søndag 16. september 2012

Fri vilje, eller ikke?


Hvilken far ville slippe taket i sin lille datter når de krysser en svært trafikkert vei? Jo mer datteren forsøker å dra seg unna, jo hardere holder han sannsynligvis fast i henne. Det finnes ingen mulighet for at hun kan løpe avgårde! 
Er Gud anderledes? Vil ikke argumentet om at et menneske kan velge helvetet ved å fornekte Gud som et resultat av sin egen «frie» vilje, være det samme som å si at jenta har større styrke enn sin far?

Vil Gud overprøve min vilje?


Dersom Gud er en god far, noe vi har all god grunn til å tro, vil det heller ikke være vanskelig å tenke seg at vi bare har en delvis fri vilje, og at Gud til syvende og sist vil overprøve vår vilje om han ser vi er i ferd med å påføre oss selv en uendelig lidelse. Da mine gutter var små, fikk de verken leke med ild eller kniv. Som en god forelder overprøvde jeg ofte deres vilje, til deres eget beste? Er Gud en dårligere far enn det jeg er (jfr. Matt 7:11)? Vi utvider som regel barnas friheten etterhvert som de vokser til, noe annet ville vært katastrofalt. 
Gud er alle tings rettmessige eier. Alt tilhører han (Salm 2:8; Esek 18:4; Kol 1:16; Hebr 1:2). Dette inkluderer oss. Han har aldri gitt avkall på denne rollen. Bare han har en absolutt «fri» vilje over sin eiendom og sitt skaperverk. Dersom vi skulle gå evig fortapt så ville det måtte regnes som et tap for Gud. Men Gud er ingen taper, er han vel?
Mange tror at Gud er bundet på hender og føtter og ikke i stand til å gripe inn å frelse, uansett hvor mye han vil. Men, er vår evne til å ødelegge våre liv og hans eiendom i virkeligheten større enn hans makt til å gjenopprette og bevare det? 

Hvor «fri» er vår vilje i frelsen?


Hvilken rolle utspilte vi i vår egen frelse? Kan et  menneske slik det er i seg selv ta imot det som hører Guds Ånd til? (1 Kor 2:14, jfr. Rom 8:6-8; Ef 2:1f.f.). Har Bibelen rett i at «det ikke finnes én som er forstandig, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet»? Rom 3:11f. «Det menneske i seg selv trakter etter «betyr fiendskap mot Gud,for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det. Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje» Rom 8:7f. 
Kan mennesket i seg selv, med bakgrunn i disse tekstene, tilegne seg nåden? Kan vi av oss selv si ja til Krisus og ta skrittet over i Guds rike, uten at Gud har virket omvendelsen fram i oss? Lærer ikke Skriften at omvendelsen dypest sett er Guds gjerning i oss?  «Omvend meg du, så jeg vender om! For du, Herre, er min Gud.» Jer 31:18; Ef 2:8. Er det ikke dette som skjedde med Paulus på vei til Damaskus?  Skillet mellom tro og vantro, mellom omvendt og uomvendt, beror altså i og for seg ikke på våre egne muligheter eller beslutninger. Skillet settes ved Guds gjerning i oss. Og slik understrekes også det reformatoriske prinsipp «sola gratia» - nåden alene. Frelsestilegnelsen skjer idet Gud ved Den Hellige Ånd griper inn i et menneskes liv, overvinner motstanden mot evangeliet og skjenker troens gave. Hvordan kan et fiendtlig og mørkelagt sinn «komme til seg selv» uten Faderens hjelp? Er det ikke bare Gud som kan gi oss tro og dra oss til seg? Er det ikke han som er «troens opphavsmann og fullender?» Hebr 12:2; Matt 11:27; 16:16-17; Joh 1:13; 6:44; 15:16; Apg 13:48; Rom 12:3 ;1 Kor 4:7; Ef 2:8-9; 3:16-17; Fil 1:6,29; 2:13; Kol 1:2; 2 Tess 3:2; 1 Tim 1:14; Tit 1:1; Esek 36:26-27; Jer 24:7; 31:33-34; 32:39-40.
Det å idolisere vår egen frie vilje til å være det helt avgjørende når det gjelder vår egen frelse, strider imot Skriften og fremmer en hovmodig og briskende holdning i mennesket (1 Kor 1:26-31; 4:6-7).
Hva er det vi antyder når vi konkluderer med at Gud er hjelpeløs i møte med menneskets «frie vilje»? Insinuerer ikke det at frelsen først og fremst hviler på vår vilje og ikke Guds vilje? 

Hvem har kontrollen?


Er ikke Gud i stand til å gå inn i historien og styre den, om han ser seg tjent med det? Hvordan kan han gjøre det, dersom han ikke griper inn og iscenesetter begivenhetene? Her ser du hvordan Gud griper inn i menneskers liv og styrer det: 5 Mos 30:6; Job 42:2; Salm 65:5; Ord 16:33; 19:21; 20:24; 21:1; Jes 26:12; 46:10f.; 53:6 - Rom 3:11,19b,27; Jer 10:23; 24:7; 32:40; Esek 36:27; Dan 4:35; Joh 1:12,13; 6:44; 15:5; Rom 8:20; 9:16; 1 Kor 1:27-29; Ef 1:11; Fil 2:13; 3:21 og Åp 17:17.
Hvem er det som har kontrollen her, - Gud eller mennesket? Hvem sin vilje er det som vinner igjennom? Hva er det som får oss til å tro at Gud vil krenke sin egen vilje av respekt for vår vilje, vi som vandrer i mørket og er mer eller mindre blinde? Kan ikke Gud ha det som er hans (Rom 11:36)? Kan han ikke finne det som er blitt borte (Luk 15:4)? Hadde Jesaia rett i at Herrens hånd var for kort til å frelse (Jes 59:1)? Overdriver Bibelen når den sier at ingenting er umulig for Gud (Jer 37:17)? Er han som er i verden, sterkere enn Gud (1 Joh 4 4:4)? Er hans løfter om alle tings gjenopprettelse bare et overdrevent håp (Apg 3:21)? Er Gud bunnet på hender og føtter og ikke i stand til å fullbyrde det han har bestemt seg for (Jes 55:11)? Det han gjør for noen, vil han ikke gjøre det for alle, - han som vil at alle skal blir frelst? Eller vil hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet ikke makte å «drive [oss] til omvendelse?» jfr. Rom 2:4. 
Tradisjonen har lært oss at Gud ikke vil frelse et menneske mot sin egen vilje. Og det finnes en sannhet i det. Men han har også evnen til å iscenesette de nødvendige omstendigheter for å snu vår vilje, noe Paulus bl.a. er et vitnesbyrd om. Gud frelser ikke mennesker gjennom egenmektig makt, - han vil spille på lag med oss, men han har hele universets ressurser til rådighet, når han vil gjøre uvillige sjeler villig. Han har lyst nok til å gjøre blinde seende, og kjærlighet nok til å smelte harde og kalde hjerter. Og kjærligheten er ingen tvingende makt, men det som til slutt vil seire i oss alle.  


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar