søndag 16. september 2012

Har du tenkt igjennom hva du tror om helvetet?


En tradisjonell forståelse av helvetet reiser mange store og eksistensielle problemstillinger vi ikke kommer utenom. I mange år unnlot jeg å tenke igjennom mange av disse problemstillingene. Jeg gjemte meg bak den forestilling at Guds veier var uransakelige.

Lar det seg gjøre å tilbe en Gud som er i stand til å påføre mennesker en en evig straff? Noen vil kanskje si at ”Ja, du har kanskje problemer med helvetet, men Gud kan gjøre hva Gud vil, hans tanker er ikke våre tanker og hans veier er ikke våre veier, uansett må det være en viss rettferdighet?”
Det er sant. Vi kan ikke alltid finne ut av Guds uransakelighet og hans veier. Alle ønsker vi en rettferdighet dom over all urett og ondskap. Men Gud har også utrustet oss med evnen til å bruke hode, tenke og resonere omkring vår tro. Når vi tenker igjennom våre dogmer og læresetninger, hvordan de oppsto, og hvorfor vi holder fast ved dem, så står vi i en lang linje av teologisk tankevirksomhet.

Erkebiskop Anselm av Canterbury (d. 1109), en svært betydningsfull middelalderteolog, gjør oss oppmerksom på at troen og fornuft, hører sammen. Med uttrykket "credo ut intelligam" (Jeg tror slik at jeg kan forstå" slår han et slag for at tro og filosofi harmonerer med hvernadre. Det råder ingen motsetninger mellom fornuften og troen. Når vi anstrenger oss og forsøker å forstå vår tro og våre læresetninger, så ærer vi Gud og gagner vår neste. 

I det siste året har jeg hatt mange samtaler med mennesker som kommer til meg for å snakke om helvetet. Enkelte av disse har også dype kvaler over sine egne forestillinger, ofte basert på hva som er blitt dem fortalt. Flesteparten av dem er unge mennesker som har vokst opp i det frikirkelige landskap med tildels bokstavlig tro på denne forestillingsverden. Jeg forsøker å snakke om de bakenforliggende teologiske faktorer for en slik streng forståelse av helvetet som mange av dem har. Jeg oppmuntrer dem til å tenke igjennom deres innvendinger, våge å være kritisk og undersøke hva Bibelen faktisk sier.

Hvorfor holder vi slik fast ved våre tradisjonelle doktriner om helvetet, samtidig som vi ofte også stiller spørsmål ved dem? I bunnen av vår teologi tror de fleste av oss at den Gud som vi tilber og tror på er en allkjærlig, god og nådefull Gud. "Hans nåde varer til evig tid" bekjenner vi og synger i våre menighetslokaler. Samtidig tror vi at den samme Gud ikke vil vise nåde til alle og at han én dag vil kaste en talløs gruppe av mennesker inn i et inferno av en smeltedigel, ikke bare for en avgrenset periode med en begynnelse og en slutt, men for evig og alltid. Varer ikke hans nåde for disse til evig tid lenger? 
Det er denne inkonsekvente teologien jeg tror vi må snakke mer om. En ting er i alle fall sikkert, motsetningen mellom en allkjærlig og en hevnlysten Gud, lar seg ikke gå opp. Han kan ikke både være evig god og ond på samme tid. Isåfall rokker vi ved en av de helt grunnlegende trossetninger om at Gud er kjærlighet i ontologisk forstand. 
Dette gjør at vi stiller oss noen spørsmål. Er det mulig å tro på en evig straff, hvor mennesker kontinuerlig opplever en tilstand av smerte og lidelse og hvor det onde eksister side om side med Guds evige kongerike? Jeg har svært store vanskeligheter for å tro det. Hvilken lykke vil vi ha i himmelen dersom våre søsken, foreldre, besteforeldre og venner havner i et slikt helvete? Hvem kan glede seg over andres smerte og lidelse? 
Etter å ha jobbet noe med dette har jeg funnet ut at det ikke er mulig å holde fast ved et tradisjonelt syn på helvetet.  

Hva er det som virker inkonsistent, usannsynlig eller lite tilfredsstillende? La oss se på noen av de indre motsetninger og problemer som omhyller den tradisjonelle synet på helvetet.

En rettferdig Gud


Mange kristne tenker at helvetet løser det ondes problem. Vi har et syndeproblem sier de. Folk lyver, stjeler, er utro, dreper, sprer sladder, blir sint, er skadefro – alle synder vi, og vi kaller det ”ondskap.” Enhver religion har en eller annet teori som forklarer det ondes problem eller lidelsens problem. I noen av de østlige religioner, så ligger løsningen på det onde i menneskets karma. For kristendommen finner vi løsningen i troen på helvetet, hvor vektskålen blir balansert, regnskapet gjort opp og hver og én får som fortjent. Ja, endelig så får de onde det de fortjener. Deres evige straff for synd blir i så måte rettferdiggjort. De som har lidd som et resultat under deres ondskap vil motta en lenge etterlengtet hevn: nemlig at alle vantro og ugudelige kastes i et brennende helvete for all tid. Dermed har Gud også for all evighet, kvittet seg med all ondskap. Slik tenker i alle fall mange av mine flotte konservative venner?
På mange måter kan man si at helvetetslæren er en form for ’theodice’, Ordet ’theodice’ er sammensatt av to ord: ”Gud” (Theos, som betyr Gud på gresk) og ”rettferdig” (diké, som betyr rettferdighet på gresk). En teodice er derfor et forsøk på å rettferdiggjøre Gud i møte med ondskap og lidelser, samtidig som man forsøker å svare på følgende spørsmål: Skapte Gud det onde? Kan vi skylde på Gud for det onde? Hvorfor stoppet ikke Gud det onde? Hvordan løser Gud det ondes problem?

I århundrer, så har teologer og filosofer forsøkt å forsvare Guds ære til tross for den åpenbare erkjennelse at det onde eksisterer og de lidelser det forårsaker. En 'theodice' bygger på følgende premisser: 1. Gud er allmektig, og 2. Gud er bare god (allgod). De spørsmål som disse premisser reiser er følgende: Dersom Gud er allmektig, hvorfor skapte ikke Gud en verden uten ondskap? Eller hvorfor kan ikke Gud sette en stopper for all ondskap? Dersom Gud er bare god, hvorfor ville han da skape en verden som kunne inkludere det onde? Eller hvorfor vil ikke Gud sette en stopper for all ondskap? 

Spørsmålstillinger vedrørende theodice-problematikken om helvetet går langs de samme linjer: Dersom Gud er allmektig, hvorfor utøver ikke Gud sin makt og forhindret at mennesker havner i helvetets flammer? Dersom Gud er bare god, hvorfor vil han da sende noen til evig straff? Eller i mer positiv forstand; - Dersom Gud er allmektig, så kan vel Gud holde folk borte fra helvetet. I realiteten ville han kunne eliminere behovet for et helvete. Dersom Gud er god, vil han ikke påføre mennesker lidelser, smerter eller evig straff i et brennende helvetet, men tvert i mot å frelse alle mennesker.

Ved å allikevel holde fast ved læren om det evige helvetet, så holder vi i bunn og grunn fast ved den troen at Gud i siste instans ikke vil lykkes i å frelse alle mennesker, noe som både setter Guds allmakt og hans allgodhet i tvil. Og med det så påstår vi utilsiktet, at Jesus liv, død og oppstandelse bare hadde et begrenset omfang, og på langt nær var effektiv nok til å frelse alle uten betingelser. 
Ifølge Bibelen derimot, var Guds hensikt "å forsone hele verden med seg selv, alt i himmel og på jord" (2 Kor 5.19; Ef 1:9-11.), ikke telle alle overtredelsene og holde dem imot oss. Legg merke til at det står verden! Ikke bare noen få utvalgte. 1 Tim 2.4 slår også fast at Gud ”vil at alle mennesker skal blir frelst å lære sannheten å kjenne.” I tillegg så proklamerer Peter tydelig Guds ønske for menneskeheten: ”Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse” 2 Pet 3.9.

Ser du motsetningen? Guds gode hensikt, besluttsomhet og vilje, er å forsone verden. Gud har makt til å gjøre det. I stedet så skjer ikke dette. Gud virker Gud imot sin gudommelige vilje om å frelse alle, og skaper, opprettholder og befolker istedet et straffens sted hvor de onde og uomvendte bor, uforsonet, uforlikt, og tapt for all evighet.

I virkeligheten forklarer ikke den tradisjonelle teorien hvordan Gud håndterer det onde; teorien forverrer bare det onde ved å holde de onde uavbrutt i eksistens. Dersom helvetet eksisterer evig, så vil også det onde eksistere evig, - det samme med alle de lidelser som de utallige mennesker erfarer og som Gud formodentlig elsker og ønsker å frelse. Helvetet løser dermed ikke theodice-problemet. Dersom man vil være konsistent i forhold til et gudsbilde der Gud er allmektig og allgod, så må man betenke seg for hva man alltid har trodd om helvetet. Men å overveie på nytt, omtolke, og rekonstruere dogmatiske læresetninger krever mot. Grunnen til at dette er vanskelig er fordi vi ikke ønsker å skake vår teologiske båt av frykt for å kantre og drukne i en sjø av dogmatisk relativisme og åndelig forvirring. Så derfor holder vi heller fast ved våre bekveme og beleilige trossetninger, selv om de verken gir mening eller er fornuftige.

En evig håpløshet


Helvetet synes å utelukke alt håp – håp om forsoning og håp om den totale utslettelse av det onde. Bare spør Dante! I hans verden finnes en mengde av stakkarer som står lenket på rekke og rad og venter på å gå igjennom helvetets inngangsport. Over porten står det skrevet: ”Oppgi alt håp, dere som trer inn her!” 

Den tradisjonelle oppfatningen av helvete utelukker alt håp for frelse, forsoning og forløsning eller gjenopprettelse med Gud eller andre. Umiddelbart når et menneske dør, så forsvinner alt håp, all nåde og all kjærlighet. Selv om den personen aldri har hørt om Jesus før, eller man fornektet de gode nyheter uten virkelig å forstå hva de betød, må man oppgi alt håp for frelse. Det å lide i helvetet for all evighet betyr at de sjeler som havner der eksistere uten noen form for håp om redning.

Hvor mange iblant oss har ikke hørt evangeliet og kanskje ikke forstått rekkevidden av de gode nyhetene eller maktet å tro på de fortellinger som Bibelen bærer i seg. Troen på et liv etter døden har for mange vært vanskelig. Her snakker vi om gode og varme mennesker som har levd sine liv i kjærlighet til sine medmennesker og tatt ansvar for å spre glede og godhet. Skal disse ende opp i helvetet, uten håp, ifølge det tradisjonelle synet på helvete.

Vil en allkjærlig og allgod Gud, som ønsker å frelse alle mennesker, lukke sine øyne for disse og holde tilbake sin kjærlighet, barmhjertighet og alt håp for gjenopprettelse? Er det ikke mulig for en allmektig Gud å holde muligheten for forløsning åpen? Eller finnes det lover som står over Gud og som forhindrer han i å vise sin miskunn og vise nåde?
 
Tenk over det. Vår tradisjonelle tro på helvetet tvinger oss til å tro at mange av de mennesker som vi elsket – mennesker Gud elsker enda mer enn oss – faktisk er evig foruten hans nåde og kjærlighet. Evig foruten hans nåde og kjærligeht! Låter det som Gud i dine ører? Nei jeg vet at Guds tanker og veier er høyere enn våres og at hans handlinger er uransakelig på mange måter, og at Gud ser hele bildet, mens vi bare ser et fragmentert bruddstykke. 
Men Gud gir oss også Bibelen, en bok som åpenbarer Gud for oss slik at vi kan lære å kjenne hvordan han er, hvordan han handler i mot oss mennesker, hva han vil med oss og denne verden, hvordan Gud relaterer seg til oss og hva Gud ønsker mest av alt for oss. 

Et evig tap av håp låter ikke som den Gud Jesus åpenbarte for oss og som ønsker at alle mennesker skal blir frelst og komme til sannhets erkjennelse. Står ikke Guds nåde fast til evig tid? Dette er en annen grunn til at vi trenger å tenke på nytt omkring det dogme som gjør håpløsheten til en nødvendighet.

En evig ondskap


Vi blir også stilt overfor et annet problem vedrørende vårt håp, når vi samtidig overveier forestillingen om den evige straff av de ugudelige i helvetet. 

Bibelen forteller oss at ved tidens ende vil Gud tilintetgjøre og ta et endelig oppgjør med det onde. En ny himmel og en ny jord vil erstatte det gamle. Rettferdighet, fred, glede og kjærlighet vil regjere i Guds kongerike, ufordervet av det onde. Ingen tårer, ingen død, ingen smerte, ingen sorg eller skrik, og ingen ondskap av noe slag vil lenger være, Åp 21:1-4. Vårt håp knytter an til en tid som denne. 
Allikevel må vi erkjenne at dersom helvetet fortsatt eksisterer, så vil det være sorg, smerter, tårer og skrik. Da må vi erkjenne at det onde allikevel eksisterer. Ett eller annet sted i Guds ekspanderende univers, i Guds fullkomne kongerike, så vil det onde leve videre i all evighet. Mange sjeler vil lide og fremdeles erfare smerte og gråt, og med et ønske om å dø. 

Hva sier denne evige tilstedeværelse av de ugudelige/onde om Guds makt? Guds kjærlighet? Guds barmhjertighet? Virkningen av Kristi forsoningsverk? Dersom vi holder fast ved troen på et evig helvete, så må vi også med nødvendighet erkjenne at Guds makt allikevel ikke er så mektig at den ikke kan frigjøre den nye himmel og den nye jord for all ondskap.
Uten å være klar over det, så ligger det også implisitt i denne tro at Gud trekker sin uforbeholdne og betingelsesløse kjærlighet i det øyeblikk en person dør. Guds miskunn faller bort umiddelbart når vi dør og kroppen går til grunne, dersom vi da ikke har tatt imot Jesus under vårt korte menneskeliv. Hvordan man enn snur og vender på det, så er Guds ubetingede kjærlighet til menneske, ifølge tradisjonell tankegang, betinget av vår fysiske tilstedeværelse i dette livet, at vi lever i våre kropper og i den jordiske verden. I det man dør vil nåden forsvinne for alle de som ikke tror. Vi tror også, om enn kanskje litt uvitende, at Jesu frelsesverk ikke lenger er virkningsfullt for alle de som dør uten å ha mottatt Jesu frelsesnåde i dette livet. Døren som leder til nåde, tilgivelse, frelse og forsoning, som fritt er blitt gitt oss av Jesus, lukkes for alltid og utestenger de uomvendte sjeler fordi de aldri tok imot hans nåde i livet. I løpet av et fingerknips så vender Gud seg imot dem og skifter holdning til de han selv har skapt. I det ene øyeblikket elsket han dem, i det neste lar han sin vrede overøse dem med smerte og lidelser for all evighet uten mulighet til omvendelse. Forstå det de som kan!

Disse teologiske selvmotsigelser fordrer at vi søker alternative svar på spørsmål som vedrører livet, døden og evigheten. Det er mange kristne som helt sikker ikke ønsker å tro på det ondes evige tilstedeværelse, men allikevel klarer de ikke å slippe taket i forestillingen om helvetet. For å dempe de indre teologiske motsetninger med at det onde eksisterer samtidig med Guds godhet og kjærlighet, så taler de, lik Dante før dem, om et helvete som er totalt adskilt fra Guds virkelighet, og som befinner seg på et sted der Gud er fullstendig fraværende. Men de vet at Gud allikevel er alle steds nærværende. Hans nærvær strekker seg ut over alt. Ingen steder, ingen personer, uansett avstand, kan gjemme seg bort fra Gud. Salmisten forsøker å rømme unna, men ender opp med å stille spørsmålet, ”Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd, hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?” (Salm 139.7). Svaret er åpenbart: Ingen steder. Guds suverenitet og allmakt er alle steds nærværende. Gud rår også i helvetet. Han opprettholder fremdeles all kontroll og håndhever sin vilje. Mange kristne blir derfor tvunget til å tro at Gud skaper seg to sfærer og at han skufler det onde i en sfære og godhet og kjærlighet i en annen. Gud overvinner det onde men må allikevel opprettholde og kontrollere dets eksistens. Slik søker de å forstå denne selvmotsigelse.

Rettferdighet i motsetning til kjærlighet.


Å gjemme seg bak de tradisjonelle teorier om helvete er som å holde fast ved en straffende far, og ødelegge bilde av en betingelsesløs kjærlighet og tilgivende nåde.  Utilsiktet fremkaller man et bilde av en ond far som krever at de gudløse tilbringer evigheten i fortapelsen, samtidig som han finner det akseptabelt at endeløs lidelse og smerte er en måte å oppnå rettferdighet på. Dette er en forestilling som er et hav unna tanken om en Gud som elsker med en evig kjærlighet.

Likevel er Gud kjærlighet. I et forsøk på å harmonisere Guds kjærlighet og hans rettferdighet, så kommer man opp med et trossystem som legger til grunn at Gud på den ene siden må straffe de ugudelige med en uendelig straff, samtidig som man på den andre siden opprettholder troen på at Gud elsker alle med en evig kjærlighet. Ved å gjøre det, så utvikler vi et bilde av Gud som fremmer evig straff som noe positivt, og som en del av Gud kjærlighet og rettferdighet. Men et slikt paradigme lager uomtvistelig teologiske vanskeligheter for oss. For det første skaper dette en kunstig spenning mellom kjærlighet og rettferdighet, som om dette var to motsetninger i Gud. Vi forsøker å lindre spenningene ved å appellere til Guds kjærlighet og nåde i det ene øyeblikket, og til Guds rettferdighet, hellighet og vrede i det andre og tildeler i så måte Gud en splittet personlighet, som om Gud var lik Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Et slikt syn på Guds kjærlighet, barmhjertighet, rettferdighet, og vrede leder til den konklusjon at det å elske er å straffe evig og i motsatt fall; det å straffe evig er rettferdig. 
Vi tror at denne formen for gjengjeldelse og rettferdighet retter opp i alt og rettferdiggjør den påfølgende smerte og gru som de dømte har i vente.
Dersom Gud elsker sine fiender (Jesus døde jo for oss mens vi ennå var fiender), og lengter etter forsoning med hver og én, så burde vel det faktum alene lede oss til å tenke annerledes omkring helvetet? Skulle ikke Guds rettferdighet ligne mer på en kjærlighet som åpenbarer fiendekjærligheten, framfor gjengjeldelse og evig straff?

Evig guddommelig ondskap.


Som vi har sett så reiser troen på helvete mange problemer. Helvete i seg selv er et onde, og  med den evig pine med sine endeløse lidelser, skapes et fryktelig bilde av en Gud som både er voldelig og nådeløs. Tradisjonelle forestillinger om helvetet holder dermed ikke bare liv i det onde; de holder også den ondes syklus i bevegelse for all evighet. 

Jeg tror tvert imot at Gud, gjennom Jesu død og oppstandelse og ved sin grenseløse kjærlighet imot sine fiender, til slutt vil sette en endelig stopper for den evige voldspiralen.
Også vi er kalt til å etterligne Gud, og være ”fullkomne” slik han er ”fullkommen.” (Matt 5.48). Gjennom å forsvare det tradisjonelle ståsted, så vil ondskapens syklus fortsette uforminsket. Dersom vi tar del i ”Guds jobb” som militante voktere over verdens moralske samvittighet og åndelige kondisjon, så har kirkehistorien nok å vise til av overilt iver i Guds tjeneste. En Gud som er straffende og voldelig og som krever blod for å balansere den rettferdige vektskålen er problematisk. 
Søker Gud virkelig evig straff for å gjenreise krenket ære? Søker Gud gjengjeldelse i stedet for gjenopprettelse og forsoning? Det er helt åpenbart at denne måten å tenke på har preget store deler av den vestlige kultur, rettsstaten og våre familie relasjoner. Vi kan lett gi den kristne forståelsen av Gud som voldelig, skylden for århundrer med krig og blodsutgytelse, når vi ser hvordan menneskets vrede og hat ødelegger nasjoner og straffer fienden uten nåde. Vi gir verden en ide om at den kristne Gud er venn med grusomheten. Ved å tro på en Gud som bruker voldelige virkemidler for å iverksette og fullbyrde sin guddommelige vilje, så rettferdiggjør vi vold og ondskap begått i Guds navn.

Denne voldelige oppførsel har gjennomsyret den menneskelige natur og menneskehet. Samfunnet fortsetter å påføre misshandling (gjennom straffesystemet, gjennom krigføring, og gjennom destruktive familiestrukturer) som alle har hentet sin legitimitet i fra kristendommen. Dette ser vi ikke minst i teorien om den evige lidelse. Det er ikke vanskelig å se at Guds vrede og voldelige tilnærming står i grell kontrast til og strider imot Guds kjærlighet og rettferdighet. Bare tanken på at dette motsetningsforholdet vil vedvare i all evighet bringer jo til overflaten alle mulige mentale og emosjonelle konflikter.

Forholdet mellom rettferdighet og evig straff 

Dette er et problem som virkelig angår oss på dypet. Er evig straff for synd gjort i et avgrenset liv rettferdig? Med andre ord, kan synd begått i løpet av vårt korte liv, rettferdiggjøre en evig straff? Selv i vårt rettssamfunn, så søker vi en rettferdighet hvor straffen står i forhold til lovbruddet og ugjerningen. Vi lager oss lover, oppretter domstoler, oppnevner juryer, gjennomfører rettssaker, og prøver overgriperen/forbryteren om han kan ”kjennes skyldig” for deretter å avlevere en passende og rettferdig dom sett i sammenheng med ugjerningen. 

Men i sterk kontrast til dette så klamrer vi oss til de tradisjonelle bilder vi har av helvete, hvor vår all-kjærlige og barmhjertige Gud krever evig pinestraff for synden – en ekstrem straffeutmåling bortenfor all fornuft og som langt ifra står i forhold til udåden. Og det verste er at mange betrakter dette for å være ”rettferdig”??? Hva er det for noe! Kanskje kan det være våre tradisjonelle forestillinger om helvetet som står i veien for oss og gjør oss blinde.

For meg og etterhvert flere med meg så betraktes helvetetsdogme, som mange kristne fremdeles fastholder og verner om for alt hva det er verdt, som alt annet enn gode nyheter. 

Faktisk så burde dette være like dårlige nyheter for oss kristne som for de vi tror havner i ildsjøen. Helvetet burde være så dårlige nyheter for oss at det rystet vår rettferdighetssans og frembrakte så mange ”røde lamper” at vi begynte å stille spørsmål ved hele læren og se om det fantes andre måter å tolke dette på. Den tradisjonelle læren om helvete, er ikke gode nyheter om at Gud en dag skal bli "alt i alle" og at Gud forsonte hele verden med seg selv i Kristus.   

Jeg håper at vi etter å ha sett hva enkelte hevder om helvetets skrekk og gru, og hvordan disse har portrettert Gud opp gjennom historien, vil vi oppleve en sans for avsky, forferdelse og vantro, ja i det minste en form for kognitiv dissonans. Tenk om vi kunne våget å stille de vanskelige spørsmålene samtidig som vi kunne tatt oss tid til å sette oss inn i en alternativ fortolkning av hva helvetet faktisk er. Jeg tror at det finnes en forståelse av helvetet som i langt større grad er i overensstemmelse med Skriften og som gir oss en god løsning på de problemene som til nå er nevnt, og som fletter ”helvetet” inn imot en forståelse av en kjærlig og barmhjertig Gud som aldri gir slipp på oss mennesker, og som aldri svikter de mennesker han har skapt, og som søker å forsone oss med seg selv nå og i all evighet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar