onsdag 12. september 2012

Hva menes med fortapelsen?


Hva vil det si å gå fortapt? Innebærer fortapelsen den fullstendige ødeleggelse og tilintetgjørelse av menneske? Er fortapelsen å forstå som den endelige undergang med evige konsekvenser? Når mennesket har nådd sin undergang og blitt knust  i fortapelsen, kan da Gud vekke det opp til liv igjen? La oss forsøke å se om vi kan bli klokere.

Evig pine eller tilintetgjørelse?


Menneskets død, fortapelse, undergang og ødeleggelse, i eskatologisk forstand, blir av mange kristne forstått enten som møte med det evige helvete, med sine piner, eller den endelige tilintetgjørelse - annihilasjon. Begge tilstander tenkes som evigvarende og ugjenkallelige. 
Men hva skjer når vi ser nærmere på hva ordene betyr og hvordan de brukes i Skriften? Ser bilde fortsatt like klart ut som man «alltid» har trodd? Når vi legger skriftstedene ved siden av hverandre og sammenlikner, så vil vi oppdage at det ikke er mulig å holde fast ved én bestemt forståelse av apóllemi (fortapelse). Selv i død og ødeleggelse, så vil ikke Gud la seg beseire og lide nederlag. Hans løfter om å gjenopprette alt (Apg 2:31; 2 Kor 5:19; Ef 1:10; Kol 1:19-21) vil finne sted i den rette tid (Ef 1:9-11; 1 Tim 2:6), fordi han er Herre over de døde og de levende. «Derfor døde Kristus og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde» Rom 14:9

Apóllemi


Den aktive betydningen av verbet apóllemi betyr i de fleste oppslagsverk; - å ødelegge, å dø, å gå tapt eller å gå under. Det kan også bety å påføre lidelser. Ordet brukes både om den fysiske død (Matt 2:13; 12:14; 21:41; 22:7; Mark 3:6; 9:22; 11:18; 12:9; Luk 17:27,29; 19:47; 20:16; Joh 10:10; Jud 1:5, 5 Mos 30:18 (LXX) og om den «evige» død, forstått som utestengelse fra Guds rike. Også her betyr det å dø (Matt 10:28; Mark 1:24; Luk 4:34; 9:56). 
En passiv betydning av ordet betyr, å tape eller å bli berøvet  f.eks. en lønn (Mark 9:41); en sau (Luk 15:4); en mynt (Luk 15:8,9) (jfr. Joh 6:39; 2 Joh 1:8, Ords 29:3 LXX.  Det brukes også om å miste sitt liv eller sin sjel for hans skyld. (Matt 10:39; 16:25; Mark 8:35; Luk 9:24; 17:33; Joh 12:25. 
Uansett kan man ikke strekke begrepet dit hen at det må forstås som utslettelse av menneskets værende i ontologisk forstand. 
Det interessante her er at Gud vil lete etter det som er gått tapt.
Begrepet kan enklest forstås som et synonym for døden. I et eskatologisk perspektiv er ideen og begrepet ikke ment som tilintetgjørelse i absolutt forstand, men heller som ruin og tap, ikke av seg selv men av sitt velbefinnende.
 I Jobs bok kan vi lese i kap 9:22 (LXX)  «Skyldfri eller skyldig – han utsletter (apóllemi) begge». Vil Gud også utslette de uskyldige? Det er vanskelig å forstå at dette kan forstås som det siste ord i saken. Regnes ikke de døde også som levende for Gud, Luk 20:38? Når Gud utsletter både skyldfrie og skyldige, så handler det om at han vil føre dem begge fram til det punktet at man må «dør bort fra seg selv» før man kan entre inn i Guds rike. Alle skal vi dømmes, de rettferdige og de som ikke er det. De troende skal også i ilden, hvor all synd, stolthet, selvopptatthet og urenhet skal renses bort i Guds fortærende kjærlighetsild (1 Kor 3:11-15).
Er det ikke slik at hvetekornet må i jorden å dø før det kan bære frukt, Joh 12:24? Og selv døden kan ikke skille oss fra Guds kjærlighet. Men det som såes kan ikke gjøres levende før det faller til jorden og dør. En total eller permanent annihilasjon er derfor utelukket i alle disse tilfellene. Dessuten strider den tanken også imot Guds natur. Ødeleggelse er forutsetningene for den påfølgende forandring som finner sted i hvetekornet. Er ikke dette også hva korset handler om i hver troende? Man dør og blir levende. Han bryter ned og bygger opp, han fjerner det gamle og gjør alt nytt?

Ólethros


Òlethros er et substantiv som bl.a. oversettes med fortapelse eller undergang i vår bibel. Ordet stammer fra verbet óllumi som betyr å drepe, legge i ruin eller ødelegge. Apóllomi er avledet av dette verbet. Òlethros brukes om gudommelig straff, 1 Kor 5:5 (ødelagt), 1 Tess 5:3 (undergang), 2 Tess 1:9 (fortapelse), 1 Tim 6:9 (undergang), Hebr 11:28 (ødeleggende), Ords 27:7 (LXX - om å rives bort). Verbet finnes ikke, men den grunnleggende tanke er overhode ikke annihilation, men tvert imot uunngåelig besvær og elendighet.
Dersom olethros i seg selv skal forstås som evig, hvorfor da sammenstille begrepet «aionion ólethron» i 1 Tess 2:9? Det ville jo i så fall være overflødig om ólethros i seg selv forstås som den fullstendige utslettelse. Dessuten er ólethron (fortapelse) i dette verset betinget. Det er snakk om «fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt,» ved hans adventus som innleder den nye aeon (tidsalder).
Når aionios sammenstilles med ólethron så er det for å understreke alvoret og muligens for å beskrive adskillelsen under hele tusenårsrike før den endelige dommen.
Dersom vi kryssjekker ólethros i 1 Kor 5:5 med partisippet, ólothreûov i Hebr 11:28, vil vi også se at annihilasjon heller ikke passer: For ble alle førstefødte i Egypt, også barna, fullstendig tilintetgjort? I 1 Kor 5:5 så leser vi om en mann som lever med sin fars hustru, «dette menneske overgis til Satan, slik at kroppen hans blir ødelagt (ólethros), men ånden kan bli frelst på Herrens dag.» Òlethros forstås ikke av Paulus som den endelige utslettelse. Og selv om Gud skulle «utslette, ødelegge og tilintetgjøre» noen, har han allikevel makt til å gjenopprette, for «Herren tar liv og gir liv, han sender mennesker til dødsriket og kan føre dem opp derfra» 1 Sam 2:6; «Se nå, det er bare jeg som er Gud,  det finnes ingen annen gud enn jeg. Jeg bringer død, og jeg gir liv, jeg sårer og jeg leger,» 5 Mos 32:39; jfr. Matt 3:9. For Gud er alt mulig. Hvorfor skal vi alltid tro Gud for mindre enn det?

Hva kan skille oss fra Gud?


«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Rom 8:38-39



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar