torsdag 13. september 2012

Hvilket bilde av helvete har vi?


Arven etter Dante


Helt siden forestillingen om helvetet dukket opp i menneskets livsunivers så har det fengslet kunstnere, forfattere og filmskapere i vår kultur. En av de mest fargerike og berømte skildringer av et besøk i helvetet finner vi i Dantes ’La Divina Commedia’. Også i våre norske kirker finner vi malerier farget av Dantes inferno. Samtidig er det få ting som har skapt større frykt i mange mennesker, enn tanken om det evigbrennende inferno som angivelig venter de ugudelige og onde. Hvor mange ganger har vi ikke hørt predikanter advare oss mot den skrekk og gru de troløse har i vente, - om tenners gnissel, mørke og evige flammer? Frykten for sjøen som brenner med ild og svovel har forplantet seg langt ned i ryggraden til mange kristne og blitt den viktigste motivasjonsfaktor til å drive misjon og fortelle andre om Jesus. Målet synes å være, å plyndre helvetet og befolke himmelen. ”Dersom du ikke tror og du skulle dø i natt, kan du da være sikker på at du kommer til himmelen?” Hvordan kunne forestillingen om helvetet vokse seg så sterk i det kristne fellesskapet som fra opprinnelsen var bygd på kjærlighet?


Arven fra greske og persiske tanker


Mange kirkehistorikere er samstemt i at forestillingen om evig straff og et brennende helvete oppstod og utviklet seg i den mellomtestamentlige periode, hvor bl.a. religiøse greske og persiske tanker bredde om seg og infiltrerte jødisk litteratur, kultur og tro. I løpet av flere generasjoner slo etter hvert disse forestillinger så dype røtter blant hebreerne, at de også omsider fant sin vei inn i Det nye testamentet.
Hva er dette helvete som Jesus talte om? Hvordan ble fenomenet forstått i datidens verden og hva har historien fortolket disse tekstene i ettertid? Er de forestillinger Jesus hadde om helvete, de samme som de vi sitter med 2000 år senere?
La oss se nærmere på hvordan de tidlige kirkefedre, middelalderteologer og moderne tenker forestilte seg helvetet og hvordan disse har vært med å påvirke vår forståelse av dommen og den evige pine.

Dantes Inferno


Når florentineren Dante Alighieri skrev sitt epos ’La Divina Commedia’ et sted mellom 1308 og sin død i 1321, delte han den kommende verden inn i tre sfærer: Inferno (helvetet), Purgatorio (Skjærsilden) og Paradiso (Paradiset). Eposet er skrevet som om Dante selv refererer til noe han personlig har erfart og opplevd i virkeligheten. Dikteren forteller i første person om sin reise gjennom de tre hinsidige riker i løpet av påskeukens tre siste dager i året 1300. Her beskriver Dante med skrekk og gru helvetets inferno idet Vergil, den romerske forfatteren, leder han gjennom helvetets porter hvor det står innskrevet «La alt håp fare, den som trer inn». 
Mens de beveger seg videre gjennom helvetets forgård og de ni konsentriske sirkler, hvor hver av dem huser stadig større syndere, tillater Vergil at Dante både får snakke med helvetets innbyggere og glede seg over deres ulykke og livsøde. Etter hvert som Vergil leder han dypere inn i mørket, åpenbarer Dante i detalj for sine lesere mange av de grusomme lidelser han ser på sin reise til helvetets dyp. Disse forestillinger har i stor grad påvirket både kunsten, poesien og de kirkelige forestillinger. Men det startet ikke her. La meg ta deg med på en liten reise fra urkirken og fram til i dag.


Kirkehistoriens vitnesbyrd


Flere av kirkefedrene tegnet livlige bilder av det som ventet de som var dømt til den evige ild. En av de tidligste kirkefedre som sa noe om dette var Justin Martyr (ca. 160 e.Kr.). Ifølge han vil helvetets beboere ”i samsvar med sine gjerninger lide straff i en evig ild” (1 Apology 17). Ireneus (ca. 180 e.Kr.), en annen tidlig kirketeolog, mente at Skriften helt klart tilkjennegir at ”evig ild er forberedt for synderne” (Against Heresies 2.28.7). Den kjente Klemens fra Aleksandria (ca. 195 e.Kr.) skriver at ”alle sjeler er udødelige, også de ondes. Likevel vil det være bedre for dem om de ikke var udødelige. For de vil bli straffet med en uendelig hevn av uslokkelig ild. Siden de ikke dør, vil det være umulig for dem å se noen ende på deres missgjerninger” (Fragments 6.2). Marchus Minucius Felix (ca. 200 e.Kr.) var enig med Klemens: ”Det er verken grenser eller avslutning på disse lidelsene.” (Octavius 35). Sitatene gir oss et formidabelt bilde av helvetets natur. Dette er et evigvarende straffesentrum i følge noen av de tidligste kristne teologer. Flere av dem lot sine kreative forestillinger også løpe løpsk i sin billedrikdom.

Ondskapen satt i system


På bakgrunn av deres tolkninger av Bibelen har mange av middelalderens- og moderne teologer, pastorer og prester plukket opp de tidlige kristne forestillinger om helvetet og ikke gått av veien for å utbrodere disse skrekkscenarioer videre. 
Den berømte predikanten Jonathan Edwards (slutten av 1700-tallet) gir opphav til et bilde av helvetet som syder av rettferdig indignasjon imot de som fortjener dets lidelser: ”Å synder! Tenk over den fryktelige fare du befinner deg i: Det er en stor smelteovn full av vrede, en vid og bunnløs sjakt, full av vredens ild, som du holdes over ved Guds hånd, hvis vrede er fremkalt og fortørnet over deg, som over mange av de som er dømt i helvetet. Du henger i en tynn tråd, med flammene av guddommelig vrede brusende opp imot deg, hvert øyeblikk rede til å sluke deg.”
Jonathan Edwards hevded også at ”den Gud som holder deg over helvetets avgrunn, slik én som holder en edderkopp over ilden; ser på deg som om du ikke var verdt noe annet, enn at du blir kastet i ilden.”  Sant nok påfører han oss disse ordene, for å senere kunne tale om Guds nåde, men i mellomtiden, så beverter han oss med et tyrannisk bilde av en Gud hvis natur tilsynelatende skulle være kjærlighet.  Edwards argumenterer også at de lidelser som helvetets innbyggere har, gir Gud glede: ”Kan vår troende far i himmelen være glad over sine vantro barn i helvetet? …. Jo visst! Dette vil være hans form for rettferdighet og at lykken vil forsterkes og ikke avta.” 

John Wesley (midten av 1800-tallet) som selv erfarte Guds store kjærlighet og ubønnhørlig proklamerte denne skrev: ”De onde vil gnage i stykker sine tunger i dype smerter og lidelser; de vil forbanne Gud og se oppover. Der vil helvetets hunder, stolthet, ondskap, hevn, vrede, skrekk, fortvilelse, stadig fortære dem… Tenk så at alle disse kroppslige og sjelelige lidelser er uten opphold. Når deres lidelser blir slik og deres smerter så intense, finnes det ikke noen mulighet for at de skal svinne hen, nei, ikke for et øyeblikk”.

Dersom du tror at disse grufulle presentasjoner av helvetet er grusomme, så kan du jo ta en titt på de like uhyggelige portretteringer av Gud, som angivelig skal være selve hjernen bak denne håpløse avgrunnen. 

Et fremmed gudsbilde


Når 1700-talls teologen Richard Baxter sa: ”Nådens Gud skal le av dem…. Han skal håne dem i stedet for å lindre deres smerte… og han skal glede seg over deres katastrofe.” Når vi først siterer noen av disse teologene, har jeg også lyst å sitere den kjente engelske forkynneren Peter Newcome: ”Nådens dør vil bli lukket og all barmhjertighet avvist, av Gud, som vil le av deres ødeleggelse.” Dette er virkelig en overraskende respons fra den Gud som elsker syndere med en evig kjærlighet, som elsket verden så høyt, at han gav sitt eget liv for den – og som ikke ønsker at noen skal lide men at alle skal bli frelst! Men det er mer.

Helvetet og dens ulykkelige innbyggere lider ikke forgjeves. Deres grusomme smerter, forsterker bare gleden hos de som er opphøyd, den lille rettferdige skare som nyter himmelens glans og dens luksus. En stor sky av vitner ser på, gnir seg i hendene av ren nytelse og forventning over den kommende tortur.  Peter Lombard (ca. 1100 e.Kr.) sier at de utvalgte ”skal få se de gudløses lidelser, uten å føle medynk, men tvert imot bli mettet av glede ved synet av den ubeskrivelige katastrofe som rammer de gudløse.” Andrew Welwood (ca 1744 e.Kr.) er av den overbevisning at de hellige som skuer ned fra sine himmelske boliger i fulle drag vil nyte de smerter og lidelser som rammer de ulykkelige og bli ”overfylt av glede når de skuer Guds hevn”. 

1700-talls presten Samuel Hopkins var av samme oppfatning: ”Denne fremvisning av den guddommelige karakter vil være høyst underholdene for alle de som elsker Gud. Det vil gi dem del i den høyeste og mest usigelige nytelse. Skulle den evige straffens ild opphøre, ville den i stort omfang fordunkle himmelens lys, og i stor grad sette en stopper for den glede og herlighet som tilhører de hellige.” 

Thomas Aquinas, en av de mest innflytelsesrike middelalderteologer i kirkens historie, skriver: ”For at de helliges glede skal kunne være fullkommen og at de samtidig yter en større takknemlighet til Gud, vil de få lov til å se de fordømtes lidelser…. slik at de får en sterkere trang til å prise Gud.” Det er i grunnen bemerkelsesverdig at dette kommer fra leppene til de som er kalt til å gråte med de som gråter, bringe trøst til de som lider, vise Jesu kjærlighet, og ikke minst lyde det nest største av alle bud, - å elske sin neste som seg selv. Tiltross for deres kreative forestillingsevne på mange måter har sine røtter i deres måte å forstå skriften på, har jeg et ønske på denne bloggen, om å bl.a. vise at Bibelen på langt nær taler så konsistent eller klart som disse personlige visjoner av helvetet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar