torsdag 20. september 2012

Hvorfor et slikt stort håp på apokatastasis panton?


Hvorfor har jeg tatt et oppgjør med en tradisjonell forståelse av helvetet.


Kjære leser av bloggen min. Det er mange som i den siste tiden har undret seg over at jeg som tradisjonell konservativ kristen i løpet av det siste året har fått større og større vanskeligheter med å forsvare tanken om at Gud vil la noen gå evig fortapt.
Jeg har i alle år forsøkt å være tro imot Bibelens eget ord, og tenker om meg selv at jeg fremdeles både er det og vil være det i all framtid. For meg er Skriften normerende for både tro og lære. Hvorfor har jeg da tatt et oppgjør med en tradisjonell forståelse av helvetet, Guds vrede og den kommende dom? Hvorfor har jeg et så sterkt håp om alle tings gjenopprettelse og at frelsen til sist vil gjelde alt og alle?

La meg forsøke å avklare noen av mine tanker omkring dette. Det hele startet på mange måter med en eksistensiell troskrise, hvor jeg etter hvert syntes det ble vanskeligere og vanskeligere å engasjere meg i menighetens lovsang. Hvordan kunne jeg stå å tilbe og hengi meg til en Gud som i siste instans sender millioner av mennesker til den evige fortapelse etter sitt jordeliv? For det var hva jeg trodde og det var også hva jeg hadde lært. Noen ville gå evig fortapt, mens andre ville vinne det evige liv. Confessio Augustana 17 bekrefter dette: ”De troende og utvalgte skal han (Kristus) gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.” Plutselig kjente jeg at det ble vanskelig for å tro at Gud faktisk kunne være god mot alle. Dermed maktet jeg ikke lenger plutselig en søndag og løfte mine hender og synge, ”Gud er bare god mot meg, ja han er bare god.” Hvordan kunne jeg bekjenne at ”Gud er kjærlighet”, når jeg samtidig måtte holde troen på den evige bunnløse fortapelse levende? Jeg ønsket å tro at Gud var verdig all min lovprisning, men jeg maktet bare ikke å gi den til han. Jeg kjente selvfølgelig til apokatastasistradisjonen i vår kirke, men tenkte ikke dette som en løsning på min doksologiske krise.

Den Hellige Siluan


Sommeren 2011 satt jeg på Hurtigruten fra Tromsø og til Måløy og kjente meg nedtrykt i mitt eget trosliv. Hvorfor Gud? Du som både er allmektig, altvitende og allgod, hvorfor makter du ikke å redde verden fra fortapelsen? I hånden hadde jeg en bok av Arkmandrit Sofrony om Den helige Starets Siluan, utgitt på Artos forlag. I denne boken møtte jeg en ydmyk og kjærlighetsfull munk som åpnet øynene mine og for første gang fikk meg til å ane håp om alle tings gjenopprettelse. ”Gud er närvarande også i helvetet, som kärlek….det finns ingen sfär i hela skapelsen där Gud inte är närvarande.” s 124f. Hos Siluan møtte jeg en Gud som elsker sine fiender og i hans tekster fant jeg én som øynet håp om alle tings gjenopprettelse. En eremit besøkte en gang den hellige munken Siluan og sa: ”Gud kommer til å straffe alle ugudelige. De kommer til å brenne i den evige ilden.” Eremitten virket å finne en tilfredstillelse i denne tanken, men Siluan svarte påtagelig berørt tilbake: ”Si meg, om du kom til paradiset og du derifra fikk se noen brenne i helvetets ild, kunne du da finne ro?”. Eremitten sa: ”Hva kunne jeg gjøre, det var jo hans egen skyld.” Da svarte Siluan med sorg i blikket: ”Noe slikt kan ikke kjærligheten utholde ….Man må be for alle.” 

