tirsdag 18. september 2012

Evig liv - Hva skal til?


Er det å komme til himmelen avhengig av noe jeg må gjøre? I så fall hva er er det som skal til for at jeg får del i denne skatten? Ligger dette helt og holdent utenfor meg selv, eller er jeg selv en medspiller og en aktiv part i tilegnelsen av det evige liv, nåden og troen?

Må jeg gjøre noe?


Hvordan kan noen komme til tro om ingen forkynner evangeliet for dem? Hva slags bilde av Jesus formidler den som forkynner evangeliet? Har man fått et klart nok bilde til å treffe en avgjørelse på bakgrunn av det man har hørt? «Har jeg virkelig fått evangeliet nå?» Dersom vår fremtid og vår evige livsskjebne er avhengig av at andre formidler evangeliet til oss, underviser oss, viser oss veien, - hva skjer om ikke de gjør sin del skikkelig? Hva skjer om lufta har gått ut av misjonæren, ilden sluttet å brenne i vitnet? Dette reiser igjen et annet viktig spørsmål Ligger min evige framtid i andres hender? Betyr det at noen andre sin evige livsskjebne ligger i mine hender? 

Er svarene gitt på forhånd?


Hva skal til for at et menneske skal få evig liv? Holder det at et menneske tar imot, responderer, bekjenner, ber, tror, går til kirke og lar seg døpe? Eller er det avhengig av at andre er lydige handler, reiser ut, underviser, organiserer, samler inn penger slik at mennesker faktisk kan respondere, bekjenne, be, tro, ta imot, gå til kirke og la seg døpe? 
Er det så komplisert? Noen vil kanskje si «nei det er selvfølgelig ikke det. Gud har mange andre måter å kommunisere på. Det viktigste er at man får et «personlig forhold» med Gud gjennom Jesus, for uten det vil du tilbringe evigheten i helvete.» Problemet med dette er at frasen «personlig forhold» ikke finnes noen steder i Bibelen. Verken Jesus, Peter, Johannes, Jakob eller Paulus snakket noe om dette. Dersom et «personlig forhold» til Jesus er hva det hele handler om, - at det er det som er billetten til himmelen, kjernen i vår kristen tro, hvorfor er det ingen som brukte denne frasen før enn for ca. 100 år siden? 
Og dette reiser igjen et annet spørsmål - Dersom evangeliet er at Gud gir oss del i det evige livet gjennom Kristus - som en gave vi verken kan fortjene gjennom egne prestasjoner eller gode gjerninger - alt vi har å gjøre er å akseptere, bekjenne og tro, - så er vel også det en form for gjerninger? Det er i alle fall ulike verb, - eller handlinger. Når det å akseptere, bekjenne og tro, er ting vi gjør, betyr det da at det å komme til himmelen hviler på hva jeg gjør? Hvordan kan det være nåde? Hvordan kan det være gave? Hvordan kan det være gode nyheter? Men er det ikke det vi som kristne alltid har hevdet, at vi ikke behøver å gjøre noe i oss selv, fordi Gud allerede har gjort alt ferdig i Kristus?

Hva sa og gjorde Jesus?


I Luk 7 så kan vi lese historien om den Romerske offiseren som sendte et bud til Jesus med forespørsel om han ikke bare kunne «si et ord, så vil gutten bli frisk» Jesus ble forundret når han hørte dette, og vendte seg til folkemengden og sa «Det sier jeg dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en slik tro.» I Luk 18 forteller Jesus en historie om to menn som gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre var toller. Fariseeren ber og takker for at han ikke er som tolleren, mens tolleren står på avstand og ber. «Gud, vær meg synder nådig
I Luk 23 sier mannen som henger ved siden av Jesus på korset, «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Og Jesus forsikrer han om at de sammen skal til Paradis.
I den første historien holder offiseren en tale om hvordan maktsprinsippet og autoritet fungerte i militæret, i den neste så ba tolleren om nåde og i den tredje så sa ba synderen Jesus om å tenke på han når han kom til sitt rike. I første tilfelle så anerkjenner ikke Jesus bare offiseren, men han berømmer han. I den neste så konstaterer Jesus at tollerens ord stiller han i et bedre forhold til Gud enn fariseerens. Og i det siste tilfelle, så lover Jesus røveren på korset et framtidig paradis. Er det hva du sier som avgjør din evige skjebne?
Hva med Joh 3 hvor Jesus forteller Niokodemus at dersom han vil se Guds rike så må han «bli født på ny». Og i Luk 20, når Jesus blir spurt om de dødes oppstandelse snakker han om, «de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde.» Handler det nå om å bli født på ny eller bli funnet verdige? I Matt 6 så lærer Jesus sine disipler hvordan de skal be, og sier at «dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere». I Matt 7 forklarer Jesus, «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje» Og i Matt 10 så underviser han «den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst» Så må vi tilgi andre, gjøre Faderens vilje, eller holde ut helt til slutt for å få evig liv?
Er det hva vi sier, hva vi er, eller hvem vi tilgir eller om vi gjør Guds vilje eller om vi holder fast eller ikke, som er avgjørende? 
I Luk 19, sier Sakkeus til Jesus, «Herre, halvdelen av alt jeg eier, vil jeg gi til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.» Hva svarte Jesus? Jo «I dag er frelse kommet til dette hus, for også han er en Abrahams sønn.» Sakkeus blir frelst på bakgrunn av hva han sier han vil komme til å gjøre!!! I Mark 2 underviser Jesus i et hjem hvorpå noen menn graver seg et hull igjennom taket for å senke ned sin syke venn slik at Jesus kan helbrede han. «Da Jesus så deres tro, så vender han seg til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»» Hans synd blir tilgitt pga. deres tro? Handler det nå om hva slags venner du har og hva de gjør?
I 1 Kor 7 står det skrevet «For den ikke-troende mann blir helliget gjennom sin kone....Vet du, kvinne, om du kan redde (frelse) din mann? Og vet du mann, om du kan redde (frelse) din kone?» I 1 Tim 2 skriver Paulus «men hun skal bli frelst, gjennom sin barnefødsel, så sant hun holder fast ved sin tro, kjærlighet og helliggjørelse og lever som det sømmer seg.» Handler det evige livet nå om hvem du er gift med, om du føder, holder fast ved troen og lever som det sømmer seg? Hva er det som frelser? I Apg 22 forteller Paulus om sin reise til Damaskus. «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» «Hvem er du Herre?» «Jeg er Jesus fra Nasaret, han du forfølger.» «Hva skal jeg gjøre?» «Reis opp og gå inn i Damaskus. Der skal du få beskjed om alt du er utsett til å gjøre». Er dette Paulus omvendelseserfaring? Paulus stiller et spørsmål, deretter ett til, før han blir bedt om å gå til Damaskus. Handler det om hvilke spørsmål man stiller, eller om hvorvidt man gjorde det man fikk beskjed om? Hadde Paulus noe valg, han var jo «utsett» til dette? I Rom 11 står det at «På denne måten skal hele Israel bli frelst» Hele Israel? Handler det om hvilken stamme, eller familie, eller etnisk gruppe vi tilhører?
Når alt kommer til alt så kan det se ut som om det finnes ulike veier til Guds hjerte. Det kan synes som om Gud er en raus Gud. Hadde Israel noe valg, eller Paulus? Hva med oss? Gjør Gud forskjell?



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar