søndag 16. september 2012

Hvorfor drive misjon, når alle allikevel blir frelst?


Dersom nå alle til sist blir frelst, hvorfor da forkynne evangeliet? Kan vi ikke bare sette oss ned og la være å mase slik om misjon? Kan vi ikke bare leve som vi vil og håpe på det beste? 
Enkelte ganger får man inntrykk av at frelsen alene handler om å bli befridd fra helvetes vold.   Så lenge vi ikke har noen grunn til å tro på helvetets evige pine, er det mange som spør seg hva sitter vi da igjen med å forkynne? Hva er vitsen?

Gode nyheter


Dersom man kjente evangeliet så ville en aldri funnet på å stille slike spørsmål. Da har man ikke forstått evangeliet overhode. « For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem.» 1 Kor 5:14f.  
Et evangelium renset for all frykt for et evig helvete, må jo være virkelig gode nyheter! Vi trenger ikke lenger nøle eller skamme oss over å fortelle folk om det fantastiske håp som Jesus har tilveiebragt, og at ingen av våre døde har gått evig fortapt. Det er i alle fall vanskelig å se for seg at det ikke skulle være noen gode nyheter. Evangeliet bringer stor glede både til mottakeren og den som deler evangeliet står det, «Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap!» Rom 10:15.

En skadet verden


Verden er full av menneskelige skjebner og lidelser, som lengter etter å høre gode nyheter. Når Jesus reiste rundt og forkynte evangeliet så hendte det ofte at han syntes «inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde.» Han ba disiplene iherdig om at de måtte be «høstens herre om å sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt 9:36-38. 
Folkets lidelse og smerter står i sentrum når Jesus motiverer sine disipler til å be om misjonsarbeidere. Ingen steder er frykten for helvete nevnt som motivasjon for å gå ut. 
Jesus er vårt forbilde når det gjelder misjon. Hva var det han gjorde, jo han forkynte «gledesbudskap for de fattige, - at fanger skulle få frihet og blinde få syndet igjen og for å sette undertrykte fri.» Luk 4:18 jfr Salm 146:7-8a. Her stiller han seg opp i synagogen og forteller at han har de syke, de fattige, de blinde og de undertrykte for øye. Til disse har han gode nyheter. 
Er det ikke dette vi som kristne også er kalt til, nemlig «å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.» «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød» Hebr. 13:16; Jak 1:27.  S
entrum i den kristne troen handler om kjærlighet til Gud og mennesker. Om vi ikke har kjærlighet så er vi bare drønnende malm og klingende bjelle, sier Paulus. På dommens dag, er det dette vi skal stå til regnskap for. ”For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, men dere tok dere ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke, jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.” Matt 25:42-43.
Det å stå i forsoningens tjeneste, innebærer å hjelpe mennesker tilbake til Farshuset og det gode livet under hans omsorg. Det å hjelpe mennesker til et oppgjør i mot syndens destruktive krefter i eget liv og i kampen mot urettferdighet, fattigdom, egoisme, og for menneskers likeverd står i sentrum.
Hva innebærer det å forkynne glede for fattige, blinde og undertrykte, om ikke det er fordi det er frelse, rikdom, syn og frihet i vente?

Misjonsbefalingen


«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Dersom Gud er «troens opphavsmann og fullender» er det ikke da vår oppgave å formidle Guds store og uendelige godhet, og fortelle verden om hans store frelsesplan, at Gud ikke «sendte sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham»? 
Fortapelsens mulighet er en realitet både i dette livet og i det neste, men det betyr ikke at mennesker på sikt verken kan eller vil vinnes tilbake. Kristus har allerede forsonet verden med Gud, det er bare et spørsmål om tid. Til det å stå i forsoningens tjeneste er vi satt. Gud er en god far og hyrde, som ikke gir seg før han har funnet alle sine får. La oss derfor forkynne de gode nyheter, ikke et skremmende og illevarslende budskap. Det var ikke det han kalte oss til, men tvert i mot å gå ut å være Kristusikoner og vise nestekjærlighet.

Hva med de urettferdige?


«Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.» 1 Kor 6:9-10; jfr. Ef 5:5. Så lenge man lever i urenhet, så kan man ikke arve Guds rike. Slik var det vel engang med oss også (Rom 5:6,10). For å få del i himmelrike fordres derfor en selvransakelse, anger og omvendelse. Det er også mange «kristne» som tror at de bare kan fortsette å leve for seg selv i synd og forglemmelse, fordi man er tilgitt. Selv vi som kristne skal smake Guds fortærende ild. Hvordan vi forvaltet livet og tok hånd om de svakeste vil være gjenstand for ildens prøvelse. «Men dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.» 1 Kor 3:15. Målet er alltid at alle skal bli frelst. For noen går den igjennom ild, fortapelse og smerte. Til slutt vil Gud bli alt i alle og hvert kne vil bøye seg for han.

Se jeg er med dere alle dager


«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» 
Matt 28:19f.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar