lørdag 18. mai 2013

Frelse og fortapelse - to sider av samme sak.


Dersom Paulusbrevene var den eneste samling av skrifter vi i dag hadde i vårt nye testamente, tror jeg mange ikke ville betvile Paulus sin universalistiske teologi. I hele sin skriftsamling, som teller 13 skrifter, så er det bare ett lite knippe av bibelvers som ville kunne utfordre de universalistiske tekstene vi finner hos Paulus. En av disse er 2 Tess 1.9: ”Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt.”

2 Tess 1.9


Det er få tekster hos Paulus som sannsynligvis er feiltolket så mye som akkurat dette avsnittet. Mange tenker seg at straffen ”over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium” (v.8) må forstås bokstavelig som en ”evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt”. Den store utfordringen er hvordan man forstår dette verset. De fleste tenker at straffen, som her omtales, omhandler en evig fortapelse av hele ens eksistens, værende og subjekt, mens andre er noe mer forsiktig med å trekke tolkningen så langt.

Hva er det Paulus har i tankene? Er det slik at han tenker seg at straffen rammer hele ens person og værende? Er det mennesket som subjekt og med hele sin selvbevissthet, som vil forkastes og gå til grunne i en evig fortapelse? Tradisjonelt sett har den kristne kirke både tenkt og lært slik, men er det individets undergang og fortapelse Paulus i virkeligheten har i tankene?
Sett i lys av den paulinske teologi, har jeg vanskeligheter med å tro at det var dette han mente. Hvorfor skulle en allgod og kjærlig Gud forkaste til evig tid, de mennesker som han selv har skapt i sitt bilde, og som han selv er opphav og far til (Klag 3.31-33, Mal 2.10)? Tanken om at noen fortsetter å eksistere bortvist ifra Guds nærvær for all tid, gir liten eller ingen mening, verken ut ifra et teologisk, moralsk eller pedagogisk perspektiv.

Hvordan forstå fortapelsen?


Spørsmålet dreier seg om hvordan man skal forstå fortapelsen i denne teksten. Straffen skal være en evig ’fortapelse’. Hva mener Paulus med dette utrykket? Substantivet ’olethron’ (gresk) som er oversatt ’fortapelse’, betyr også ’ødeleggelse’. I de fleste engelske bibeloversettelser som bl.a. NIV,  NRSV, NASB, KJV og ESV, har man valgt å oversette med ’ødeleggelse’ (destruction) framfor ’fortapelse’. Nå er det ikke sikkert at dette ordparet nødvendigvis står så langt fra hverandre i betydning, selv om de formidler ulike forestillinger i folks bevissthet. Her i Norge har fortapelsen i alle fall en helt annen klang i vår forestillingsverden, enn det ødeleggelse har.
Mange teologer tenker seg også at ’olethron’ her kan forstås synonymt med ’tilintetgjørelse’ eller ’ utslettelse’ og at fortapelsen derfor må betraktes som annihilasjon (opphør av liv eller eksistens).

Dette er ikke hva jeg tror Paulus har i tankene. Det samme ’olethron’ bruker han også i 1 Kor 5.5 om ”kroppens ødeleggelse”. Her er det verken annihilasjon eller evig fortapelse apostelen har i sikte. Den unge mannen som hadde levd i et seksuelt forhold med sin mor og som nå får sin straff, synes allikevel å bli frelst når alt kommer til alt. For meg peker derfor substantivet i langt større grad på en ødeleggelse eller tilintetgjørelse av de destruktive og fordervelige krefter som den unge mannen hadde blitt slave under.
Nå vil sikkert mange bibelkyndige innvende at denne unge mannen var en kristen og tilhørte menigheten i Korint og derfor under Guds nåde. Men det er ingen grunn til å tro at substantivet ’olethron’ i 2 Tess 1.9 ikke skulle forstås på sammen måte som i korinterteksten.

I 2 Tess 1.9 kan det riktignok synes som om Paulus snakker om en evig ødeleggelse/fortapelse av hele mennesket, kanskje også forstått som annihilasjon. Men sett i lys av den paulinske teologien og ikke minst 1 Kor 5.5, fremstår det tvert i mot for meg, som om det i hovedsak er menneskets ’sarks’, i negativ betydning - forstått som alt det som står Gud i mot, som skal ødelegges.
I motsetning til kroppen ’soma’ (gresk) som ikke har slike negative preferanser i Bibelen, så har ’sarks’, som ofte tidligere ble oversatt ’kjød’, langt sterkere konnotasjoner til mye av det vi forbinder med syndens natur i mennesket og dets tilbøyeligheter til det å gjøre det onde. Ut av konteksten i Korinterbrevet ser vi dette tydelig. Der er ’sarks’ forstått som kjødets usunne begjær og lyster. Det er disse destruktive krefter, som driver mennesket bort fra Gud, at Paulus ser for seg skal ødelegges/tilintetgjøres i mennesket.

Ifølge Strong sin konkordans er begrepet ’sarks’ stort sett negativt ladet og refererer til handlinger og valg som står Gud i mot. For ikke å bli tatt i å være ensidig finnes det unntak fra regelen. Begrepet har ved noen tilfeller også en positiv betydning, noe vi ikke minst ser i forbindelse med inkarnasjonen, hvor ”Ordet ble menneske/kjød (sarks) og tok bolig iblant oss” (Joh 1.14), og i forbindelse med ekteskapet: ”Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp (sarks)” Ef 5.31. Men i hovedsak ser vi hos Paulus at begrepet refererer til de destruktive krefter i mennesket.

I 1 Kor 5.5 så er kroppen (sarks) forstått som syndig natur og ikke som kropp (sarks/soma) i fysisk forstand. Bibelen har i utgangspunktet et positivt bilde av den fysiske kroppen i seg selv, i motsetning til de gamle grekerne som betraktet kroppen som uren, mindreverdig og ufullkommen, noe som ville gå til grunne.
Når Paulus betrakter kroppen og mennesket, så ser han at den er blitt besmittet av synden og det onde. Det er disse kreftene som Paulus retter søkelyset mot.

 Ikke personen i seg selv, men den syndige natur


Så når Paulus snakker om kroppen som skal overgis til ødeleggelse, så snakker han om den syndige natur, og ikke kroppen i seg selv. Det er Guds straff over synden og den syndige natur - det kjødelige i mennesket, som Paulus her har i sikte. Gud vil, med andre ord, ødelegge og tilintetgjøre alle de destruktive krefter i ethvert mennesket, og i så måte rive bort syndens kreftsvulst for all tid. Det er ikke personen i seg selv Gud vil fjerne fra sitt nærvær for all tid. Og dette er det viktig at vi forstår.

Den onde naturen eller kjødet ’sarks’ hos Paulus, betegner ofte hele den personlighet i mennesket som er organisert og styrt i retning av verdslige sysler i stedet for å fremme Guds kongerike. Det er alle de krefter i oss mennesker som drar oss bort fra Gud, som Paulus trolig har i tankene når noe skal ødelegges/tilintetgjøres eller gå evig fortapt.
Derfor må kroppen (kjødet)  i denne betydningen, en dag bli tilintetgjort helt og fullt.

Det er utvilsomt noe som vil bli ødelagt og som vil gå tapt for all tid, men sett i lys av konteksten i 1 Kor 5.5, så kan det umulig handle om den ultimate ødeleggelse eller fortapelse av personen i seg selv. Tvert imot, for den personen som har fått sitt ’sarks’ tilintetgjort, så gjenstår det motsatte: - frelsen, Guds mektige velsignelse, den fullstendige gjenopprettelse og det nye mennesket skapt i Kristus Jesus. For Paulus synes ’kroppens (kjødets) ødeleggelse’ og ’åndens frelse’ å være to sider av samme sak. Ødeleggelsen utrykkes uforbeholdent som et frelsende konsept. ”Da skal dette menneske overgis til Satan, slik at kroppen hans blir ødelagt, men ånden kan blir frelst på Herrens dag.”  Med andre ord er det håp også for det mennesket som har gjort de mest ufyselige ting.

Vi kan lese mye ut av konteksten. Den synd som Paulus i dette tilfelle har for øye, handler om en mann som levde i lag med sin fars hustru i hor, noe som ble betraktet som ytterst avskyelig, ”og det i en form som ikke engang hedningene tåler” (5.1). For det andre ser vi at straffen han foreskriver har en klar duft av gjengjeldelse: ”Dere burde ha kjent sorg og vist bort fra dere den som har gjort dette” (5.2). Paulus ønsket å kunngjøre sin dom over denne mannen, i Herren Jesu Kristi navn, og beordret derfor Korinterne til å overgi han ”til Satan, slik at kroppen hans blir ødelagt”.

En formålstjenlig straff



Det er ingen tvil om at Paulus har en hard tone i møte med denne livsførselen, – kanskje like hard som den vi fant i 2 Tess 1.9.
Hadde ikke Paulus særskilt nevnt at siktemålet med straffen, var mannens frelse, hadde det nok ikke vært mange som hadde sett Guds store barmhjertighet og hans nådige frelsesplan i det som nå utspiller seg. Formålet med handlingen var mannens frelse, ikke hans utslettelse, fortapelse eller ødeleggelse. Straffen var til mannens beste. Men uansett hvor skremmende ideen om å overgi noen til Satan måtte høres ut, - for at kroppen (kjødet) skulle ødelegges, så er det nettopp det Paulus også tenker vil muliggjøre mannens frelse. På denne måten viser apostelen oss hvordan en hard straff, som tilsynelatende synes å være både hevnfull og utilgivelig, i realiteten kan tjene en større hensikt.

Dette er et viktig synspunkt. Når foreldre oppdrar sine barn, så skjer det fra tid til annen at man iverksetter tiltak når barnet har gjort ugang. Tiltaket kan ha form av å være en straff.  Enten skjer dette ved hjelp av en irettesettelse eller gjennom en handling, som for eksempel å frata barna deler av sin frihet. Nå er det ingen som vil trekke den slutning at foreldre gjør dette med bakgrunn i ren hevnlyst. Nei, tvert imot er det kjærligheten til barnet som driver dem til en formålstjenlig handling, som har til hensikt å hjelpe barnet til å forstå at det man har gjort er galt, slik at man kan lære av det. Det er barnets beste, som her ligger til grunn for handlingen.
Takket være Paulus sin tydelighet i denne sammenhengen, så vet vi at ødeleggelsen som han talte om i 1 Kor 5.5, dypest sett tjente som et korrektiv. Den var formålstjenlig. Bakom det hele lå det utvilsomt en god hensikt.

Paulus kunne beskrive frelsen på ulikt vis. I enkelte tilfeller formulerte han den som en gudommelig dom over synderen og som en ødeleggelse av den gamle adam. Andre ganger beskrev han den som en ny fødsel. Det han til enhver tid hadde i søkelyset, avgjorde hans beskrivelse.
Når det gamle mennesket, ’det kar som var under vreden’ blir ødelagt, så vil det nye mennesket, ’det kar som han ville vise miskunn’ og som er gjort i stand for Guds herlighet - bli avduket (jfr. Rom 9). Når Saulus, en fiende av Kristus, blir nedkjempet, så fødes det nye mennesket - Paulus, som var en Guds tjener. Både Abram, Simon og Saulus og flere med dem, ble i så måte ødelagt eller tilintetgjort for all tid. Hva de hadde kalt seg selv, var ikke lenger, derfor var det passende at deres navn nå måtte endres. De fremstod som nye skapninger. Det gamle var borte og alt var blitt nytt (2 Kor 5.17).

Et nytt navn



Og her ligger den teologiske betydningen i alle navneendringer vi finner i Bibelen. I henhold til Åp 2.17 vil den som seirer og holder ut ”få en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får den.” Kanskje er det det navnet som står oppskrevet i Livets bok. Dersom det gamle navnet, det som blir erstattet med det nye navnet, ikke står oppført i Livets bok, så kan det jo hende at vi alle har et navn – det gamle navnet – som aldri har vært skrevet opp ”i livets bok fra verdens grunnvoll ble lagt” (17.8). Så lenge ”de som bor på jorden” går under sitt gamle navn, eller klamrer seg fast til sitt gamle ’jeg’ og sitt forfalskede selvbilde, så står de i fare for å bli kastet i ildsjøen (20.15).

Men hva er det ildsjøen til syvende og sist vil sluke og ødelegge? Jeg har vanskelig for å se for meg at det vil være det ’Guds bilde’ som dypest sett finnes i ethvert menneske, enten de regnes som syndere eller ikke. Heller ikke kan det være det ’det kar som han ville vise miskunn’ og som Gud har ”gjort ferdig for herligheten.” Nei, det er i stedet kjødets lyster og begjær, syndens natur og det gamle mennesket, det falske ’jeg’ som ildsjøen til sist vil ødelegge og sluke. For hele poenget med å bruke ilden som et bilde, er at ilden fortærer noe. Gjennom hele Bibelen er derfor ilden et symbol på både dom og renselse, to sider av samme sak. Med en gang man er blitt renset i Guds fortærende kjærlighetsild - i ildsjøen, så vil selv de største syndere, de som har stått sammen med dyret og den falske profet (Åp 19.19), til slutt bli satt fri, slik at de kan tre inn i det nye Jerusalem og gjennom porter som aldri vil stenge eller lukke noen ute (Åp 21.24-26). Derfor tror jeg også at troen, håpet og kjærligheten strekker seg bortenfor døden.

Til sist vil både døden og Hades bli kastet i ildsjøen. Her har vi et perfekt bilde på den siste ødeleggelse av døden! ”Den siste fiende som blir tilintetgjort er døden,” sa Paulus (1 Kor 15.26); og på slutten av Åp 20 ser vi at ”døden og dødsriket blir kastet i ildsjøen”, hvor de blir tilintetgjort. Dette er ”den andre død”, som enkelt betyr dødens død, - den tid da døden, med alle sine krefter, selv opphører å eksistere for evig og alltid.

I den paulinske teologi så er døden også mer enn bare en fysisk prosess. Døden symboliserer også en åndelig tilstand og inkluderer alt som skiller oss mennesker fra Gud. Følgelig så vil den avgjørende tilintetgjørelse av døden også inkludere en total ødeleggelse og annihilasjon av alt som skiller oss fra Gud. Den som havner i den andre død, vil lide et stort tap og vil uten tvil erfare den endelige tilintetgjørelse av sin syndige natur, som om det var de selv som ble ødelagt. Likevel vil disse mennesker tror jeg, akkurat lik de kristne som har mislykkes i sin gjerning, og som opplevde at hans verk og det han bygde livet på ville måtte ”brenne opp…, men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.” 1 Kor 3.15.

Et nytt håp

Håper dette gav noen nye og friske tanker. Utvilsomt spennes det opp en håpsbue som er langt større og kraftigere enn den man tradisjonelt har klamret seg til. Med denne måten å tenke på åpnes det opp for et håp om at alle mennesker, som han har skapt, skal bli frelst, ikke bare en utvalgt liten gruppe. Når Gud en dag blir alt i alle og hvert kne bøyer seg for han i tilbedelse og lovsang, så er det ingen som står utenfor. Da har han lett opp den siste sauen og ført den tilbake til folden og det ordet gått i oppfyllelse ”at når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.” Joh 12.32. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar