tirsdag 22. april 2014

Evig straff eller universell frelse! - i lys av tanker fra Isak Syreren

Hva som ville hende menneskeslekten etter døden var noe som opptok mange av kirkefedrene. I dette blogginnlegget ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot Isak Syreren og hans svært positive eskatologi.

Hvem var Isak Syreren?


Som ung gutt vokste Isak opp på sørvestsiden av den persiske bukt, i det området som i dag kalles Qatar. Hans liv sammenfaller med noen av historiens mest dramatiske årtiender. Personlig opplevde han både krigen mellom perserne og romerne og senere hvordan denne gikk over i den arabisk-islamistiske erobring av det kristne orienten, en krig som førte til at hele det persiske riket klappet sammen, på slutten av 600-tallet. Nesten hele sitt liv levde Isak med krig og blodsutgytelse rundt seg.

I ungdommen bestemte han seg, sammen med sin bror, for å bli munk og meldte seg derfor inn i klosteret Mar Matteus, ikke langt fra Ninive (den gamle hovedstaden i Assyria), hvor han avla det monastiske løftet.

Det fortelles om han at han var svært begavet og hadde et godt hode, samtidig som hans søken etter åndelig visdom stadig tiltok. 

Helhjertet viet han seg derfor til et liv i stillhet, kontemplasjon og studier. Det skulle heller ikke gå lang tid før hans kunnskaper og asketiske levesett gjorde seg bemerket og tiltrakk seg oppmerksomhet. Da brødrene [de øvrige munkene] etter hvert ville gjøre han til abbed i klostret, forlot han klosterlivet og søkte seg ut som eremitt i den tørre ørkensanden. Det var fellesskapet med Gud som opptok Isak.

Pga. sitt ry som lærer endte han etter hvert opp med å bli viet til biskop i Ninive. Men etter bare fem måneder så orket han ikke mer av kirkelige stridigheter, administrative arbeidsoppgaver, teologiske kranglefanter og forlot dermed Ninive og dro sørover til fjellområdene rundt Matout, hvor han levde under en streng askese som eneboer i mange år. Det ble fortalt om han at han bare spiste tre brødstykker i uken sammen med noen råe grønnsaker. Og slik levde han, år etter år. Dagene besto i studier, bønn og til dels åndelig veiledning for de som søkte seg ut i ørkenen.

Etter hvert som Isak ble eldre, kjente han en trang til å dele sine åndelige erfaringer. På slutten av sitt liv skrev han derfor ned sine notater.
Tractatus mystici, - er en samling av tekster som reflekterer Isak sitt teologiske univers. Fram til 1700-tallet var ingenting kjent om Isak sitt liv og hans skrifter her i Europa. Det er først i den senere tid at kirken våknet opp og fikk innsyn i denne mannens liv og lære. 
De siste årene av sitt liv flyttet han inn i klosteret Rabban Shabur, hvor han levde fram til han døde omkring år 700 e. Kr.

I den ortodokse kirke, regnes han som en helgen, med egen minnedag den 28. januar. Også i den katolske kirken har han helgenstatus.

For Isak var Gud først og fremst en Gud som ikke kunne annet enn å elske. Dette ble også konklusjonen på hans mangeårige studier og kontemplasjon over Johannesevangeliet og Johannesbrevene.

Derfor blir også Isak opprørt over det gudsbilde mange i sin egen samtid etter hvert fremmet, hvor Gud mer og mer ble fremstilt som en hevnlysten og ærgjerrig skikkelse, som gjengjelder ondskap med straff og pine.


Hans nåde faller aldri bort


Hos Isak gjengjelder Gud aldri ondt med ondt. Hevnen danner aldri bakteppe når Gud går til rette med sitt folk eller iverksetter bestemte straffetiltak. Denne måten å tenke på hos Isak, er å forstå som et aksiom. Når Isak maler sitt bilde av Gud for oss, så ligger det en helt grunnleggende og selvinnlysende forståelse i bunnen av hele hans teologi, - Gud gjengjelder aldri ondt med ondt. Bare det å forestille seg noe slikt, er etter hans syn en blasfemisk tanke.


Hos Isak lå framtiden helt og fullt i Guds barmhjertige og kjærlighetsfulle hender. Den forestilling at hans rike nåde og evige miskunn én dag skulle falle bort, var utenkelig. I sin forutviten, kjente Gud framtiden. Han visste at menneskeheten en dag ville komme til å falle i synd, lenge før han hadde skapt dem. Av den grunn blir også forestillingen om en evig straff fullstendig ubegripelig for Isak.

”Det å forestille seg at man kan finne gjengjeldelse for onde handlinger i ham er avskyelig. Når man antyder at han benytter seg av et så kraftig og problematisk virkemiddel, som gjengjeldelse, så tilskriver man også en svakhet ved den gudommelige natur. Vi kan ikke engang forstå at slike tanker er å finne hos mennesker som lever et anstendig og hederlig liv, og som helt og holdent skulle tenke i trå med gudommelig vilje, at Gud har gjort noe på bakgrunn av hevn ….. mot dem han har skapt i ære og stor kjærlighet. Til tross for at han kjente både dem og alle deres gjerninger, så tørket aldri strømmen av Guds nåde opp for dem: Selv ikke da de begynte å leve ut sine onde gjerninger holdt han tilbake sin omsorg fra dem, ikke engang for et øyeblikk.”

At Gud skulle svare med øye for øye og tann for tann, var utenkelig for Isak. Gud var ikke som oss mennesker. Hans rettferdighet lå ikke i gjengjeldelsen, men i gjenopprettelsen. Guds virkemiddel var alltid barmhjertighet, kjærlighet, miskunn og nåde. Derfor var også den oppfatningen at Gud angivelig tillater folk å føre et syndefullt liv, for senere å kunne straffe dem i all evighet etter døden, svært problematisk for Isak.

”Dersom noen sier at Gud har holdt ut med dem her på jorden for at hans tålmod skulle kunne bli kjent – og samtidig hevder at han senere vil straffe dem nådeløst, - et slikt menneske tenker på en usigelig blasfemisk måte om Gud i sitt umodne sinn. Han tar vekk Guds godhet, hans velvilje og barmhjertighet og den tanke at han i sannhet bærer over med syndere og onde mennesker. En slik person gjør Gud til slave av sin egen vrede….. Ikke bare mislykkes en slik person i å tilskrive Gud noe prisverdig, men han sprer også falske påstander om han.”

Historien er styrt imot et evig gode



Skal man tenke rett om Gud, så kan man ikke forestille seg at han gjengjelder eller hevner seg. En slik forestilling har ifølge Isak ikke noe som helst med Gud å gjøre. Tvert imot synes alle Guds handlinger å være styrt imot et evig gode.
Enten mennesket mottar en kortsiktig dom eller rykkes rett inn i den evig herlighet etter døden, så handler verken det ene eller det andre om noen gjengjeldelse, langt i fra! Dommen eller herligheten springer ut av Guds rike barmhjertighet og hans gode frelsesplan for den enkelte.

Bak skapelsen finner Isak en varm og nådefull Gud. I fortellingen om Adam og Eva, den gang da de ble kastet ut av Eden og forvist ut i landflyktighet pga. sitt opprør imot Gud, så tenker Isak at i det som tilsynelatende så ut som en forbannelse, lå det tvert i mot skjult en velsignelse.

”Selv om Gud fullbyrdet dommen, tillot døden å regjere og ved hjelp av straffen viste at synden var reell – så var ikke straffen hans virkelige mål. Dette var noe Adam måtte høste som en lønn for sine feil, men Gud skjulte dets sanne mysterium. I det som mennesket nå fryktet, nemlig døden, skjultes også Guds evige intensjon og siktemål seg.
Selv om dommen til å begynne med syntes å være grusom, skammelig og hard, vil den i sannhet ikke desto mindre være det middel som bringer oss tilbake til den herlighet som var i Eden. Uten døden og dommen, ville det ikke finnes noen mulighet for å krysse over fra denne verden til den himmelske.

Skaperen sa ikke: ”Dette vil vise seg å bli til et gode for deg, hvor du vil få del i en enda større herlighet”. Nei, i stedet beskrev han dette, som noe som ville medføre ulykke og ødeleggelse. Så når Gud kastet Adam og Eva ut fra Paradis, så fordrev han dem tilsynelatende bort i sinne… som om deres bopel i Paradis nå hadde blitt fratatt dem fordi de var uverdige. Men i alt dette skjulte det seg en gudommelig plan, nemlig å lede menneskeheten og hele skapningen imot hva som hadde vært Skaperens originale siktemål fra begynnelsen. Det var ikke ulydigheten som introduserte døden til Adams hus, heller ikke var det hans overtredelser som fjernet han fra Paradis. For det må stå klart for oss at Gud verken skapte Adam eller Eva bare for at de skulle tilbringe sin tid i Paradis, på en liten avgrenset plass på jorden. Nei tvert om skulle de nå gå ut og underlegge seg hele jorden. Av den grunn så sier vi heller ikke at han fjernet dem fordi de hadde syndet imot budene; for det er ikke slik at om de ikke hadde syndet så ville de blitt værende i Paradis for alltid.”

Isak hadde utradisjonelle tanker i sitt syn på syndefallet. I så måte brøt han med den allmenne oppfatningen. Døden var noe Isak betraktet som en velsignelse. Gjennom den får mennesket del i en fremtidig oppstandelse. Det at mennesket ble kastet ut av Edens hage betraktet han ikke som en ond straff, men tvert imot som en velsignelse, fordi menneskeheten nå ble gitt hele skapelsen i eie og ikke bare en ”liten avgrenset plass på jorden.” Denne eksegetiske tilnærmingen til bibelfortellingens urhistorie er ikke Isak alene om. Denne måten å fortolke teksten på, strekker seg tilbake til Teodor av Mopsuestia (350-428), som mente døden var fordelaktig for mennesket, fordi den åpnet opp en vei til omvendelse, forsoning og gjenopprettelse.
Gjennom døden kunne man ane Guds listige plan. Bakom straff og dom over synden, lå det skjult en langt dypere og større intensjon.
Den samme list forklarer også opprettelsen av Gehenna som en institusjon hvis formål først og fremst er den gevinst eller det utbytte mennesket vil hente ut der:

”Guds omsorg leder oss hele tiden i retning hva han ønsker for oss…. Hans siktemål er, for enhver pris å oppfylle det han har tenkt ut til vårt beste. Før han skapte oss, visste han om vår tilbøyelighet til all tenkelig ondskap, men allikevel vil han oss alt godt. Derfor iverksatte han, i sin list, også de skadelige konsekvenser som ondskapen medfører, med den følge at alt dette i sin tur vil åpne veien til et framtidig gode og at vi igjennom dette finner gjenopprettelse for vår fordervede tilstand. Dette er noe som bare er kjent for ham. Men etter at vi har blitt trent og rettledet, litt etter litt, som en følge av disse konsekvenser som har inntruffet, så innser vi og merker oss at det ikke kunne ende på noe annet vis enn i overenstemmelse med hans forsyn. Selv om det ser annerledes ut for oss, så er det  slik det fungerer hos Gud. For han er det ikke et spørsmål om gjengjeldelse. Han ser alltid bortenfor og til den vinning som springer ut av sine handlingsmønster med mennesket. Og et av disse gjelder Gehenna.”

Bakom det som synes å være ondt, ligger det noe godt i vente. Denne måten å tenke på, leder Isak til sin hovedslutning: Det endelige resultat av universets historie vil være i samsvar med Guds majestet og hans evige kjærlighet imot alt det skapte. Det endelige målet for menneskeheten er et ufravikelig gode, en fullstendig gjenopprettelse av mennesket. ”Jeg er av den mening”, sa Isak, ”at han vil komme til å åpenbare et fantastisk resultat, en storartet og ubeskrivelig barmhjertighet i samsvar med sin vidunderlige skapermakt”.

Det er legedom og opprettelse i Gehennas bakgård.


Helvetet bærer i seg noe godt, fordi Gud aldri ville kunne gjøre oss noe vondt. Ut av Gehennas kvaler vil i følge Isak:


”et vell av hans kjærlighet og kraft og visdom bli desto mer synlig – og det samme vil hans vedvarende bølger av godhet. Det ligger ikke til en barmhjertig skaper å skape rasjonelle mennesker, bare for [senere] å overlevere dem til ubarmhjertighet, en endeløs lidelse og straff for ting han selv visste ville skje før han skapte dem. Allikevel skapte han dem. Ikke nok med det. Det å planlegge ondskap og hevn er hva som karakteriserer driftene i det skapte [falne] menneske, og ikke noe som hører hjemme hos Skaperen. Alt dette beskriver tvert imot de som verken kjenner eller er uvitende om hva de gjør… Som en følge av hendelser som helt uventet inntreffer i deres liv, så fremkalles det hos dem et heftig raseri etter å ta hevn. En slik handling finner vi ikke hos Skaperen.”

For å konfirmere disse ideene, refererte Isak til Theodor fra Mopsuestia sin undervisning om Gehennas pine, som ikke måtte forstås som evig, og til Diodor fra Tarsus sine ideer om at Gehennas piner bare ville vare en kort tid, mens velsignelsen derimot varer for all evighet, og at ”selv ikke den enorme ondskap man fant hos demonene ville kunne overvinne fylden av Guds godhet.”
”Disse og mange andre lignende innsikter som leder oss til Guds kjærlighet og ærbødighet for Skaperen”, sier Isak, ”tilhører kirkens pilarer…..  Slike forestillinger er med på å fjerne den umodne oppfatningen i vårt tankesett, som hevder at Gud forandres av omstendigheter og tid, og som samtidig ser for seg at Gud lar seg påvirke av følelser og at det dermed i hans natur finnes noe ondt. Samtidig vil denne tenkemåten [til Theodor og Diodor] lære oss noe om straffens og vredens natur, enten her eller der. De vil vise oss hvilke barmhjertige intensjoner og hensikter han har, når han tillater disse å komme over oss og hvilket storslagent resultat de virker fram. Dette er ikke et spørsmål om hvorvidt vårt vesen blir ødelagt eller uforandret av disse kreftene i all evighet. Det ville være et tegn på hat dersom han tillot dem å komme over oss som en hevngjerrig handling og ikke på en faderlig måte. Formål var at ved å tenke slik, så ville vi kanskje lære å kjenne Gud og vår forundring kunne føre oss fram til en kjærlighet til ham. Og som et resultat av den kjærligheten ville vi kunne føle oss skamfulle over oss selv og dermed endre vår livsførsel her.”

Isak var overbevist om at helvetes kvaler hadde sitt sluttpunkt og at pinen bare ville vare en kort tid. Med bakgrunn i en slik tidsforståelse av den kommende dom i Gehennas smeltedigel, var han allikevel ikke bekymret for at dette ville kunne lede til et løsaktig og sløvt kristenliv, eller at man ville miste troen på Gud. Tvert i mot, tenkte Isak. Når folk kom til erkjennelse og innsikt i Guds store kjærlighetsplan, så ville dette både fremkalle en dyp indre kjærlighet til Gud og en ekte omvendelse. Guds nåde og hans kjærlighet har en langt større virkning på mennesket enn frykten for en hevngjerrig Gud. Tanken om Gud som en omsorgsfull far er med å gir grobunn for tillit og gjensidig kjærlighet i et menneske, i motsetning til tanken om en hevnlysten og vredefull Gud, noe som ofte fremkaller avsky, frykt og engstelse.

All den smerte og lidelse som rammer et menneske i livet, kommer på sett og vis fra Gud, i følge Isak. Han tenker slik at dersom Gud kunne forhindre det, men ikke gjorde det, så har han på sitt vis gitt tillatelse til det at det kunne skje. Isak tenker at denne tillatelsen er gitt i håp om at det skal vekke noe i oss og fremme en indre forvandling i oss. På dette viset vil ikke lidelsen være formålsløs.

Gud er opptatt av vår framtid, ikke vår fortid.


Isak er opptatt av at Gud aldri gjengjelder for noe som er skjedd i fortiden. Han yter alltid omsorg for vår framtid. Gud ser framover og ikke tilbake. Gud er ingen regnskapsfører som fører bokettersyn over våre liv. Isak er frimodig i sin bekjennelse. Ingen ”formaninger og tilrettevisninger fra ham har til hensikt å hevne tidligere handlinger.”
Den primære årsak til at Gud irettesetter er for at vi skal lære noe. Alt han gjør med oss har et pedagogisk bakteppe, eller som Isak utrykker det; ”av hensyn til det påfølgende utbytte som de kan motta… Dette er hva Skriften gjør oss oppmerksom på og minner oss om….  Gud er ikke er én som gjengjelder ondt, men som i stedet retter opp det som er ondt. Det ene er karakteristisk for onde mennesker og det andre er karakteristisk for en [god] far. Skriften fremstiller han som om han bringer godt og ondt i sin belønning, mens formålet hans derimot ikke er slik, men tvert om å inngi kjærlighet og ærefrykt i oss… Dersom dette ikke var tilfelle, hvordan skal man da forstå Kristi komme [inkarnasjonen], sett i lys av de [onde] handlinger som tidligere generasjoner hadde vært med om? Ser denne storartede barmhjertighetshandling ut som en straff/hevn for deres onde handlinger? Fortell meg, dersom Gud er en som hevner ondskap, og han gjør det han gjør, hvilken hevn ser du da her, o menneske?”

I kjærligheten finnes ikke hevn


Hos Isak så strider kjærligheten imot ideen om en evig hevn eller ugjenkallelig straff. Dersom man antar at Gud vil straffe syndere for all evighet, så må man også trekke den slutning at skaperverket var en alvorlig feiltagelse. Maktet ikke Gud å nedkjempe det onde? Man kan ikke hevde at hevnen er ett av Guds karaktertrekk eller en legitim handling hos Gud, uten samtidig å tilskrive Gud en svakhet. Isak gjør oss stadig oppmerksom på det

”La oss derfor ikke tillegge noen former for hevn, til Guds handlinger og gjøremål med oss. Rettere sagt, vi skulle heller tale om en faderlig forsørgelse, en vis fordeling, en perfekt vilje til vårt beste og en fullkommen kjærlighet. Dersom dette handler om kjærlighet, ja da er det ikke snakk om hevn; og om det er snakk om hevn, ja da er det ikke snakk om kjærlighet. Når kjærligheten kommer til syne, så hevner den seg ikke over det som var,… i stedet ser den etter hva som er mest gunstig i framtiden: Den vurderer det som ligger i framtiden, og ikke det som hører fortiden til. Dersom vi tenker annerledes om disse ting, så vil vi i følge det barnlige synet gjøre Gud til en svak Gud….[der en tenker] at det han hadde skapt hadde blitt moralskt ødelagt [av synden], imot hans vilje, derfor tenkte han heller ut andre planer, hvor han forberedte ulykke som svar på moralsk korrumpering. Men dette er en bemerkelsesverdig måte å forstå Skaperen på.”

Gehennas mysterier – et sted for gjenopprettelse og nåde


Alt det Gud gjør i tiden, er mysterier for Isak. De er utilgjengelige for den menneskelige tanke og forstand. Gehenna er også å forstå som et mysterium, skapt i den hensikt å bringe alle de som ikke nådde fullkommenhet i dette livet, fram til målet der.

”Når det gjelder de smerter og den straff vi finner i Gehenna, så finnes det noen skjulte mysterier hvor den vise Skaper har tatt utgangspunkt i vår egenrådighet og ondskapen i våre handlinger, med tanke på det fremtidige utfallet. Dette benytter han seg av for å bringe oss til fullkommenhet. I dette ligger også den lærdom som gjør en vis, og den vinning som ligger bortenfor all forklaring, skjult for både engler og mennesker, skjult også fra de som blir irettesatt, enten de er demoner eller mennesker, skjult så lenge som den tildelte tidsperiode har makt ”

Isak er mystiker. Ikke alt er slik det utgir seg for å være. Derfor må man lese Skriften med Åndens hjelp. Bare Ånden kan kaste lys over det som i første omgang virker anstøtelig og urovekkende. Gehenna forstås av Isak som et sted for renselse og gjenopprettelse, en slags skjærsild mer enn et meningsløst og evig pinested. Gehenna er Guds påfunn og unnfanget med tanke på menneskers og falne englers frelse. Gehenna er ikke å forstå som Dantes inferno. Formålet med Gehenna kan nok være skjult for mange, men vil en gang i framtiden, etter at stedet er blitt avskaffet og tilintetgjort, bli åpenbart for alle.

Isak vender ofte tilbake til sitt tidligere postulat om at hevn aldri korresponderer med Guds godhet. Og han argumenterer godt for sitt syn.

”Dersom riket og Gehenna ikke hadde vært forutsett i Guds gode besluttsomhet… ville heller ikke hans tanker omkring dem være evig. Men både rettferdigheten og synden var kjent av han før de åpenbarte seg selv. Av den grunn er riket [himmelen] og Gehenna [helvetet] i virkeligheten noe som hører nåden til. I bunn og grunn ble de unnfanget av Gud som et resultat av hans evige godhet. Det var ikke et spørsmål om gjengjeldelse, selv om han selv satte det navnet på det. Dersom vi i fortsettelsen hevder at dette anliggende ikke bærer i seg en fylde av kjærlighet og barmhjertighet, vil det være en oppfatning tynget av blasfemi og en fornærmelse av vår gode Gud. Ved å hevde at han vil overgi oss til å brenne for smertens skyld eller på grunn av alle kvaler og lidelser, så tilskriver vi den gudommelige natur en fiendskap imot det rasjonelle menneske som han skapte gjennom nåden. Det samme ville være sant dersom vi påstår at hans handlinger eller tanker bærer i seg hevn og ondskap, som om han vil hevne seg selv.”

Isak bruker sterke ord. Det er ingen som skal kunne misforstå hans teologiske posisjon i denne saken. Og han synes å bruke enhver tenkbar kilde til støtte for sine tanker om at et evig helvete er uforenelig med Guds kjærlighet og hans evige godhet. Både Skriften, kirkefedrenes skrifter og til slutt rasjonelle og logiske tanker tas i bruk når han gjør seg opp sin mening i denne saken. Den indre overbevisning om at Gud er kjærlighet, var den drivende kraft bak hele Isak sitt teologiske univers. Disse tankene dannet også grunnlag for hele hans eskatologiske tenkning.

Til slutt seirer den evige kjærlighet



Guds kjærlighet faller aldri bort. I kjærlighet formet Gud universet der han strakte det ut med sine fingre. I kjærlighet vil Gud ved tidens slutt også omslutte alt. Det finnes ikke den plass, verken i dette univers eller i Guds evige verden, hvor kjærligheten ikke er tilstede og omslutter alt. I Guds natur finnes det ingen skiftende skygger. Gud forandrer seg ikke. Han er tidløs og foruten mørke i seg. Ut av han strømmer det kontinuerlig en flod av kjærlighet. Gud kan aldri fornekte seg selv. Av den grunn var Isak derfor av den oppfatning, at den kjærlighet Gud hadde for den skapte verden aldri kunne forandre seg, selv om skapningen selv skulle komme til å endre seg. Fra evighet av, så er Gud én og den samme i alt som tilhører hans natur: ”det finnes i han en enkel kjærlighet og barmhjertighet som er spredd ut over hele skapelsen, en kjærlighet som er uten forandring, tidløs og evig.”

Det å vende seg bort fra Gud er en unaturlig handling i følge Isak, og Gud vil derfor ikke tillate de som har fjernet seg selv bort fra Gud og forbli i den tilstanden eller i det mørke for evig og alltid. Før eller senere vil han skjenke sin frelse til alle de som har falt ifra. Han vil ikke gi seg før han har ført det siste lammet tilbake til flokken sin. Men heller ikke Isak tror at frelsen vil bli tvunget på noen. Hver og én vil, når tiden er inne, vende om til Gud av egen fri vilje. De må bare komme til modenhet først. Guds store plan for skapningen endres ikke bare fordi mennesket selv valgte noe annet for seg selv. Før eller senere vil de bli ført trygt tilbake til farsheimen. Gud vil når alt kommer til alt dra alle til seg, ikke bare mennesker, men også de engler som falt i synd vil igjen forsones med skaperen. Du verden for en positiv eskatologi og syn på historien.

”Det er klart at [Gud] aldri gir opp dem som faller. Demonene vil ikke forbli i sin demoniske tilstand, heller ikke vil synderne forbli i sine synder. Tvert imot vil han bringe dem til en fullkommen relasjon til sitt eget vesen, - en slik tilstand englene nå befinner seg i, uten begjær og i fullkommen kjærlighet. Han vil bringe dem fram imot en ren vilje hvor det ikke vil være som om de er tvunget eller ufri, eller blitt opprørt av motstanderen. Nei, de vil komme i en tilstand hvor kunnskapen vil overgå alt…. De vil bli fullkomne i sin kjærlighet til han, med et perfekt sinn utenfor rekkevidde for villfarelse og all dets røre.”

Isak er sikker i sin sak. Alle de som hadde sveket Gud og falt bort fra han, vil til slutt vende tilbake til Gud. Guds barmhjertighet vil sørge for at ikke noen av de han har skapt vil forbli i mørket, glemt eller bortgjemt fra hans lys.

Etter noen korte, forbigående lidelser i Gehenna, hvor de bortkomne renses gjennom omvendelse og Guds kjærlighetsild, vil de etter hvert slippes inn i riket. Men først må de gjøres klare, de må lutres gjennom den helbredene ilden og bli renset fra alt slagg og sine åndelige kreftsvulser. Gjennom denne annen død, hvor man dør bort fra sitt gamle syndefulle ’jeg’, så vil det nye mennesket til slutt stå frem, renset, gjenopprettet, hel og med det opprinnelige gudsbilde gjenreist i sitt eget liv. For Isak var ikke framtiden noe annet enn noe alle kunne se fram imot, selv om det kunne være forbundet med smerte å være i Gehenna for en kort tid. Det er fullkommenhet i vente. Det er legedom i vente og frelse for alle.

”Kanskje oppstår de til en fullkommenhet større enn englene, for de lever alle nå i én udelt kjærlighet, med ett formål, med én udelt vilje og i én fullkommen tilstand av kunnskap. Nå søker de Gud med en uslokkelig kjærlighet, selv om en gudommelig orden [dvs. Gehenna] i mellomtiden blir virkeliggjort av grunner bare Gud alene kjenner, men som bare varer for en bestemt tid og er forordnet av han i henhold til hans visdoms vilje.”

Gud glemmer aldri noen. I himmelriket har han ordnet det slik at det er plass for alle. Og for de som ikke umiddelbart er i stand til å tre inn i himmelen, fordi de ennå ikke er rede, så har Gud i sin godhet etablert sitt forbigående Gehenna, et sted for forsoning, legedom og gjenopprettelse.

”Når Gud gjør i stand sitt overnaturlige kongerike, som er forberedt for alle verdener, vil ingen del tilhørende et enkelt rasjonelt menneske gå tapt… På grunn av den godhet han har i sin natur, ved hvilket han har skapt universet og alle levende ting i sin grenseløse barmhjertighet, har han planlagt etableringen av himmelriket for hele fellesskapet av rasjonelle mennesker, selv om det er satt av en tid for inngripen reservert med tanke på å bringe alle mennesker fram til samme nivå. Vi sier dette så vi også kan være i overenstemmelse med Skriftens lære. Selv om Gehenna er begrenset i sin utstrekning, så er det allikevel et smertefullt sted. Hvem kan tåle et slikt sted? Av denne grunn fryder englene seg i himmelen over hver enkelt synder som vender om.”

Omvendelsens kraft


Dersom bare autentisk rettferdighet var det som ville kreves av mennesket, så ville bare én av titusen være i stand til å komme inn i himmelriket, fortsetter Isak. Derfor gav Gud oss omvendelsen som botemiddel til gjenopprettelse og forsoning. For i den finnes kraft til å helbrede en person fra synden, i en viss periode. Gud ønsker ikke at noen skal lide, derfor vil han også tilgi enhver som vender om av et helt hjerte. Gud er god i sin natur, og han ”ønsker å frelse alle ved hjelp av alle virkemidler.”

Isak var opprørt og såret over den utstrakte oppfatning i det 7. århundre, om at mesteparten av menneskeheten ville bli straffet i et evig helvete, mens bare en liten utvalgt gruppe ville kunne nyte himmelrikets gleder. Selv var han overbevist om at majoriteten av menneskeheten ville innfinne seg i himmelen, mens bare noen ytterst få ville måtte gå veien via Gehenna.

”På grunn av nåden vil majoriteten av menneskeheten gå inn i himmelens kongerike, uten å erfare Gehenna. Gehenna er for alle de som på grunn av sitt harde hjerte, helt og fullt har gitt seg over til ondskap og begjær, de som unnlater å vise anger for lidelse påført andre mennesker grunnet deres egne synder og feiltrinn, fordi de aldri lærte å disiplinere seg. Guds hellige natur er så god og barmhjertig at den vil alltid søke å finne noen virkemidler som setter alt i rett stand: Hvordan kan han tilgi deres synder? Jo, akkurat slik tilfellet var for tolleren som ba sin enkle bønn og kvinnen som ga sine to småmynter, eller den mannen som mottok tilgivelse på korset. Gud ønsker vår frelse, ikke noen grunner for å pine oss. 

Sluttord


Isak Syreren sin uredde tro på universell frelse lokker fram et uunngåelig spørsmål: Hva er meningen med hele det menneskelige drama som utspiller seg i historien, dersom både gode og onde mennesker til slutt havner på samme plass, i himmelen? Hva er meningen med alt vi legger ned av arbeid i våre menigheter, barne- og ungdomsarbeid, misjon, diakonalt arbeid, lidelsen, det asketiske arbeid, bønnen, hvis alle syndere før eller senere vil bli tilkjent rettferdighet? Og dessuten, er ikke denne tenkningen et brudd med den kristne tradisjonen og evangeliets undervisning om dette, særlig i møte med lignelsen om dommen og adskillelsen mellom sauene og geitene?

Isak Syreren fornekter ikke den realitet at sauene og geitene en dag skal skille lag. Men hans oppmerksomhet strekker seg i langt større grad bortenfor denne separasjonen. Om et menneske dør uten å kjenne Kristus, så er det allikevel håp i døden. Isak gjør oss oppmerksom på at det kan være lurt å meditere over den kommende dom. Den kan man gjerne tenke på hver dag.

Det er i denne verden at adskillelsen finner sted, hevder Isak. Den siste dommen vil bare åpenbare hvilken åndelig tilstand man nådde i løpet av sitt liv. Lignelsen om sauene og geitene skulle ikke forstås bokstavelig eller som en dogmatisk redegjørelse om det endelige bestemmelsessted for rettferdige eller syndere, men heller som en profetisk advarsel imot det fravær av kjærlighet som lett sniker seg inn iblant oss.

Isak advarer oss også mot Gehennas smerter. Selv om han tenker at dette bare er for en kort tid, så er han av den overbevisning at det både er forferdelig og utålelig. Det å falle i den levende Guds hender vil være smertefullt. Han fornekter ikke den grufulle erfaring et menneske måtte lide i Gehenna. Men allikevel, innenfor evangeliets kontekst, ser Isak Guds grenseløse nåde og kjærlighet.

Gud er i Isak sitt teologiske univers, den husholder som belønner alle likt, uavhengig av om man bare har jobbet én time eller båret byrden gjennom en hel arbeidsdag. Himmelrike blir ikke tildelt på bakgrunn av at noen fortjener det eller ikke, men ene og alene fordi Gud er barmhjertig og full av nåde og kjærlighet for alle de han har skapt. I så måte forstås verken himmelriket eller Gehenna som en belønning, begge er de nådegaver gitt av en barmhjertig og omsorgsfull Gud ”som ønsker at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” 1 Tim 2.4. 

Isak står ikke alene om sin positive eskatologi. Det finnes en markant forbindelse med mange av kirkefedrenes undervisning om dette. Ikke minst kom Theodor av Mopsuestia, Diodor av Tarsus og Gregor av Nyssa til å bety mye for Isak.

Det vil heller ikke være rettferdig å si at han bare lånte disse ideene fra sine forgjengere og annekterte dem inn i sine egne skrifter. Isak sin enkle tro på en kjærlig Gud og universell frelse, er først og fremst et resultat av hans egen personlige teologiske visjon, og den overbevisning han kom fram til – nemlig at Gud er kjærlighet. Og rundt dette teologiske aksiomet formet han hele sin teologi.

Til sist vil det være klokt å nevne at hele det teologiske univers som vokste fram i Isak, i stor grad hang sammen med hans egne erfaringer i møte en kjærlig Gud. Teologien var ikke noe som bare hørte tanken til, men også hjertet. Derfor gikk studiene, hånd i hånd med kontemplasjonen og bønnen. Isak levde sitt liv for Guds åsyn. Han skuet sin skaper og vandret daglig i nært fellesskap med sin Herre. Han søkte ikke Gud av hensyn til noen fremtidig belønning. Isak trodde ikke at hans liv skulle bringe han noen større belønning i himmelen enn noen andre. Grunnen til at han viet sitt liv til bønn, forsakelse, askese og kontemplasjon var at han igjennom dette i større grad kunne erfare Guds nærvær her og nå.
Disse møtene med en barmhjertig Gud, og alle de erfaring han gjorde seg i møte med den gudommelige kjærlighet var verdt alle kraftanstrengelser i dette livet. Men når vi kommer på den andre siden så får alle del i den samme belønning.



Kilder:

Alfeyev, Hilarion, The Spiritual World of Isaac the Syrian. Liturgical Press, Minnesota – 2008.
Alfeyev, Hilarion, Christ the Conqueror of Hell, The Descent into Hades from an Ortodox Perspective. St. Vladimir’s seminary press, New York – 2009
Isaac of Nineveh, ’The Second Part’ Chapters IV-XLI, Sebastian Broc, trans. Corpus Scriptorum Chrstianorum Orientaluum 555, Scriptores syri 221. Lovain 1995
Rubenson, Samuel, Isak Syriern. Landet där tankarna funnit ro, Siletium, Malmö – 2007