fredag 14. september 2012

Guds vrede


Helvetet har vanligvis blitt forstått som den fulle manifestasjon av Guds vrede. I dagens blogg vil jeg forsøke å se om det er mulig å forstå Guds vrede i lys av hans vesen som en allgod og kjærlig Gud.

Når man leser Bibelen kan man enkelte ganger, ved første øyekast, kanskje få et inntrykk av at Gud kan være følelsesmessig ustabil. Men jeg tror ikke at Gud har et flyktig eller ustabilt temperament. Gud forandrer seg ikke og skifter ikke karakter alt etter hva vi gjør eller ikke gjør. Gud er den samme og uforanderlig til evig tid.
Professor i nytestamentlig teologi Chris Marshall skriver at vreden ”betegner Guds glødende reaksjon imot den menneskelige ondskap, - Guds vegring imot å tolerere, kompromisse med, eller gi etter for ondskapen… Vreden er ikke et kronisk tilfelle av dårlig temperament fra Guds side, men en tilmålt forpliktelse til å handle imot all ondskap og urettferdighet, for å innkapsle og ødelegge den.” Det er ondskapen som er mål for Guds vrede ikke personen eller mennesket i seg selv.

Guds vrede forstått som en oppdragende kraft



På den andre siden vet vi at Guds dom over den menneskelige ondskap også innebærer det faktum at han også trekker tilbake sin beskyttelse og kontroll over mennesket og overlater det til seg selv. Rom 1.18-32 er i så måte en nøkkeltekst. Her blir Guds ”vredesdom åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett,” slik at de kunne forfølge sine selvdestruktive og ”vanærende lidenskaper”. Guds vrede ligger med andre ord i at han lar menneske gå langs den stien som fører til ødeleggelse. På denne måten lar Gud sitt folk erfare konsekvensene av sine egne handlinger og valg (Rom 1:18, 24, 26, 28).

Dersom vi tenker om helvetet som en tilstand hvor Gud tillater syndens smertefulle konsekvenser å ramme oss, - da ville det heller ikke være vanskelig å forstå både de grufulle metaforer vi finner i Skriften for å portrettere den kommende skjebne og de presserende advarsler for å unngå den vide vei som leder dit.
Gud har aldri til hensikt å torturere noen – men alle må lære at synden medfører konsekvenser. Derfor kan han holde tilbake sin beskyttelse og tillate at folk lever i den illusjonen at synden ikke nødvendigvis er skadelig for menneskelivet. Syndens konsekvenser får alltid følger, men går man langs den stien, blir det etter hvert vanskeligere og vanskeligere å overbevise seg selv i å tro på den illusjonen. På denne måten blir helvetet å betrakte som oppdragende, samtidig som den pusher oss i retning av å innse at vi trenger gudommelig nåde over våre liv.

Guds vrede i tiden, en forsmak på den kommende vrede!



Gudommelig vrede er noe vi både kan erfare (Rom 1:18-32) og i framtiden (Rom 2:5, 8; 1 Tess 1:10; 5:9 og Kol 3:6). I Johannesevangeliet utmeisles denne teologien tydeligere for oss. Johannes skriver, ”Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt..” (Joh 3:18). Den eskatologiske fordømmelse som rammer de som ikke er født på ny (Joh 3:1-5) er ikke bare deres framtidige skjebne, men også deres nåværende erfaring.
Dette betyr at vi ikke kan sette Guds nåværende og framtidige vrede opp mot hverandre og utlede at dette er to totalt forskjellige ting. Jeg tror at Guds nåværende vrede må betraktes som en forsmak på noe av det samme man vil erfare i den framtidige dom. Dette betyr at om vi kan forstå noe av vredens natur og funksjon i dette livet, så vil vi også ha en langt bedre teologisk ballast og pekepinn på hvordan vi skal kunne forstå den eskatologiske og fremtidige vrede.

Gud har alltid straffet sitt folk når det har vært på avveie. Hans virkemidler har vært ulike, men det har alltid vært med den hensikt å beskytte og redde dem fra det som verre er. Guds vredesdom har derfor ofte blitt forstått som oppdragende og kurativ (Hebr. 12:5-11; Tit 2:11-12; Åp 3:19; 1 Kor 11:29-32), selv om den enkelte ganger også har vært destruktiv (Apg 5:1-11) sett i lys av livets målestokk.

Vreden som et virkemiddel til det gode



1 Kor 5:1-5 er på mange måter en interessant studiecase. Paulus ber menigheten om å overgi en utro sjel i menigheten over til Satan, ”slik at kroppen hans blir ødelagt, men ånden kan bli frelst på Herrens dag.” Straffen og vreden tjener her som et kall til omvendelse. Chris Marshall skriver at hensikten med Guds vredesdom til slutt er ”forsoning og gjenopprettelse. Poenget er ikke å pine eller torturere mennesket, men å få dem til å innse sin egen moralske skrøpelighet og deres behov for Guds helbredende assistanse.”
Når vreden oppfattes som et virkemiddel, med et oppdragende og kurativt formål, vil det være vanskelig å tenke at Guds vredesdom i helvetet skulle være noe diametralt annerledes. Grunnleggende sett vil den eskatologiske vredesdom ha samme funksjon, kanskje i en noe mer intens form.

Gud er ikke evig harm



En bibeltekst jeg tenker er med å understreke et slikt perspektiv og en slik forståelse av Guds vrede finner vi bl.a. i Klagesangen 3:22-23,31-33 ”Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet…For Herren støter ikke bort for alle tider. Volder han sorg og plage, forbarmer han seg i sin store troskap. For Herren har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene.” (Jfr. Jer 3:12; Salm 30:6; 44:24; 103:9-10; Jes 54:7-8; Mik 7:18).
Denne teksten har som bakteppe Israels lidelser i eksil og særskilt dem som er blitt etterlatt i Jerusalem, byen som nå lå igjen i ruiner etter at Babylonerne knuste byen og deporterte store deler av befolkningen. Midt i hjerte av denne boken finner vi disse ordene fulle av håp. Jovisst hadde Herren bragt over dem en stor sorg og smerte idet han tillot at de ble ført i fangenskap, pga. eget trass og egen stolthet, men han hadde ingen glede i å behandle dem på denne måten, og han vil for all del ikke støte dem bort for alle tider. Gud er ikke evig harm. Han er trofast i sin kjærlighetspakt og de siste ordene er ikke eksil eller fangenskap eller helvete, men gjenopprettelse, forsoning, frihet og hjemkomst.

Den vanligste innvendingen fra tradisjonelt hold på denne diskusjonen så langt har ofte vært at Guds vredesdom over de ugudelige er av en helt annen karakter enn hans dom over de troende. Men er dette tilfelle? Er det slik at de troende blir straffet i den hensikt at de skal korrigeres og rettledes, mens alle de andre er dømt til å straffes av helt andre årsaker som hevn og helt uten noe formål?
Når Gud dømmer nasjonene i Åpenbaringen, eller nasjonene i Det gamle testamentet så ser vi at hans vredesdom ikke er noe ulik enn den som Israel eller Guds folk fikk erfare.
Når Gud straffer, så er det alltid med den hensikt å føre de som straffes til omvendelse, selvinnsikt og erkjennelse. Hans straffedom bærer alltid et håp om gjenopprettelse og forsoning i seg. Dette bakteppe vil være riktig å ha med seg når man drøfter helvetets funksjon.

Guds vrede er en duft av hans kjærlighet.



Når vi begynner å innse at Guds vrede handler om noe mer enn ren gjengjeldelse, men samtidig begynner å innse at den også har gjenopprettelsen og forsoningen som formål, og dermed fungerer som et korrektiv til omvendelse og bot, ja da har det i alle fall åpnet seg en vei til å forstå Guds eskatologiske vrede også som en manifestasjon av Guds kjærlighet. Hans dom er gjengjeldende, men også gjenopprettende, den er fortjent, men også korrigerende. Gudommelig vrede kan derfor ses på som en alvorlig side av Guds nåde. Den er rettferdig, men like mye en handling motivert av Guds egen godhet og kjærlighet. Hans vrede er en side av Guds kjærlighet som vi kanskje skulle vært foruten, men den er ikke mindre kjærlig av den grunn.

I dag når jeg åpnet min Bibel, så ramlet det ut et gammel kort som hadde ligget der i mange år og hvor det sto, ”Gud handler alltid i kjærlighet – også når vi ikke forstår han.”
Med et slikt perspektiv på vreden så vil ikke Gud fremstå som en splittet personlighet der hvor han i det ene øyeblikket er vred og ønsker gjengjeldelse og hevn, mens han i det neste øyeblikk er varm og kjærlig. Gud er ikke spaltet. Når Gud er vred, så er han det fordi han ikke kan fornekte sin bunnløse kjærlighet. Vreden er bare en nyanse av kjærligheten og ikke noe fundamentalt annerledes. Gud er vred fordi han elsker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar