onsdag 17. oktober 2012

Hva gjør vi med Lasarus?


De aller fleste av de som kommer til gudstjeneste i vår kirke bærer med seg forventninger; - forventninger som helt sikkert går i ulike retninger. Vi er jo alle forskjellige som mennesker og vi befinner oss på ulike steder i livet.

Noen ønsker seg litt høytid over livet, andre ønsker å markere en stor begivenhet i familien. Noen vil komme vekk i fra den daglige larmen, i håp om å finne ro i kirkerommet. Andre kommer for å lytte til et gudsord. Og alle kommer vi med livene våre og sansene våre, kanskje for å oppleve og erfare noe som sprenger grensen for det hverdagslige og allmenne, - i et møte med det hellige og mysteriet.

I kirken forventes det også at man snakker sant om livet. Her målbærer man de store eksistensielle spørsmål; (Hvor kommer jeg i fra? Hvem er jeg? Hvor er jeg på vei? Finnes det et liv etter døden? Kan jeg stole på Gud? Finnes han? osv..) Men kirken er også et sted der man reiser mange av de vanskelige og ubehagelige spørsmålene, som vi så lett unnviker og skyver fra oss.

Og det er det siste vi skal forsøke å gjøre i dag. Vi skal snakke om noe vi ikke snakker så mye om, - nemlig våre liv sett i lys av døden og den kommende dom.
Søndagens tekst har ikke som formål å begeistre oss, men tvert i mot å vekke oss.

Lignelsen om Den rike mannen og Lasarus har av mange kristne opp gjennom historien vært forbundet med frykt og angst for hva som vil skje etter døden. I denne fortellingen var det at Dante også hentet sin inspirasjon til sitt store epos, hvor han beskriver menneskets skjebne i den kommende verden.
Et av spørsmålene som mange naturlig nok stiller seg er: Hvordan vil det gå med meg, går jeg til grunne i fortapelsen? Ender jeg opp som den rike mannen? Eller havner jeg i Paradis hos Abraham?

For mange handler denne teksten om frelse og fortapelse, om himmel og helvete og om den dobbelte utgang på livet. Og jeg kan huske veldig godt ifra min ungdomstid, - at mange predikanter bruker denne lignelsen for å understreke den endelige skjebne som venter de rike og alle de som ikke ville tro på Jesus og ta imot den befriende nåden over over sine liv.

Men kan man med rette bruke denne lignelsen til å skape et slikt endetidsscenario? Er det det Jesus har i tankene når han gir oss denne sterke historien, eller har lignelsen et annet formål? Kan det for eksempel være at Jesus har et pedagogisk og formanende siktemål - i å få folk til å vende seg bort fra sin selvopptatthet, egenkjærlighet og gjerrighet og begynne å rette blikket imot de fattige? Ligger tyngdepunktet i det som skjer etter døden, hvor den rike pines og den fattige får trøst, eller er dette å forstå som en advarsel om at det venter et korrektiv for de pengekjære, ubarmhjertige og selvgode som ikke har hatt de fattige for øye?

Lukas, Jesus og de fattige


Evangelisten Lukas er en nidkjær historieskriver. I hele sitt forfatterskap, så tegner han et markant bilde av Jesus som et medmenneske med et stort engasjement for de fattige. Han kom til vår verden ”for å forkynne et gledens budskap til de fattige,”(kap 4) og ”han mettet de sultne med gode gaver” (Kap 1).

I Bergprekenen, (kap 6), hører vi Jesus innlede talen med å si: ”Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige er dere som hungrer, for dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.” Blikket er med andre ord rettet mot de som ingenting har og som gråter, de marginaliserte og trengende.

I kapittel 9 ser vi Jesus mette omkring 5 000 menn, foruten kvinner og barn. Og han la det inn over disiplene sine ”Dere skal gi dem mat!

Og i avsnittet rett før lignelsen om Den rike mannen og Lasarus tar Jesus til orde for at man ikke kan tjene både Gud og Mammon samtidig.
Advarselen var i særlig grad rettet imot de fariseerne, som ikke hadde øye for de fattige og ”som var pengekjære”, selvopptatte og gjerrige. Og slik fortsetter Lukasevangeliet og tegner opp for oss et bilde av en kirke som skal være til for de fattige.

Hva gjør vi med Lasarus?


Hovedpersonen i dagens lignelse er den rike mannen. Han som kunne kle seg i ”purpur og den fineste lin og som levde i fest og glede dag etter dag.” Han hadde alt. Det var kanskje piker, vin og sang, - hvem vet? Han levde i alle fall i sus og dus.
Men det var noe som fattet den rike mannen. På utsiden av porten hans, lå nemlig den fattige Lasarus, ”full av verkende sår.” Hans livsvirkelighet var diametralt annerledes. Hans eneste drøm var å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Han håpet på smulene, og at den rike og navnløse mannen ville vise barmhjertighet.

Det er ingen tvil om at denne lignelsen i dag adresseres til oss, ikke bare til det rike Vesten generelt, men til oss som bor i oljenasjonen Norge – og ikke minst til alle oss som kaller oss kristne – og har nestekjærligheten som ideal.

Lar vi den fattige Lasarus lide, mens vi fotstetter å lever våre ubekymrede liv videre i vår velstand og overflod? Et ubehagelig, men viktig spørsmål.
For skal vi ta nestekjærligheten på alvor, så må den få praktiske følger for våre liv. Den må få føtter å stå på og et bankende hjerte med vilje til å bruke av overfloden til beste for de fattige.

Lasarus, hvor finner vi han? Jo vi finner han overalt rundt omkring oss og i verdens skrikende nød.
Du finner han her i Norge også. Kanskje så du den fattige Lasarus på TV i går? Under TV-aksjonen i dag vil du helt sikkert få bilder inn i stua av Lasarus.

Jesu lignelse er ikke til å kimse av. Den er et botsrop til alle oss som er rike, at vi må oppdage den fattige Lasarus før det er for sent.

Dagens tekst treffer oss rett i hjertet og der det gjør mest vondt. Den vender seg til rike og selvopptatte mennesker, og minner oss om at vårt forhold til den fattige Lasarus faktisk har betydning for våre liv og vår framtid i det hinsidige. Dermed finnes det ingen unnskyldning for å fortsette å holde rikdommen for seg selv.
Guds ord skinner som et kraftig lys i dag:
Den som ser en bror [eller søster] lide nød og lukker hjertet til for [dem] når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? – Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.” 1 Joh 3:17-18

Den rike Sakkeus


Og så til det store spørsmålet! Hva vil skje med meg, går det med meg som den rike mannen? Jeg er jo også rik!

Dere husker sikkert alle sammen historien om den lille tolleren Sakkeus, som klatret opp i treet og som fikk møte Jesu.
I løpet av sitt yrkesaktive liv så hadde han krevd inn og karret til seg store skatter på bekostning av andre.
Men så møter han Jesus, - og det er jo alltid en god start, og det skjer noe i livet hans. Han ser seg selv og sine pengekjære handlinger i et helt nytt lys. Og når han innser sin gjerrighet og griskhet, så vender han om og sier ”Herre, halvdelen av alt jeg eier, vil jeg gi til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.” Og så blir Sakkeus frelst. ”I dag er frelse kommet til dette hus,” sa Jesus.

Så lenge det er liv i deg og meg så er det håp for oss alle sammen, at vi kan få slippe den skjebne som den rike mann fikk erfare i lignelsen. Det er med andre ord mulig å velge sin skjebne, sier Jesus. Det er jo en av grunnene til at Jesus gav oss denne historien om Lasarus og Den rike mannen - ”Se til at du tar de riktige valgene?”

Nå er det også viktig for meg å si, at det ikke stilles noen krav om at vi skal gjøre som Sakkeus og nærmest gi fra oss alt vi eier og har.
Hver og én må finne ut hvor mye og hva som skal deles med de som ingenting har. Det er en holdningsendring Jesus er ute etter; - At vi innser at alt det vi har, har vi fått som en gave for å dele med hverandre.

Skulle vi derimot ikke gjøre som Sakkeus, å vende om, men tvert i mot fortsette å klamre oss fast til rikdommen vår, som om den bare var til mitt eget bruk – slik den rike mannen gjorde det, ja så venter det et rettferdig oppgjør der framme. Det er skriftens ubehagelige alvor til meg som har alt, - og det i bøtter og spann.

Hvordan forstå straffen?


Når det er sagt, så må jeg si noe mer. For det er lett å trekke den konklusjonen at den rike mannen nå angivelig skulle havne i en evig fortapelse uten mulighet til å finne nåde, forsoning eller gjenopprettelse.  Men slik leser jeg ikke denne teksten. Og det er det viktig for meg å si.
Den evige fortapelse er etter mitt skjønn en umulighet og ikke noe vi skal gå rundt å frykte og engste oss for. Gud har en storslått plan for oss alle sammen, og vi skal få være trygge på at ”han som begynte den god gjerning i oss, også skal fullføre den,” enten det blir i dette livet eller i det kommende.
Og kanskje bør vi gjøres oppmerksom på at lignelsen ikke sier noe om at straffen skulle gjelde for evig og alltid.

Det er ingenting i denne teksten som sier noe om hvor lenge den rike skulle være der han var havnet! At straffen skulle være formålsløs og uten ende finnes det derfor ikke grunnlag for å hevde. Frihetsberøvelsen til den rike, bærer heller preg av at han har fått ilagt en streng husarrest. Og det er alt vi kan si. Han har fått smake sin egen medisin. ”Husk mitt barn,” sa Abraham til den rike, ”at du fikk dine goder mens du levde, og da fikk Lasarus det som var vondt. Nå trøstes han her, mens du er i pine.” Det var med andre ord en rettferdighet i det at den rike nå må bære ansvar for sitt selviske liv. Og slik er Gud! Han er rettferdig, og derfor må gjerningsmannen straffes. Men den himmelske straffen står alltid i forholdt til udåden som er begått, ellers ville den jo i utgangspunktet aldri være rettferdig.

En evig straff vil av denne grunn aldri kunne rettferdiggjøres.
For hvilken udåd kan rettferdiggjøre en evig fortapelse?
Derfor er det heller ingen grunn til å tro at en rettferdig og barmhjertig Gud vil sende noen inn i en fortapelse som er foruten ende. Det ville i så fall være være en grusomhet, langt verre en det Hitler og Stalin i sin tid stod for.

Men når det er sagt, så utelukkes allikevel ikke oppgjørets time. Og den må vi ta på alvor. Og det er slik jeg tror vi må forstå Den rike mannens skjebne. Straffen må m.a.o. forstås som et virkemiddel til det gode.

Gud har alltid straffet sitt folk når det har vært på avveie, ikke ulikt det vi foreldre kan gjøre når vi, for eksempel sender barna våre opp på rommet sitt etter de har gjort ugang. Når jeg taler strengt til mine barn, så er det fordi vi jeg er en god far og vil dem vel. Og når Gud handler på tilsvarende vis med sitt folk, så har det alltid vært med det formål, at han vil oss vel og at vi skal lære av våre feil, og komme til erkjennelse og omvende oss fra vårt selviske liv.

Vi må ikke tro at Gud er evig harm Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet…For Herren støter ikke bort for alle tider. Volder han sorg og plage, forbarmer han seg i sin store troskap. For Herren har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene.” (Klag 3.22-23,31-33)

I dag når jeg åpnet min Bibel, så ramlet det ut et gammel kort som hadde ligget der i mange år og hvor det sto, ”Gud handler alltid i kjærlighet – også når vi ikke forstår han.”

Med et slikt perspektiv på vreden og dommen, så vil ikke Gud fremstå som en splittet personlighet der hvor han i det ene øyeblikket er vred og ønsker gjengjeldelse og hevn, mens han i det neste øyeblikk er varm og kjærlig. Gud er ikke spaltet. Når Gud er vred, så er han det fordi han ikke kan fornekte sin bunnløse kjærlighet. Vreden er bare en nyanse av kjærligheten og ikke noe fundamentalt annerledes. Gud er vred fordi han elsker.

Og derfor vil han også så sterkt at vi legger inn over oss hans nød for de fattige og at vi på den måten kan være med å skape en rettferdig verden, og dermed gjøre denne verden til et bedre sted å være for alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar