søndag 9. september 2012

Er Gud ond?


Richard Dawkins skriver i sin bok «Gud en vrangforestilling» følgende: «Gud i Det gamle testamentet kan sies å være den mest frastøtende skikkelsen i all skjønnlitteratur; sjalu, og stolt av det, en smålig, urettferdig, uforsonlig kontrollfreak, en hevngjerrig, blodtørstig etnisk renser, en kvinnehatende, homofobisk, rasistisk, barne-morderisk, folkemordersk, pestbringende, stormannsgal, sadomasochistisk, ustabil ondsinnet og brutal bølle.» 
Er disse påstandene hentet ut av løse luften, eller har de sin rot i et gudsbilde som kommer til syne i deler av Bibelen? 



Hva står skrevet?


I 1 Mos 7 utrydder Gud mesteparten av alt liv ved å sende storflommen over jorden. I 1 Mos 19 jevner han Sodoma og Gomora med jorden i sin harme, og lar det regne svovel og ild over kvinner og barn. I 2 Mos 7-11 sender Gud voldsomme plager over Egypts land pga. én manns trassighet, - verkebyller, blemmer og pest. I siste instans tar han livet av alle førstefødte i Egypt, «Det lød et fælt skrik i Egypt; for det fantes ikke et hus hvor det ikke var noen død» 12.30. Og under utferden i  kap 14 så lar han også hele faraos hær drukne under sivsjøunderet. «Ikke én mann kom fra det med livet.» 14:28. Her var det pappaer og ektefeller som Gud fant det for godt «å vise sin guddomsmakt på,»
I 17:14 vil han «utrydde minnet om amalekittene fra jorden.» I 2 Mos 32 så bestemmer han seg for å straffe de som hadde tilbedt gullkalven, «Så sier Herren, Israels Gud: Spenn sverdet på dere alle mann! Gå fram og tilbake i leiren, fra port til port, og slå i hjel både brødre og venner og frender!» I 4 Mos 16 så åpner Gud en flenge i jorden slik at Korah, Datan og Abiram sammen med 250 menn, samt deres koner og barn «fór levende ned til dødsriket, og jorden skjulte dem. Slik ble de utryddet av menigheten.» Og dette er bare noen av de grusomme hendelser vi leser om bare i Mosebøkene. 

Er dette virkelig deg Gud?


Med bakgrunn i slike skriftsteder er det lett å forstå Richard Dawkins. Kan Gud stå bak alt dette, og allikevel gjøre krav på å være fullkommen kjærlighet og uendelig god? 
«Herren er god mot alle, barmhjertig mot alle sine skapninger» står det i Salm 145:9. 
Men på hvilken måte var han god mot de som ble rammet av hans vrede og mistet livet, uskyldige barn og kvinner og ikke minst mot familiene i Egypt? Kan vi stå med løftede hender og synge «God is good, all the time» og bare late som om dette ikke har hendt? 
Hva slags Gud er det som åpenbares? Gjør det saken noe bedre at han har skapt milliarder av mennesker, som til slutt vil ende opp i en evig fortapelse? Kan Gud straffe mennesker i millioner på millioner av år i en uendelig pine, for ting de gjorde galt iløpet av en avgrenset periode her i livet? Hvordan kan en slik Gud være god, barmhjertig, kjærlig eller rettferdig? 
Kanskje kan det vært lurt å stille seg et par spørsmål. Har Gud virkelig gjort dette? For enkelte vil det være fristende å si, «selvfølgelig ikke, - dette er bare uttrykk for hvordan de gamle sivilisasjoner tolket slike hendelser og naturkatastrofer som Guds handlinger i verden.» Kanskje er det et godt svar. Men et problem for mange er at et slikt perspektiv for alvor utfordrer skriftsynet. Så dersom man ender opp med å holde fast ved at dette allikevel er Guds handlinger i verden, - ja da står man i så fall overfor en annen stor utfordring, nemlig å forklare hvordan Gud allikevel kan være god mot alle, at han ikke gjør forskjell på folk og elsker alle like høyt.
Kan det være noe vi ikke forstår i dette?

Finnes det en god løsning?


Det finnes ingen som helst god grunn til å tro at Gud er en god og kjærlig Gud, om han ikke har en storslagen plan som berører oss alle og som overstråler alt det vi til nå har sett. I evighetens lys så er livet på jorden som et lysglimt. «For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» Salm 90:4; 2 
Dersom Gud hadde til hensikt å ”fullføre sin frelsesplan” og føre hele menneskeheten fram til det frelseshistoriske klimaks på Golgata, og der, ”i Kristus forsonte verden med seg selv” (2 Kor 5:19; Kol 1:19f), for å ”sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord” (Ef 1:9-11), slik at ”ingen skulle tilregnes synd” og ”alle få liv ved Kristus” (1 Kor 15:22; Rom 5:18f.) og for at ”hele jorden” en dag skulle ”bøye seg og tilbe [hans] navn”, (Salm 66:4) - ja så ville det ikke være vanskelig å forstå at han også måtte styre historien fram til dette punktet. Dersom siktemålet var alle tings gjenopprettelse, at han ville ”miskunne seg over alle” (Rom 11:32) og ”gi frelse til alle mennesker” (Tit 2:11) og én dag bli »alt i alle», - da blir den smerte og de lidelser vi har her for ingenting å regne mot den evig glede og gjenoppreisning som ligger der framme og venter på oss når tiden er inne for det. Dersom dette er tilfelle, så vil det ikke være en utenkelig tanke å tenke at Gud faktisk er uendelig god i mot oss. 
Men om de som fikk smake Guds vrede her i tiden, samtidig blir dømt til den evige pine, hvilken Gud har vi da? På hvilken måte skiller han seg fra andre terrorister og grusomme skikkelser i historien? Har han ikke og vil han ikke overgå dem alle i brutalitet og ondskap? Det finnes ingen andre løsninger på denne gåten. Enten så har du en utilregnelig og ond Gud, eller så har du en Gud som vil tilkjennegi at når alt kommer til alt, så har han lyktes med sitt skaperverk og vist oss alle ”hvor uransakelige hans dommer er og hvor ufattelige hans veier er”, og at han ”ikke støter bort for alle tider”  Klag 3:31

1 kommentar:

  1. Jeg tror at Gud er en god Gud, og jeg tror han er rettferdig i sin dom. Han gir oss av og til prøver på livsveien som han følger med på tror jeg, og lar dommen falle etter en vurdering av hvordan vi har taklet disse prøvelsene. En annen ting som jeg tror er viktig for Gud, er om vi har hedret han, og forkynt om han, og ropt ut om han, og at vi har ment det! For det finnes mange nok i verden som går under betegnelsen: Falske profeter. De tror ikke på det de gjør, de bare utfører. Og som det står: De har alerede fått sin lønn.

    Den Gud jeg tror på er en rettferdig Gud, og en reflektert Gud. Man kan selvfølgelig ikke dekke over alt grusomt som har skjedd i folks liv, men man kan heller ikke klandre noen for det, tror jeg. I hvert fall når man ikke vet. Folk sier gjerne om man mister noen kjære: "Det var nok en mening med det", men jeg tror ikke det er noen mening med det hvis mennesker dør av sykdom eller ulykker. Det tror jeg rett og slett er styrt av tilfeldigheter. Jeg er kanskje naiv, men sånn ser jeg på det :)

    Flott blogg, Ola!
    Gud vesigne deg!

    SvarSlett