanger skulle få frihet og blinde få syndet igjen og for å sette undertrykte fri.» Luk 4:18 jfr Salm 146:7-8a. Her stiller han seg opp i synagogen og forteller at han har de syke, de fattige, de blinde og de undertrykte for øye. Til disse har han gode nyheter. 
Er det ikke dette vi som kristne også er kalt til, nemlig «å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.» «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød» Hebr. 13:16; Jak 1:27.  S
entrum i den kristne troen handler om kjærlighet til Gud og mennesker. Om vi ikke har kjærlighet så er vi bare drønnende malm og klingende bjelle, sier Paulus. På dommens dag, er det dette vi skal stå til regnskap for. ”For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, men dere tok dere ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke, jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.” Matt 25:42-43.
Det å stå i forsoningens tjeneste, innebærer å hjelpe mennesker tilbake til Farshuset og det gode livet under hans omsorg. Det å hjelpe mennesker til et oppgjør i mot syndens destruktive krefter i eget liv og i kampen mot urettferdighet, fattigdom, egoisme, og for menneskers likeverd står i sentrum.
Hva innebærer det å forkynne glede for fattige, blinde og undertrykte, om ikke det er fordi det er frelse, rikdom, syn og frihet i vente?

Misjonsbefalingen


«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Dersom Gud er «troens opphavsmann og fullender» er det ikke da vår oppgave å formidle Guds store og uendelige godhet, og fortelle verden om hans store frelsesplan, at Gud ikke «sendte sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham»? 
Fortapelsens mulighet er en realitet både i dette livet og i det neste, men det betyr ikke at mennesker på sikt verken kan eller vil vinnes tilbake. Kristus har allerede forsonet verden med Gud, det er bare et spørsmål om tid. Til det å stå i forsoningens tjeneste er vi satt. Gud er en god far og hyrde, som ikke gir seg før han har funnet alle sine får. La oss derfor forkynne de gode nyheter, ikke et skremmende og illevarslende budskap. Det var ikke det han kalte oss til, men tvert i mot å gå ut å være Kristusikoner og vise nestekjærlighet.

Hva med de urettferdige?


«Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.» 1 Kor 6:9-10; jfr. Ef 5:5. Så lenge man lever i urenhet, så kan man ikke arve Guds rike. Slik var det vel engang med oss også (Rom 5:6,10). For å få del i himmelrike fordres derfor en selvransakelse, anger og omvendelse. Det er også mange «kristne» som tror at de bare kan fortsette å leve for seg selv i synd og forglemmelse, fordi man er tilgitt. Selv vi som kristne skal smake Guds fortærende ild. Hvordan vi forvaltet livet og tok hånd om de svakeste vil være gjenstand for ildens prøvelse. «Men dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.» 1 Kor 3:15. Målet er alltid at alle skal bli frelst. For noen går den igjennom ild, fortapelse og smerte. Til slutt vil Gud bli alt i alle og hvert kne vil bøye seg for han.

Se jeg er med dere alle dager


«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» 
Matt 28:19f.


"Alle folk du har skapt skal komme"


Filipperne 2:9-11  


«Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»


Er dette sann tilbedelse?


Enkelte har satt spørsmålstegn ved om det å bøye seg ned og bekjenne Jesu navn, i denne hymnen, faktisk handler om sann og ekte tilbedelse, eller om det i stedet bare er snakk om en innrømmelse av at Gud er Gud. 
Noen vil kanskje hevde at det her må forstås som en «pålagt» eller «tvungen» tilbedelse, - en underkastelse. Dette vil i så fall harmonisere godt til en forståelse der man plasserer alle mennesker i det hinsidige, enten i himmelen eller i helvetet. Men dette er ikke tilfelle. Denne Kristushymnen kan ikke tas til inntekt for en påtvunget underkastelse.
For det første bruker Paulus det greske verbet kamptó, (å bøye seg), som først å fremst handler om å bøye seg i ære og aktelse, Rom 11:4; 14:11; Ef 3:14 og Fil 2:10. Dersom dette dreide seg om en tvangshandling, så er det underlig at Paulus istedet ikke brukte sunkamptó, som innebærer en mer tvangsmessig grad av å bøye seg, jfr. Rom 11:10. 
Bekjennelsen «Jesus Kristus er Herre» ble ofte brukt i tidlige kristne dåpsritualer, hvor dåpskandidaten tilkjennega sin overgivelse til Kristus og erklærte at Jesus var Herre. Det faktum at mennesker skal bøye seg, ikke bare i himmelen og på jorden, men også under jorden (dvs. dødsriket) vil måtte bety at det også der vil kunne være muligheter for å bekjenne Jesus til frelse. I henhold til 1 Kor 12:3 så er det heller ingen som kan si, "«Jesus er Herre» uten i Den Hellige Ånd." At bekjennelsen hører sammen med frelsen kjenner vi fra Rom 10:9.
Bekjennelsen vil også være «til Gud Faders ære!» Hadde dette derimot vært en pålagt bekjennelse under tvang, hvilken ære ville det gi Gud? Jfr. Matt 15:8 «Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg.»  Det er hjertets bekjennelse som ærer Gud. Den bekjennelse som finner sted når alle folk kommer fram for han og bøyer sine knær kan derfor ikke forstås på noen annen måte. Historien har kommet opp med diktatorer og statsledere som har forlangt at alle skal bøye sine knær for herskeren. Et slik bilde er vanskelig å overføre på Gud. De som bøyer sine knær gjør det fordi de vil bøye sine liv og sine hjerter for han. 
At vi her snakker om sann tilbedelse, bekreftes også i Åp 5:13 «Og hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som der finnes, hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet
Ordet «bekjenne» (exomologéomai) er det samme som Jesus bruker når han viser sin takknemlighet til Faderen i Matt 11:25 og Luk 10:21. Begrepet brukes når man vil tilkjennegi sin takknemlighet. jfr. Luk 2:38. Verbet brukes flere ganger og ingen av disse kan bli forbundet med noen påtvunget akt. Matt 3:6; 11:25; Mark 1:5; Luk 10:21; 22:6; Apg 19:18; Rom 14:11; 15:9; Fil 2:11; Jak 5:16 og Åp 3:5. I Septuaginta (LXX - den greske oversettelsen av GT) er exomologéomai det ordet som brukes for «pris» (yadah) og «gi takk» (hoday). LXX var også den Bibelen mange leste på Jesu tid. Dette bekrefter at dette er ekte tilbedelse.
Skal man forstå Fil 2:9-10 så kommer man ikke utenom Salm 66:3-5: «Hele jorden skal bøye seg og tilbe deg, de skal spille for deg og prise ditt navn.» Alt peker i retning av en sann og ekte tilbedelse med hjertets pris og takk.

Gud har makt


Paulus løfter fram Guds store allmakt og bekjenner at Gud «har makt til å underlegge seg alt» Fil 3:21. Selv fienden vil underlegge seg og krype for han, når de ser hans store makt, Salm 66:4. «Til ham skal de komme i skam, alle som var harme på ham»...» «For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge ved meg», Jes 45:23f. Skammen som her forståes som noe positivt, er flere steder i Bibelen knyttet sammen med omvendelsen. 2 Krøn 30:15; Esra 9:5-7; Jer 6:13-15; 8:12; 12:13; 31:18-20; Esek 16:60-63; 36:31-33; 2 Tess 3: 14-15. 
David inviterer oss i Salm 66:3-5, til å «komme og se alt det Gud har gjort» iblant dem. 
Hvor er tvangen her? I disse versene snakkes det om en frivillig overgivelse. «Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunnHerren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder på havets dyp». Mik 7:18-19. Hvordan kan en barmhjertig Gud som viser miskunn på denne måten, legge folkeslag i lenker og tvinge dem ned på sine knær? Hvordan kan en allkjærlig Gud som tar bort skyld og kaster våre synder i havets dyp, fremtvinge pris og takksigelse hos de som angivelig lider evige kvaler i helvetets ild? 

Korset


Til syvende og sist så hviler det hele på forsoningen, - hans Sønns fornedrelse og lydighet til døden. Hvert kne skal bøye seg pga. korset. Derfor kan ikke dette være snakk om noe annet enn en sann og genuint ekte tilbedelse. Noe annet ville være å ta bort kraften i korset og forsoningen og samtidig fornærme nådens Ånd, jfr. Hebr 10:29.
Det er alene Guds kjærlighet i Kristus som til slutt vil overvinne de harde og kalde hjerter. Det er Guds evige kjærlighet slik den kom til syne i forsoningen, som til sist vil gjøre Guds fiender om til venner.


Alle skal komme å tilbe deg


!Herre, blant guder er ingen som du, og ingen gjerninger er som dine. Alle folk som du har skapt,  skal komme og bøye seg for deg, Herre, tilbe deg og ære ditt navn. For du er stor, og du gjør under. Du alene er Gud.! Salm 86:8-9


Fri vilje, eller ikke?


Hvilken far ville slippe taket i sin lille datter når de krysser en svært trafikkert vei? Jo mer datteren forsøker å dra seg unna, jo hardere holder han sannsynligvis fast i henne. Det finnes ingen mulighet for at hun kan løpe avgårde! 
Er Gud anderledes? Vil ikke argumentet om at et menneske kan velge helvetet ved å fornekte Gud som et resultat av sin egen «frie» vilje, være det samme som å si at jenta har større styrke enn sin far?

Vil Gud overprøve min vilje?


Dersom Gud er en god far, noe vi har all god grunn til å tro, vil det heller ikke være vanskelig å tenke seg at vi bare har en delvis fri vilje, og at Gud til syvende og sist vil overprøve vår vilje om han ser vi er i ferd med å påføre oss selv en uendelig lidelse. Da mine gutter var små, fikk de verken leke med ild eller kniv. Som en god forelder overprøvde jeg ofte deres vilje, til deres eget beste? Er Gud en dårligere far enn det jeg er (jfr. Matt 7:11)? Vi utvider som regel barnas friheten etterhvert som de vokser til, noe annet ville vært katastrofalt. 
Gud er alle tings rettmessige eier. Alt tilhører han (Salm 2:8; Esek 18:4; Kol 1:16; Hebr 1:2). Dette inkluderer oss. Han har aldri gitt avkall på denne rollen. Bare han har en absolutt «fri» vilje over sin eiendom og sitt skaperverk. Dersom vi skulle gå evig fortapt så ville det måtte regnes som et tap for Gud. Men Gud er ingen taper, er han vel?
Mange tror at Gud er bundet på hender og føtter og ikke i stand til å gripe inn å frelse, uansett hvor mye han vil. Men, er vår evne til å ødelegge våre liv og hans eiendom i virkeligheten større enn hans makt til å gjenopprette og bevare det? 

Hvor «fri» er vår vilje i frelsen?


Hvilken rolle utspilte vi i vår egen frelse? Kan et  menneske slik det er i seg selv ta imot det som hører Guds Ånd til? (1 Kor 2:14, jfr. Rom 8:6-8; Ef 2:1f.f.). Har Bibelen rett i at «det ikke finnes én som er forstandig, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet»? Rom 3:11f. «Det menneske i seg selv trakter etter «betyr fiendskap mot Gud,for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det. Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje» Rom 8:7f. 
Kan mennesket i seg selv, med bakgrunn i disse tekstene, tilegne seg nåden? Kan vi av oss selv si ja til Krisus og ta skrittet over i Guds rike, uten at Gud har virket omvendelsen fram i oss? Lærer ikke Skriften at omvendelsen dypest sett er Guds gjerning i oss?  «Omvend meg du, så jeg vender om! For du, Herre, er min Gud.» Jer 31:18; Ef 2:8. Er det ikke dette som skjedde med Paulus på vei til Damaskus?  Skillet mellom tro og vantro, mellom omvendt og uomvendt, beror altså i og for seg ikke på våre egne muligheter eller beslutninger. Skillet settes ved Guds gjerning i oss. Og slik understrekes også det reformatoriske prinsipp «sola gratia» - nåden alene. Frelsestilegnelsen skjer idet Gud ved Den Hellige Ånd griper inn i et menneskes liv, overvinner motstanden mot evangeliet og skjenker troens gave. Hvordan kan et fiendtlig og mørkelagt sinn «komme til seg selv» uten Faderens hjelp? Er det ikke bare Gud som kan gi oss tro og dra oss til seg? Er det ikke han som er «troens opphavsmann og fullender?» Hebr 12:2; Matt 11:27; 16:16-17; Joh 1:13; 6:44; 15:16; Apg 13:48; Rom 12:3 ;1 Kor 4:7; Ef 2:8-9; 3:16-17; Fil 1:6,29; 2:13; Kol 1:2; 2 Tess 3:2; 1 Tim 1:14; Tit 1:1; Esek 36:26-27; Jer 24:7; 31:33-34; 32:39-40.
Det å idolisere vår egen frie vilje til å være det helt avgjørende når det gjelder vår egen frelse, strider imot Skriften og fremmer en hovmodig og briskende holdning i mennesket (1 Kor 1:26-31; 4:6-7).
Hva er det vi antyder når vi konkluderer med at Gud er hjelpeløs i møte med menneskets «frie vilje»? Insinuerer ikke det at frelsen først og fremst hviler på vår vilje og ikke Guds vilje? 

Hvem har kontrollen?


Er ikke Gud i stand til å gå inn i historien og styre den, om han ser seg tjent med det? Hvordan kan han gjøre det, dersom han ikke griper inn og iscenesetter begivenhetene? Her ser du hvordan Gud griper inn i menneskers liv og styrer det: 5 Mos 30:6; Job 42:2; Salm 65:5; Ord 16:33; 19:21; 20:24; 21:1; Jes 26:12; 46:10f.; 53:6 - Rom 3:11,19b,27; Jer 10:23; 24:7; 32:40; Esek 36:27; Dan 4:35; Joh 1:12,13; 6:44; 15:5; Rom 8:20; 9:16; 1 Kor 1:27-29; Ef 1:11; Fil 2:13; 3:21 og Åp 17:17.
Hvem er det som har kontrollen her, - Gud eller mennesket? Hvem sin vilje er det som vinner igjennom? Hva er det som får oss til å tro at Gud vil krenke sin egen vilje av respekt for vår vilje, vi som vandrer i mørket og er mer eller mindre blinde? Kan ikke Gud ha det som er hans (Rom 11:36)? Kan han ikke finne det som er blitt borte (Luk 15:4)? Hadde Jesaia rett i at Herrens hånd var for kort til å frelse (Jes 59:1)? Overdriver Bibelen når den sier at ingenting er umulig for Gud (Jer 37:17)? Er han som er i verden, sterkere enn Gud (1 Joh 4 4:4)? Er hans løfter om alle tings gjenopprettelse bare et overdrevent håp (Apg 3:21)? Er Gud bunnet på hender og føtter og ikke i stand til å fullbyrde det han har bestemt seg for (Jes 55:11)? Det han gjør for noen, vil han ikke gjøre det for alle, - han som vil at alle skal blir frelst? Eller vil hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet ikke makte å «drive [oss] til omvendelse?» jfr. Rom 2:4. 
Tradisjonen har lært oss at Gud ikke vil frelse et menneske mot sin egen vilje. Og det finnes en sannhet i det. Men han har også evnen til å iscenesette de nødvendige omstendigheter for å snu vår vilje, noe Paulus bl.a. er et vitnesbyrd om. Gud frelser ikke mennesker gjennom egenmektig makt, - han vil spille på lag med oss, men han har hele universets ressurser til rådighet, når han vil gjøre uvillige sjeler villig. Han har lyst nok til å gjøre blinde seende, og kjærlighet nok til å smelte harde og kalde hjerter. Og kjærligheten er ingen tvingende makt, men det som til slutt vil seire i oss alle.  


Har du tenkt igjennom hva du tror om helvetet?


En tradisjonell forståelse av helvetet reiser mange store og eksistensielle problemstillinger vi ikke kommer utenom. I mange år unnlot jeg å tenke igjennom mange av disse problemstillingene. Jeg gjemte meg bak den forestilling at Guds veier var uransakelige.

Lar det seg gjøre å tilbe en Gud som er i stand til å påføre mennesker en en evig straff? Noen vil kanskje si at ”Ja, du har kanskje problemer med helvetet, men Gud kan gjøre hva Gud vil, hans tanker er ikke våre tanker og hans veier er ikke våre veier, uansett må det være en viss rettferdighet?”
Det er sant. Vi kan ikke alltid finne ut av Guds uransakelighet og hans veier. Alle ønsker vi en rettferdighet dom over all urett og ondskap. Men Gud har også utrustet oss med evnen til å bruke hode, tenke og resonere omkring vår tro. Når vi tenker igjennom våre dogmer og læresetninger, hvordan de oppsto, og hvorfor vi holder fast ved dem, så står vi i en lang linje av teologisk tankevirksomhet.

Erkebiskop Anselm av Canterbury (d. 1109), en svært betydningsfull middelalderteolog, gjør oss oppmerksom på at troen og fornuft, hører sammen. Med uttrykket "credo ut intelligam" (Jeg tror slik at jeg kan forstå" slår han et slag for at tro og filosofi harmonerer med hvernadre. Det råder ingen motsetninger mellom fornuften og troen. Når vi anstrenger oss og forsøker å forstå vår tro og våre læresetninger, så ærer vi Gud og gagner vår neste. 

I det siste året har jeg hatt mange samtaler med mennesker som kommer til meg for å snakke om helvetet. Enkelte av disse har også dype kvaler over sine egne forestillinger, ofte basert på hva som er blitt dem fortalt. Flesteparten av dem er unge mennesker som har vokst opp i det frikirkelige landskap med tildels bokstavlig tro på denne forestillingsverden. Jeg forsøker å snakke om de bakenforliggende teologiske faktorer for en slik streng forståelse av helvetet som mange av dem har. Jeg oppmuntrer dem til å tenke igjennom deres innvendinger, våge å være kritisk og undersøke hva Bibelen faktisk sier.

Hvorfor holder vi slik fast ved våre tradisjonelle doktriner om helvetet, samtidig som vi ofte også stiller spørsmål ved dem? I bunnen av vår teologi tror de fleste av oss at den Gud som vi tilber og tror på er en allkjærlig, god og nådefull Gud. "Hans nåde varer til evig tid" bekjenner vi og synger i våre menighetslokaler. Samtidig tror vi at den samme Gud ikke vil vise nåde til alle og at han én dag vil kaste en talløs gruppe av mennesker inn i et inferno av en smeltedigel, ikke bare for en avgrenset periode med en begynnelse og en slutt, men for evig og alltid. Varer ikke hans nåde for disse til evig tid lenger? 
Det er denne inkonsekvente teologien jeg tror vi må snakke mer om. En ting er i alle fall sikkert, motsetningen mellom en allkjærlig og en hevnlysten Gud, lar seg ikke gå opp. Han kan ikke både være evig god og ond på samme tid. Isåfall rokker vi ved en av de helt grunnlegende trossetninger om at Gud er kjærlighet i ontologisk forstand. 
Dette gjør at vi stiller oss noen spørsmål. Er det mulig å tro på en evig straff, hvor mennesker kontinuerlig opplever en tilstand av smerte og lidelse og hvor det onde eksister side om side med Guds evige kongerike? Jeg har svært store vanskeligheter for å tro det. Hvilken lykke vil vi ha i himmelen dersom våre søsken, foreldre, besteforeldre og venner havner i et slikt helvete? Hvem kan glede seg over andres smerte og lidelse? 
Etter å ha jobbet noe med dette har jeg funnet ut at det ikke er mulig å holde fast ved et tradisjonelt syn på helvetet.  

Hva er det som virker inkonsistent, usannsynlig eller lite tilfredsstillende? La oss se på noen av de indre motsetninger og problemer som omhyller den tradisjonelle synet på helvetet.

En rettferdig Gud


Mange kristne tenker at helvetet løser det ondes problem. Vi har et syndeproblem sier de. Folk lyver, stjeler, er utro, dreper, sprer sladder, blir sint, er skadefro – alle synder vi, og vi kaller det ”ondskap.” Enhver religion har en eller annet teori som forklarer det ondes problem eller lidelsens problem. I noen av de østlige religioner, så ligger løsningen på det onde i menneskets karma. For kristendommen finner vi løsningen i troen på helvetet, hvor vektskålen blir balansert, regnskapet gjort opp og hver og én får som fortjent. Ja, endelig så får de onde det de fortjener. Deres evige straff for synd blir i så måte rettferdiggjort. De som har lidd som et resultat under deres ondskap vil motta en lenge etterlengtet hevn: nemlig at alle vantro og ugudelige kastes i et brennende helvete for all tid. Dermed har Gud også for all evighet, kvittet seg med all ondskap. Slik tenker i alle fall mange av mine flotte konservative venner?
På mange måter kan man si at helvetetslæren er en form for ’theodice’, Ordet ’theodice’ er sammensatt av to ord: ”Gud” (Theos, som betyr Gud på gresk) og ”rettferdig” (diké, som betyr rettferdighet på gresk). En teodice er derfor et forsøk på å rettferdiggjøre Gud i møte med ondskap og lidelser, samtidig som man forsøker å svare på følgende spørsmål: Skapte Gud det onde? Kan vi skylde på Gud for det onde? Hvorfor stoppet ikke Gud det onde? Hvordan løser Gud det ondes problem?

I århundrer, så har teologer og filosofer forsøkt å forsvare Guds ære til tross for den åpenbare erkjennelse at det onde eksisterer og de lidelser det forårsaker. En 'theodice' bygger på følgende premisser: 1. Gud er allmektig, og 2. Gud er bare god (allgod). De spørsmål som disse premisser reiser er følgende: Dersom Gud er allmektig, hvorfor skapte ikke Gud en verden uten ondskap? Eller hvorfor kan ikke Gud sette en stopper for all ondskap? Dersom Gud er bare god, hvorfor ville han da skape en verden som kunne inkludere det onde? Eller hvorfor vil ikke Gud sette en stopper for all ondskap? 

Spørsmålstillinger vedrørende theodice-problematikken om helvetet går langs de samme linjer: Dersom Gud er allmektig, hvorfor utøver ikke Gud sin makt og forhindret at mennesker havner i helvetets flammer? Dersom Gud er bare god, hvorfor vil han da sende noen til evig straff? Eller i mer positiv forstand; - Dersom Gud er allmektig, så kan vel Gud holde folk borte fra helvetet. I realiteten ville han kunne eliminere behovet for et helvete. Dersom Gud er god, vil han ikke påføre mennesker lidelser, smerter eller evig straff i et brennende helvetet, men tvert i mot å frelse alle mennesker.

Ved å allikevel holde fast ved læren om det evige helvetet, så holder vi i bunn og grunn fast ved den troen at Gud i siste instans ikke vil lykkes i å frelse alle mennesker, noe som både setter Guds allmakt og hans allgodhet i tvil. Og med det så påstår vi utilsiktet, at Jesus liv, død og oppstandelse bare hadde et begrenset omfang, og på langt nær var effektiv nok til å frelse alle uten betingelser. 
Ifølge Bibelen derimot, var Guds hensikt "å forsone hele verden med seg selv, alt i himmel og på jord" (2 Kor 5.19; Ef 1:9-11.), ikke telle alle overtredelsene og holde dem imot oss. Legg merke til at det står verden! Ikke bare noen få utvalgte. 1 Tim 2.4 slår også fast at Gud ”vil at alle mennesker skal blir frelst å lære sannheten å kjenne.” I tillegg så proklamerer Peter tydelig Guds ønske for menneskeheten: ”Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse” 2 Pet 3.9.

Ser du motsetningen? Guds gode hensikt, besluttsomhet og vilje, er å forsone verden. Gud har makt til å gjøre det. I stedet så skjer ikke dette. Gud virker Gud imot sin gudommelige vilje om å frelse alle, og skaper, opprettholder og befolker istedet et straffens sted hvor de onde og uomvendte bor, uforsonet, uforlikt, og tapt for all evighet.

I virkeligheten forklarer ikke den tradisjonelle teorien hvordan Gud håndterer det onde; teorien forverrer bare det onde ved å holde de onde uavbrutt i eksistens. Dersom helvetet eksisterer evig, så vil også det onde eksistere evig, - det samme med alle de lidelser som de utallige mennesker erfarer og som Gud formodentlig elsker og ønsker å frelse. Helvetet løser dermed ikke theodice-problemet. Dersom man vil være konsistent i forhold til et gudsbilde der Gud er allmektig og allgod, så må man betenke seg for hva man alltid har trodd om helvetet. Men å overveie på nytt, omtolke, og rekonstruere dogmatiske læresetninger krever mot. Grunnen til at dette er vanskelig er fordi vi ikke ønsker å skake vår teologiske båt av frykt for å kantre og drukne i en sjø av dogmatisk relativisme og åndelig forvirring. Så derfor holder vi heller fast ved våre bekveme og beleilige trossetninger, selv om de verken gir mening eller er fornuftige.

En evig håpløshet


Helvetet synes å utelukke alt håp – håp om forsoning og håp om den totale utslettelse av det onde. Bare spør Dante! I hans verden finnes en mengde av stakkarer som står lenket på rekke og rad og venter på å gå igjennom helvetets inngangsport. Over porten står det skrevet: ”Oppgi alt håp, dere som trer inn her!” 

Den tradisjonelle oppfatningen av helvete utelukker alt håp for frelse, forsoning og forløsning eller gjenopprettelse med Gud eller andre. Umiddelbart når et menneske dør, så forsvinner alt håp, all nåde og all kjærlighet. Selv om den personen aldri har hørt om Jesus før, eller man fornektet de gode nyheter uten virkelig å forstå hva de betød, må man oppgi alt håp for frelse. Det å lide i helvetet for all evighet betyr at de sjeler som havner der eksistere uten noen form for håp om redning.

Hvor mange iblant oss har ikke hørt evangeliet og kanskje ikke forstått rekkevidden av de gode nyhetene eller maktet å tro på de fortellinger som Bibelen bærer i seg. Troen på et liv etter døden har for mange vært vanskelig. Her snakker vi om gode og varme mennesker som har levd sine liv i kjærlighet til sine medmennesker og tatt ansvar for å spre glede og godhet. Skal disse ende opp i helvetet, uten håp, ifølge det tradisjonelle synet på helvete.

Vil en allkjærlig og allgod Gud, som ønsker å frelse alle mennesker, lukke sine øyne for disse og holde tilbake sin kjærlighet, barmhjertighet og alt håp for gjenopprettelse? Er det ikke mulig for en allmektig Gud å holde muligheten for forløsning åpen? Eller finnes det lover som står over Gud og som forhindrer han i å vise sin miskunn og vise nåde?
 
Tenk over det. Vår tradisjonelle tro på helvetet tvinger oss til å tro at mange av de mennesker som vi elsket – mennesker Gud elsker enda mer enn oss – faktisk er evig foruten hans nåde og kjærlighet. Evig foruten hans nåde og kjærligeht! Låter det som Gud i dine ører? Nei jeg vet at Guds tanker og veier er høyere enn våres og at hans handlinger er uransakelig på mange måter, og at Gud ser hele bildet, mens vi bare ser et fragmentert bruddstykke. 
Men Gud gir oss også Bibelen, en bok som åpenbarer Gud for oss slik at vi kan lære å kjenne hvordan han er, hvordan han handler i mot oss mennesker, hva han vil med oss og denne verden, hvordan Gud relaterer seg til oss og hva Gud ønsker mest av alt for oss. 

Et evig tap av håp låter ikke som den Gud Jesus åpenbarte for oss og som ønsker at alle mennesker skal blir frelst og komme til sannhets erkjennelse. Står ikke Guds nåde fast til evig tid? Dette er en annen grunn til at vi trenger å tenke på nytt omkring det dogme som gjør håpløsheten til en nødvendighet.

En evig ondskap


Vi blir også stilt overfor et annet problem vedrørende vårt håp, når vi samtidig overveier forestillingen om den evige straff av de ugudelige i helvetet. 

Bibelen forteller oss at ved tidens ende vil Gud tilintetgjøre og ta et endelig oppgjør med det onde. En ny himmel og en ny jord vil erstatte det gamle. Rettferdighet, fred, glede og kjærlighet vil regjere i Guds kongerike, ufordervet av det onde. Ingen tårer, ingen død, ingen smerte, ingen sorg eller skrik, og ingen ondskap av noe slag vil lenger være, Åp 21:1-4. Vårt håp knytter an til en tid som denne. 
Allikevel må vi erkjenne at dersom helvetet fortsatt eksisterer, så vil det være sorg, smerter, tårer og skrik. Da må vi erkjenne at det onde allikevel eksisterer. Ett eller annet sted i Guds ekspanderende univers, i Guds fullkomne kongerike, så vil det onde leve videre i all evighet. Mange sjeler vil lide og fremdeles erfare smerte og gråt, og med et ønske om å dø. 

Hva sier denne evige tilstedeværelse av de ugudelige/onde om Guds makt? Guds kjærlighet? Guds barmhjertighet? Virkningen av Kristi forsoningsverk? Dersom vi holder fast ved troen på et evig helvete, så må vi også med nødvendighet erkjenne at Guds makt allikevel ikke er så mektig at den ikke kan frigjøre den nye himmel og den nye jord for all ondskap.
Uten å være klar over det, så ligger det også implisitt i denne tro at Gud trekker sin uforbeholdne og betingelsesløse kjærlighet i det øyeblikk en person dør. Guds miskunn faller bort umiddelbart når vi dør og kroppen går til grunne, dersom vi da ikke har tatt imot Jesus under vårt korte menneskeliv. Hvordan man enn snur og vender på det, så er Guds ubetingede kjærlighet til menneske, ifølge tradisjonell tankegang, betinget av vår fysiske tilstedeværelse i dette livet, at vi lever i våre kropper og i den jordiske verden. I det man dør vil nåden forsvinne for alle de som ikke tror. Vi tror også, om enn kanskje litt uvitende, at Jesu frelsesverk ikke lenger er virkningsfullt for alle de som dør uten å ha mottatt Jesu frelsesnåde i dette livet. Døren som leder til nåde, tilgivelse, frelse og forsoning, som fritt er blitt gitt oss av Jesus, lukkes for alltid og utestenger de uomvendte sjeler fordi de aldri tok imot hans nåde i livet. I løpet av et fingerknips så vender Gud seg imot dem og skifter holdning til de han selv har skapt. I det ene øyeblikket elsket han dem, i det neste lar han sin vrede overøse dem med smerte og lidelser for all evighet uten mulighet til omvendelse. Forstå det de som kan!

Disse teologiske selvmotsigelser fordrer at vi søker alternative svar på spørsmål som vedrører livet, døden og evigheten. Det er mange kristne som helt sikker ikke ønsker å tro på det ondes evige tilstedeværelse, men allikevel klarer de ikke å slippe taket i forestillingen om helvetet. For å dempe de indre teologiske motsetninger med at det onde eksisterer samtidig med Guds godhet og kjærlighet, så taler de, lik Dante før dem, om et helvete som er totalt adskilt fra Guds virkelighet, og som befinner seg på et sted der Gud er fullstendig fraværende. Men de vet at Gud allikevel er alle steds nærværende. Hans nærvær strekker seg ut over alt. Ingen steder, ingen personer, uansett avstand, kan gjemme seg bort fra Gud. Salmisten forsøker å rømme unna, men ender opp med å stille spørsmålet, ”Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd, hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?” (Salm 139.7). Svaret er åpenbart: Ingen steder. Guds suverenitet og allmakt er alle steds nærværende. Gud rår også i helvetet. Han opprettholder fremdeles all kontroll og håndhever sin vilje. Mange kristne blir derfor tvunget til å tro at Gud skaper seg to sfærer og at han skufler det onde i en sfære og godhet og kjærlighet i en annen. Gud overvinner det onde men må allikevel opprettholde og kontrollere dets eksistens. Slik søker de å forstå denne selvmotsigelse.

Rettferdighet i motsetning til kjærlighet.


Å gjemme seg bak de tradisjonelle teorier om helvete er som å holde fast ved en straffende far, og ødelegge bilde av en betingelsesløs kjærlighet og tilgivende nåde.  Utilsiktet fremkaller man et bilde av en ond far som krever at de gudløse tilbringer evigheten i fortapelsen, samtidig som han finner det akseptabelt at endeløs lidelse og smerte er en måte å oppnå rettferdighet på. Dette er en forestilling som er et hav unna tanken om en Gud som elsker med en evig kjærlighet.

Likevel er Gud kjærlighet. I et forsøk på å harmonisere Guds kjærlighet og hans rettferdighet, så kommer man opp med et trossystem som legger til grunn at Gud på den ene siden må straffe de ugudelige med en uendelig straff, samtidig som man på den andre siden opprettholder troen på at Gud elsker alle med en evig kjærlighet. Ved å gjøre det, så utvikler vi et bilde av Gud som fremmer evig straff som noe positivt, og som en del av Gud kjærlighet og rettferdighet. Men et slikt paradigme lager uomtvistelig teologiske vanskeligheter for oss. For det første skaper dette en kunstig spenning mellom kjærlighet og rettferdighet, som om dette var to motsetninger i Gud. Vi forsøker å lindre spenningene ved å appellere til Guds kjærlighet og nåde i det ene øyeblikket, og til Guds rettferdighet, hellighet og vrede i det andre og tildeler i så måte Gud en splittet personlighet, som om Gud var lik Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Et slikt syn på Guds kjærlighet, barmhjertighet, rettferdighet, og vrede leder til den konklusjon at det å elske er å straffe evig og i motsatt fall; det å straffe evig er rettferdig. 
Vi tror at denne formen for gjengjeldelse og rettferdighet retter opp i alt og rettferdiggjør den påfølgende smerte og gru som de dømte har i vente.
Dersom Gud elsker sine fiender (Jesus døde jo for oss mens vi ennå var fiender), og lengter etter forsoning med hver og én, så burde vel det faktum alene lede oss til å tenke annerledes omkring helvetet? Skulle ikke Guds rettferdighet ligne mer på en kjærlighet som åpenbarer fiendekjærligheten, framfor gjengjeldelse og evig straff?

Evig guddommelig ondskap.


Som vi har sett så reiser troen på helvete mange problemer. Helvete i seg selv er et onde, og  med den evig pine med sine endeløse lidelser, skapes et fryktelig bilde av en Gud som både er voldelig og nådeløs. Tradisjonelle forestillinger om helvetet holder dermed ikke bare liv i det onde; de holder også den ondes syklus i bevegelse for all evighet. 

Jeg tror tvert imot at Gud, gjennom Jesu død og oppstandelse og ved sin grenseløse kjærlighet imot sine fiender, til slutt vil sette en endelig stopper for den evige voldspiralen.
Også vi er kalt til å etterligne Gud, og være ”fullkomne” slik han er ”fullkommen.” (Matt 5.48). Gjennom å forsvare det tradisjonelle ståsted, så vil ondskapens syklus fortsette uforminsket. Dersom vi tar del i ”Guds jobb” som militante voktere over verdens moralske samvittighet og åndelige kondisjon, så har kirkehistorien nok å vise til av overilt iver i Guds tjeneste. En Gud som er straffende og voldelig og som krever blod for å balansere den rettferdige vektskålen er problematisk. 
Søker Gud virkelig evig straff for å gjenreise krenket ære? Søker Gud gjengjeldelse i stedet for gjenopprettelse og forsoning? Det er helt åpenbart at denne måten å tenke på har preget store deler av den vestlige kultur, rettsstaten og våre familie relasjoner. Vi kan lett gi den kristne forståelsen av Gud som voldelig, skylden for århundrer med krig og blodsutgytelse, når vi ser hvordan menneskets vrede og hat ødelegger nasjoner og straffer fienden uten nåde. Vi gir verden en ide om at den kristne Gud er venn med grusomheten. Ved å tro på en Gud som bruker voldelige virkemidler for å iverksette og fullbyrde sin guddommelige vilje, så rettferdiggjør vi vold og ondskap begått i Guds navn.

Denne voldelige oppførsel har gjennomsyret den menneskelige natur og menneskehet. Samfunnet fortsetter å påføre misshandling (gjennom straffesystemet, gjennom krigføring, og gjennom destruktive familiestrukturer) som alle har hentet sin legitimitet i fra kristendommen. Dette ser vi ikke minst i teorien om den evige lidelse. Det er ikke vanskelig å se at Guds vrede og voldelige tilnærming står i grell kontrast til og strider imot Guds kjærlighet og rettferdighet. Bare tanken på at dette motsetningsforholdet vil vedvare i all evighet bringer jo til overflaten alle mulige mentale og emosjonelle konflikter.

Forholdet mellom rettferdighet og evig straff 

Dette er et problem som virkelig angår oss på dypet. Er evig straff for synd gjort i et avgrenset liv rettferdig? Med andre ord, kan synd begått i løpet av vårt korte liv, rettferdiggjøre en evig straff? Selv i vårt rettssamfunn, så søker vi en rettferdighet hvor straffen står i forhold til lovbruddet og ugjerningen. Vi lager oss lover, oppretter domstoler, oppnevner juryer, gjennomfører rettssaker, og prøver overgriperen/forbryteren om han kan ”kjennes skyldig” for deretter å avlevere en passende og rettferdig dom sett i sammenheng med ugjerningen. 

Men i sterk kontrast til dette så klamrer vi oss til de tradisjonelle bilder vi har av helvete, hvor vår all-kjærlige og barmhjertige Gud krever evig pinestraff for synden – en ekstrem straffeutmåling bortenfor all fornuft og som langt ifra står i forhold til udåden. Og det verste er at mange betrakter dette for å være ”rettferdig”??? Hva er det for noe! Kanskje kan det være våre tradisjonelle forestillinger om helvetet som står i veien for oss og gjør oss blinde.

For meg og etterhvert flere med meg så betraktes helvetetsdogme, som mange kristne fremdeles fastholder og verner om for alt hva det er verdt, som alt annet enn gode nyheter. 

Faktisk så burde dette være like dårlige nyheter for oss kristne som for de vi tror havner i ildsjøen. Helvetet burde være så dårlige nyheter for oss at det rystet vår rettferdighetssans og frembrakte så mange ”røde lamper” at vi begynte å stille spørsmål ved hele læren og se om det fantes andre måter å tolke dette på. Den tradisjonelle læren om helvete, er ikke gode nyheter om at Gud en dag skal bli "alt i alle" og at Gud forsonte hele verden med seg selv i Kristus.   

Jeg håper at vi etter å ha sett hva enkelte hevder om helvetets skrekk og gru, og hvordan disse har portrettert Gud opp gjennom historien, vil vi oppleve en sans for avsky, forferdelse og vantro, ja i det minste en form for kognitiv dissonans. Tenk om vi kunne våget å stille de vanskelige spørsmålene samtidig som vi kunne tatt oss tid til å sette oss inn i en alternativ fortolkning av hva helvetet faktisk er. Jeg tror at det finnes en forståelse av helvetet som i langt større grad er i overensstemmelse med Skriften og som gir oss en god løsning på de problemene som til nå er nevnt, og som fletter ”helvetet” inn imot en forståelse av en kjærlig og barmhjertig Gud som aldri gir slipp på oss mennesker, og som aldri svikter de mennesker han har skapt, og som søker å forsone oss med seg selv nå og i all evighet.