Den ortodokse arv


Etter hvert oppdaget jeg at mange av de liturgiske bønner i den ortodokse kirke talte forutsetningsløst om alle menneskers og hele menneskehetens befrielse (Jfr. Troens Mysterier av Hilarion Alfejev.) Biskop, metropolitt og ”utenriksminister” Hilarion Alfejev, i den ortodokse kirke, slår fast at håpet om alle tings gjenopprettelse lever godt i kirken. Tanken på apokatastasis har dype røtter både i erfaringen av påskemysteriet og i troen på Kristi seier over mørkets makter. Begge disse forestillinger gjenspeiles bl.a. i en hymne som synges på den store lørdagen i påskeuka. ”Dödsriket härskar över de dödliga, men inte för evigt.”  Dødsrikets makt over den falne menneskehet forstås derfor ikke som evig i den ortodokse kirke. I den samme tradisjon oppdaget jeg at flere av kirkens fedre sto inne for denne måten å tenke eskatologi på. Origenes, Gregor av Nyssa, Gregor av Nazian (Den store teologen), Maximus Bekjenneren, Isak Syreren. Den sistnevnte var trygg i sin tro på at helvetes plager bare har ett eneste endemål, menneskets frelse. Johannes Klimakos delte også den overbevisning om at alle menneskers frelse på ingen måte er et utenkelig håp. I moderne tid er det mange ortodokse teologer som står i denne tradisjonen, bl.a. Sergej Bulgakov og Vladimir Lossky. Biskop  Kallisto Ware sier bl.a. ”Inte ens i helvetet är de onda berövade Guds kjärlek…. Helvetet existerar som en slutlig möjlighet, men ändå har flera av fäderna trott att alla till slut skall bli försonade med Gud. Det är en heresi om man säger att alla måste bli frälsta, for det er att förneka den fria viljan, men det är legitimt att hoppas på att alla kan bli frälsta.” I dette grenselandet er det mange av teologene befinner seg. Noen er mer overbevist, mens andre er mer forsiktige, men bevarer allikevel det levende håp om at Gud en dag skal bli alt i alle.

En forsterket tro på Guds kjærlighet og det evige håp om apokatastasis panton


Dette ble inngangsdøren for mitt vedkommende. Her møtte jeg en teologi som ga meg et eksistensielt rom å være i. I kirkens egen tradisjon fant jeg troen tilbake på at Gud faktisk elsker alle mennesker og aldri vil gi menneskeheten opp, verken i dette livet eller i det neste. Man kan aldri utelukke håpet. Om det betyr noen ting for oss at ”Guds nåde varer til evig tid” så kan vi ikke utelukke et håp for de døde heller.
I møte med reformert teologi og Jürgen Moltmann ble hele dette livsunivers forsterket. Men det var i møte med skolerte teologer som Thomas Talbott,  Sharon L. Baker og Gregory MacDonald at jeg ble en overbevist universalist.

Dette er ikke et tema som jeg har et lettvint forhold til. Det kan jeg heller ikke ha, siden jeg er prest i DnK og kjenner meg forpliktet på tro og bekjennelse. Nå vet jeg at ikke alle Lutherske teologer nødvendigvis tror, tenker  eller forkynner helt i trå med kirkens lære i alle spørsmål. Jeg kjenner meg utfordret av CA 17 og jeg kjenner meg utfordret av den tanke at det ikke er mine personlige oppfatninger som skal danne grunnlag for hva jeg lærer eller ikke. Men når alt kommer til alt, så kan heller ikke Ola som teolog og prest stille seg fram å forkynne noe som er imot hans egen indre overbevisning. Og når min overbevisning er at kjærligheten til slutt vil seire og at Gud blir alt i alle, så kan jeg ikke helt forstå hvorfor så mange blir engstelig og redde.
Jeg har venner som har sagt til meg: ”Ola du må ikke ta helvetet i fra oss. Hva har vi igjen å forkynne da? Da er jo hele poenget med misjon og forkynnelse meningsløst.” Det er slike fordommer jeg ønsker å riste litt opp i.

Troen på et evig helvetet er uforenelig med tanken om den allgode Gud. Ethvert redelig menneske må innse at disse to læresetninger ikke lar seg forene. Allikevel vil mange holde fast ved begge deler. Ikke rart man som kristen kan havne i eksistensielle troskriser, når dogmatikken er så motsetningsfull.

To tekstgrupper som ikke må spilles ut mot hverandre


La meg gi en enkel pekepinn på hva jeg tenker uten å bli alt for dogmatisk.
I Skriften finner vi helt klart to tekstgrupper. Vi har tekster som helt klart peker i retning av en kommende dom, hvor menneskeheten deles inn i to grupper, den brede og smale vei (Matt 7:13-14), om å bli stående på venstre og høyre side i dommen (Matt 25:31.ff.), om å komme inn i Guds rike og bli stående utenfor (Luk 13:23.ff), om å tro og bli frelst og om ikke å tro og bli fordømt (Joh 3:18ff.) osv.  Disse tekstene bruker ulike metaforer og bilder, men taler samstemt om en dobbel utgang på livet.
Samtidig finner vi tekster som peker i retning av apokatastasis og alle tings gjenopprettelse, «Hele jorden skal bøye seg og tilbe deg, de skal spille for deg og prise ditt navn.» Salm 66,4 «Alle folk som du har skapt, skal komme og bøye seg for deg, Herre, tilbe deg og ære ditt navn. For du er stor, og du gjør under. Du alene er Gud.» Salm 86,9.”Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg,” (Joh 12:32). Og når kirken har fullført sitt oppdrag, og Guds rike er fullendt, ”skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle” (1 Kor 15:28). «Likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet. Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større. Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» Rom 5.18f. (jfr. v.20f.) »For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» 1 Kor 15.22.

Enkelte har påstått at jeg har gått bort i fra kirens lære om den dobbelte utgang. Det håper jeg ikke. Jeg tror det vil komme en dom og jeg tror at vi alle skal stilles til ansvar for våre liv. Det vil være en dobbelt utgang på livet. Men jeg tror også at dommen vil være rettferdig, noe som med nødvendighet må innebære at det finnes en mulighet for å gjøre opp for seg og bli forsonet med Gud og resten av skapelsen. Denne muligheten ser jeg på som høyst realistisk.
For bare slik vil man kunne anerkjenne og ta på alvor den tekstgruppe som peker i retning at Gud én dag blir alt i alle. Det er derimot når man velger seg en tekstgruppe og skaper seg et dogme på bakgrunn disse tekstene alene at man beveger seg bort fra Skriften. Som teolog så bør man kunne se disse tekstene i samspill med hverandre.

En logisk konklusjon


For meg har ett enkelt resonnement gitt betydelig mening. Prøv å følg meg i denne argumentasjonen.

1. Gud er allmektig, dvs. - han kan sørge for at alle mennesker av fri vilje tar i mot Jesus som Herre. (Han kan åpenbare seg for oss og overstråle ethvert menneske med sin store kjærlighet, slik han for eksempel gjorde det med Paulus).

2. Gud er allvitende, dvs. – han vet hva som skal til for at ethvert menneske av fri vilje tar i mot Jesus som Herre.

3. Gud er allgod, dvs. – han ønsker at alle mennesker av fri vilje skal velge Jesus som Herre.

Dersom mennesket av egen fri vilje er i stand til å velge det gode, velge troen og Kristus, så vil disse tre argumentene helt naturlig lede til følgende konklusjon:

4. Gud vil sørge for at alle mennesker av fri vilje velger Jesus som Herre.

Noe som igjen fører til

5. Alle mennesker vil en eller annen gang av fri vilje ta imot Kristus

Min enkle tro er at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, fordi han er allgod jfr. 1 Tim 2:4. Som den Gud han er, så gjør han alt som er i sin makt for å vinne menneskeheten tilbake til det tapte paradis (det fremtidige himmelrike). Det er ingenting som skulle tilsi at Gud ikke vil nå sitt mål, da han samtidig har alle himmelens og jordens virkemidler på sin side og vet hva som skal til for at dette skal skje.

Enkelte vil da hevde at Gud respekterer menneskets frie vilje og derfor ikke vil manipulere noen. Da må jeg spørre: Er det manipulasjon å overbevis noen om å gjøre et klokt og godt valg som vil spare dem for det som ondt er. Manipulerte da Gud Adam i Eden når han advarte han imot å spise av frukten på treet midt i hagen?
Jeg tror på Guds vrede og jeg tror på hans rettferdighet, men alt av dette har din og min frelse som siktemål, enten det er i dette livet eller i det neste. For kjærligheten faller aldri bort eller gir aldri opp.

En dag så skal det ikke lenger være noen død, eller smerte eller tårer. ”Havet fantes ikke mer” Kanskje det er ildsjøen det her er snakk om? Ikke vet jeg. Men for meg er det vanskelig å tenke meg at helvetet kan være et reelt sted for evig og alltid.

Takk for at du orket å lese helt hit J Ha en velsignet dag i troen på Jesus Kristus J

2 kommentarer:

  1. Men är det icke så enkelt att alla inte önskar att vara med i Guds eviga rike här på jorden. Har man i detta livet icke haft någon form av gemenskap med Gud utan helt nonchalerat honom skall man sedan tvingas att leva med Honom i evighet? Här räknar jag icke in dem som aldrig har hört talas om Jesus Kristus vår Gud.

    SvarSlett
  2. For 40 år siden var eg også opptatt av om det var ei evig pine til. Etter at eg hadde lagt meg ein kveld ,kom eg til å tenke på om det verkeleg var ei evig pine.Da kom det for meg eit skriftsted fra Esaias"Straffen låg på han" straffen låg altså på Jesus. Hvis vår straff var evig pine, da måtte Jesus ha tatt på seg ei evig pine. Han tok ikkje på seg noen evig pine,han tok på seg døden og det er også vår straff.

    SvarSlett