onsdag 12. september 2012

Helvete - fakta eller fiction?


Mange kristne lever med en skremmende frykt når de tenker på evigheten og den eskatologiske dom. Flere er usikre på om de i det hele tatt kommer til himmelen, eller om de faktisk ender i et evig brennende helvetet. Er denne frykten grunnløs, eller har den rot i en virkelighetsforståelse som er reell?
Lærer Bibelen oss at helvetet kan være en reell endestasjon for mennesker? Og er de som eventuelt havner der, fanget i all evighet uten noen mulighet for exit? Hvordan skal vi forstå NT’s tekster om et evig helvete? 

Gehenna - datidens avfallsplass


Det greske begrepet for helvetet, er Gehenna. Bare 12 ganger er dette begrepet brukt i Det nye testamentet og i hele bibelen forøvrig. Det betyr ikke at fenomenet var ukjent på Jesu tid. Alle visste hva Gehenna var og hvor det var. Selve begrepet henspeiler på Hinnom-dalen som ligger noen få steinkast sørøst for Jerusalem. På Jesu tid fungerte deler av denne dalen som søppelfylling. Fra gammelt av var også Hinnom-dalen den plass hvor kong Akas i sin tid tente offerild for ildguden Molok. 
Èn av de avskyeligheter som var knyttet til den religiøse utøvelse av denne troen var bl.a. at man bl.a. ofret barn og lot dem gå igjennom ilden, hvor de ble brent, 2 Krøn 28,2-4. 
Under Josjias store religiøse reformarbeid ca. 622 f.Kr. ble dalen erklært for uren og folket pålagt at «ingen skulle la sin sønn eller datter gå gjennom ilden for Molok.» Det at folket lot sine sønner og døtre gå igjennom ilden i Hinnom-dalen - var en avskyelighet i Guds øyne. «Det har jeg ikke pålagt dem, det har aldri vært i mine tanker« Jer 7,31. 
Dermed ble plassen hos den alminnelige jøde betraktet som et forbannet og urent sted. Etterhvert som tiden gikk begynte stedet å fungere som et sted hvor alt søppel ble kastet og ødelagt. Dalen fungerte på mange måter som en offentlig forbrenningsovn, hvor Ilden alltid ulmet under asken, og en tykk mørk røyk sannsynligvis lå tungt over stedet som også var tilholdssted for en avskyelig orm som var vanskelig å bli kvitt (Mark 9,44-48).  
Så Gehenna ble mer og mer i folks sinn forbundet med alt som var forkastet, urent, og hvor unyttige og onde ting ble kastet og ødelagt. 

Er det evige Gehenna et virkelig sted?


Når Jesus snakket om Gehenna, noe han gjorde fire ganger (Matt 5:22,29,30; Mark 9:43,45,47)(Matt 10:28; Luk 12:5)(Matt 23:15,33)(Matt 18:19), så er det dette som er vårt bakteppe. Men kan man på bakgrunn av disse tekstene utlede at helvete er et fysisk reellt straffested i det hinsidige, eller kan man lese Gehenna som en metafor for noe annet? 
Dersom helvetet er en reell mulighet for hele menneskeheten, hvorfor finner vi ikke Gehenna (helvete) omtalt verken i det gamle testamentet, hos Johannes, Peter, Paulus eller Jakob? 
Fire av de mest sentrale apostlene i Det nye testamentet nevner ikke Gehenna med ett ord, bortsett fra Jakob som ved én anledning nevner at våre tunger kan settes i ild av helvetet - Jak 3:6, noe som utvilsomt må forstås metaforisk. Heller ikke finner vi helvete omtalt i Apostlenes gjerninger, Judas brev eller hebreerbrevet.
Dersom Gehenna virkelig var en reell evig trussel med en formålsløs pine og hvor størstedelen av menneskeheten har sin endelige skjebne, ifølge mange kristne, - hvorfor advares vi ikke overalt? Hvordan kan vi forklare denne stillheten? Når de fire mest sentrale apostlene ikke engang nevner Gehenna i sine formaninger, kan man ikke da slutte at denne forestilling ikke ble forstått av disse, slik tradisjonen senere skulle komme til å gjøre det? 
Alt peker i retning av at Gehenna ikke må forstås bokstavelig, men kanskje som et pedagogisk virkemiddel for å bevisstgjøre ethvert menneskes sitt ansvar for egne handlinger. Det vil komme et himmelsk rettsoppgjør hvor vi alle skal dømmes etter hvordan vi forvaltet våre liv. Men å utlede på bakgrunn av disse tekstene at straffen for alle som ikke tok i mot Jesus i dette livet, er det evige helvetet, er å missforstå både tekstene og Gud selv. 

At Gud viser sin vrede betyr ikke at han samtidig ikke elsker den han er vred mot. Kanskje burde man forsøke å se Gehenna som et sted hvor Gud renser sitt folk og setter dem fri, og at  ilden må forstås som et uttrykk for Guds evige kjærlighetsild som brenner bort syndens kreftsvuls i mennesket, med den hensikt å gjenreise, forsone og opprette. 

Herren er god mot alle.


Gud er ingen terrorist som sprer frykt og redsel. Heller ikke er han en ond far som kaster sine skapninger i "ovnen" uten noe fremtidig håp. Hans nåde varer til evig tid. Det betyr at det finnes håp i dette livet og i det neste liv. 

Sier ikke skriften at «Herren er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn. Herren er god mot alle, barmhjertig mot alt han har skapt» Salm 145:8-9. Er det ikke Herrens godhet som til sist driver oss til omvendelse? (Rom 2:4). Vi elsker Gud fordi han elsket oss først, ikke fordi han truet oss med evig pine (1 Joh 4:19). Det evige helvetet er en umulighet og helt uforenelig med en allgod, allmektig og allvitende Gud. 


Hades og Tartarus


Det finnes også to andre begreper i vår Bibel som bl.a. King James Version oversetter med «hell». Det ene er Hades som brukes 10 ganger i NT (Matt 11:23 = Luk 10:15; Matt 16:18; Luk 16:23; Apg 2:27,31; Åp 1:8; 6:8; 20:13,14) og Tartarus som brukes kun én gang. Hades er det greske ordet for det hebraiske Sheol (59 ganger i GT), som henspeiler på underverdenen, stedet hvor de døde (både de rettferdige og urettferdige) befinner seg før den endelige dom, - dødsriket. Tartarus - avgrunnen, er ifølge 2 Pet 2:4 det stedet hvor de falne engler holdes i varetekt inntil dommen. 
Men hva sier skriften om Hades/Sheol? «Men Gud vil kjøpe meg fri fra Sheols grep, for han vil ta meg til seg.» Salm 49:16  «Skal jeg fri dem fra Sheols makt, løse dem ut fra døden? Død, hvor er din pest? Sheol, hvor er din sott?» Hos 13:14. «Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og Hades ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger.» Åp 20:13
Jesus har blitt gitt nøklene over døden og Hades og én dag skal han reise oss alle opp fra gravene og dømme oss etter våre gjerninger.
Dersom Gud er rettferdig og allgod, blir det vanskelig å tenke om Gehenna som noe annet enn et sted for tidsavgrenset straff og som et sted hvor mennesket kan gjøre bot og vende om.

En hensiktsløs dom?  


Når Gud dømmer noen til Gehenna, finnes det noen hensikt bak denne dommen, eller er den rett og slett foruten formål? I så fall hvilket formål tjener en slik straff? I følge rådende og tradisjonell teologi synes siktemålet å være at man påfører lidelse og smerte, samtidig som man kvitter seg med et problem. En slik anskuelse står i steil kontrast til en forståelse av dommen som kurativ eller terapeutisk og tanken om en Gud som aldri gir opp. 

Kan Guds dom bli forstått som et korrektiv, der formålet er forsoning og gjenopprettelse, eller må vi holde fast ved troen på en Gud som kaster noen i helvetet for evig og alltid?

Jesus om helvete og straff


Helt i begynnelsen av bergprekenen, slår Jesus fast Gehenna-straffens innskrenkende natur. Dette er svært signifikant, for i konteksten henviser han for det første til den mosaiske lov «et øye for et øye, og en tann for en tann» (v. 38). Denne loven la til grunn at enhver forbrytelse gir skjellig grunn til en passende og rettferdig straff. Straffen er med andre ord målbar og begrenset. Dersom Kristus forsto Gehenna-straffen til å vare evig ville han neppe ha assosiert den med den mosaiske lov. Han bekrefter også dette ved å si «For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker» Matt 7:2. Dette indikerer at Gehenna ikke må forstås som en evig straff. Med bakgrunn i dette kan man ikke forstå Jesus dit hen at en nedsettende kommentar som f.eks. «din ugudelige narr» skulle måtte påføre evig lidelser.
For det andre sier Jesus «Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er med ham på veien. Ellers vil han overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre» Matt 5:25-26. Disse ordene i står i en sammenheng der Jesus helt klart snakker om Gehenna (v. 22,29,30.). Ut av sammenhengen forstås dommeren som en metafor for Gud og fengselet som en metafor for Gehenna. Ingen steder kommer det klarere fram at Gud aldri har tenkt å sende noen til et Gehenna for evig og alltid, men bare inntil man har gjort opp for seg og «betalt til siste øre».

En rettferdig dom!


Mange sier at syndere må lide evig fortapelse fordi en hellig Gud verken tåler synd, eller tillater synd i sin nærhet. Dersom man tror på dette, vil man ikke da også fornekte Jesu guddom. Han var «venn med tollere og syndere», samtidig som han også «bar all verdens synd» (Luk 7:34; Joh 1:29; 2 Kor 5:21). Er ikke Kristus hellig? Guds hellighet forkaster ikke syndere i seg selv, men søker å frelse dem! (Salm 136). Noen sier at «begrensede og betimelige synder fortjener, evig straff, fordi de blir gjort imot en hellig og evig Gud.» 
Dersom dette er tilfelle, hvorfor taler ikke Skriften om det? Når Gud åpenbarer sin rettferdige dom på vredens dag, skal han ikke da «lønne enhver etter det han har gjort» Rom 2:5f. Dersom straffen ikke står i forhold til ugjerningen, kan den heller ikke regnes som rettferdig. Hvordan kan en evig straff rettferdiggjøre betimelig ugjerninger? 
Per definisjon er det umulig. Overalt fremstår Gud som en rettferdig dommer. At Gud ikke skulle utvise rettferd, er en utenkelig tanke. En evig straff vil måtte påføre evig smerte til en Gud som «er kjærlighet» og som regner seg som «alles Far» (1 Joh 4:8,16; Matt 23:37; Luk 15:20). Vil virkelig Gud en dag få nok og sette ned foten for deretter å kaste de vantro i et helvetet uten mulighet for omvendelse og retrett? Gir han en dag opp sitt skaperverk og sine barn? 
Når vi som er onde vet å gi barna våre gode gaver, hvor mye mer vil ikke Gud det beste for oss? Hvordan kan vi tro om Gud at han er verre enn oss selv?
Hvordan kan rettferdigheten kreve en evig straff fra mennesker født i mørke? Hvordan kan de som er blinde for sannhetens lys og med syndens krefter i sin natur, og med tilbøyelighet til det onde, og med begrenset kunnskap, omgitt av fristelser overalt, kunne dømmes til evig fortapelse? 
Var det ikke nettopp derfor Jesus kom, for å oppsøke og frelse det som var fortapt? 
Dersom Guds rettferdighet skulle kreve en evig straff, ville ikke da følgende skriftsteder være meningsløse.  «Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme.» «Hver og en skal lønnes etter det han har gjort» Straffen er avmålt og står i forhold til udåden (jfr. 2 Mos 21:24; 5 Mos 25:3; Salm 62:12; Matt 7:1-2 og Rom 2:5f.). Når lønnen avmåles etter det man har gjort, så kan den per definisjon ikke være evig. Dersom straffen skulle være evig, kan den umulig være rettferdig.  

Hva slags dommer er Gud?


Kan vi stole på at han vil gjøre det som er rett og rimelig for alle? Absolutt! «Han som er hele jordens dommer, skulle ikke han gjøre det som rett er?» 1 Mos 18:25. En allmenn evig straff for alle, strider imot alt hva Skriften tilkjennegir om Guds rettferdighet og hans rettferdige dommer. Gud har ikke en annen rettsforståelse enn oss. Straff står alltid i forhold til forbrytelsen (Jfr. 5 Mos 25:2-4; 32:4; 3 Mos 24:19; Salm 19:10; 96:13;Klag 3:31-33; Mik 7:18; Matt 11:20-24; Luk 10:14; Apg 17:31; Rom 2:5-6; Kol 2:25 og Hebr 2:2)

Kolasis


Et av nøkkelversene i tilknytning til dommen finner vi i Matt 25:46 hvor det fremkommer at de som forkastes, går bort til «evig straff». Det greske ordet for straff her er kolasis, som opprinnelig ble forstått som beskjæring av trær med det siktemål at de skulle vokse bedre. I all klassisk og sekulær gresk litteratur brukes kolasis alltid i kurativ betydning.    

Formålstjenelig straff 


Eksempler på Guds hensiktsmessige dommer: 3 Mos 26:23-24; 5 Mos 4:27-31; Job 5:17-18; Salm 66:10-12; 89:32-34; 107:10-14; Salm 119:67,71; Ord 3:11-12;Jes 4:4; 26:16; Jer 5:3-4; 9:6-7; 30:24: 32:37-39; Sef 3:8-9; Hab 1:12; Mal 3:2-3; Matt 12:18-21; Joh 12:31-32; Rom 11:26; 14:10-12; 1 Kor 5:4-5; Fil 2:9-11;2 Tess 2:16; 1 Tim 1:19b-20. Ingen tukt er foruten smerte, men senere bringer den rettferdighetens fantastiske frukt til dem som har tatt lærdom. Hensikten med straffen er å forme oss.

Herren har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene


For Herren støter ikke bort for alle tider. Volder han sorg og plage, forbarmer han seg i sin store troskap. For Herren har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene.» Klag 3:31-33
«Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle.» Rom 11:32




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar