onsdag 11. juni 2014

Nåden faller aldri bort

Ja, jeg tror alle blir frelst


Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse lengre. Jeg tror at alle mennesker på jorden vil bli frelst. Ingen vil være utelatt i himmelen når det siste regnskapet gjøres opp. Alle som var, er og som en dag vil komme til verden vil favnes av hans kjærlighet og få sitte til bords med vår far i himmelen. Håpet og troen på at Gud til slutt vil frelse alle mennesker på jord, har de siste årene erstattet tanken om evig fortapelse. Troen på at Gud faktisk er god og vil meg vel er mer urokkelig en noen gang. Gudsbildet er romsligere og større enn noensinne.

Når jeg beretter for mine ’evangeliske’ venner om den store endringen i mitt teologiske univers, blir jeg stadig vekk utfordret, ”Ola, tror du virkelig at absolutt alle mennesker blir frelst?” ”Gjelder det også de som ikke tar i mot Jesus som frelser i dette livet?”, ”Hva med de som har gjort de mest grufulle ting vi kan tenke oss, blir de også frelst?”, ”Kommer vi til å møte Hitler og Stalin, Ivan den onde, Pol Pot, Nero, Mao Zedong og Genghis Kahn i himmelen?”



Mitt svar er rett frem; ”Ja, alle sammen, alle vil de bli frelst.” Og da mener jeg ethvert menneske som har levd, lever og vil komme til å leve. Enten de kaller seg muslimer, hinduister, buddhister, jøder, okkultister eller de regner seg som satantilbedere for den saks skyld, så er jeg av den tro at de alle vil bli forsonet med himmelens og jordens skaper. Om de i dag bærer merkelappen ateister, gnostikere eller humanetikere, vil de én dag vandre sammen med alle Guds barn i hans evige kongerike. Tilbake finnes verken ateister, gnostikere eller humanetikere. Alle vil de da være å regne som mine søsken, et hellig folk, et kongelig presteskap og Guds eiendom. Det betyr i praksis at voldtektsforbrytere, barnemisshandlere, seriemordere og terrorister, vil alle en dag være å se i himmelen, som nye skapninger i Kristus, forsonet med både Gud og dem de hadde forgrepet seg mot. Guds rike miskunn vil seire over alt hat og all uforsonlighet. Gud vil aldri gi opp en eneste én av oss, før han har vunnet oss tilbake til farsheimen. Hver og én vil vi omvende oss og forsones med vår far og skaper. Himmelen vil være et sted for alle folk og slekter. For hans åsyn vil ”hvert kne bøye seg, og hver tunge sverge troskap”  Jes 45.22f. Hans plan skal bli fullført, og alt han vil, det gjør han. Jes 26.10. Rundt Herrens bord vil alle folk og slekter en dag sitte. To ting har de til felles. De har alle den samme far og de er alle forsonet og forvandlet i Kristus. De som har vært ødelagt av syndens mørke og dens destruktive krefter, vil nå være helbredet og oppreist. Helvetets bakgårder vil en dag være tømt for sjeler. Ingen vil være tilbake. Alle vil være lutret, rene, rettferdige og frigjort. Et slikt håp eier jeg.

Men hva lærte jeg i min ungdoms menighet?


Som ung kristen på midten av 80 tallet, lærte jeg i pinsekirken at det bare var de kristne som kom til himmelen. Millioner av ikke-kristne ville gå evig fortapt, ble det meg fortalt. ”For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.” Matt 7.13f. Budskapet var klinkende klart. Den som tror går inn i den evige salighet, mens den som ikke tror går evig tapt. Slike skriftsteder fikk være med å definere hele mitt kristne verdensbilde. Det ble skapt en ubegrunnet frykt i meg. Kunne Gud virkelig sende noen mennesker til et evig inferno av smerter og lidelser, uten mulighet til å komme seg ut derifra? Jeg tenkte på alle de jeg kjente som i praksis levde slik Jesus ville at vi skulle gjøre, men som allikevel manglet troen. Skulle disse også kastes i avgrunnen og gå evig fortapt, fordi de verken maktet å tro eller ikke så det jeg hadde sett?

Etter hvert falt jeg til ro med at Guds tanker måtte være høyere enn mine tanker. Jeg forsøkte derfor å fortrenge denne siden ved gudsbildet. Det gjaldt å ikke stille for mange kritiske spørsmål.

Under et vekkelsesmøte i en av landets frimenigheter stod evangelisten fram å forkynte varmt og lidenskapelig om Guds evige kjærlighet. Med en klar og dirrende stemme utbrøt forkynneren: ”Han elsker deg, langt mer enn du er i stand til å elske han. Lenge før du ble skapt tegnet han deg i sine hender. Du er elsket og verdifull. Ingen er som deg. For så høyt har Gud elsket verden at han sendte sin Sønn til denne verden for å gi deg del i livet. Med en evig kjærlighet har han elsket deg. Mens du ennå var en synder elsket han deg. I dag strekker han ut sine hender i mot deg og sier, - Kom hjem mitt barn.” Etter en stund blir predikanten avbrutt av en mann i forsamlingen. ”Mener du det du sier? Er det virkelig sant at Gud elsker meg så høyt?” ”Helt sant! Om du hadde vært det eneste menneske på denne jord, så ville han gitt sitt liv for deg. Så høyt elsker han deg,” gjentok evangelisten med frimodighet. ”Men jeg er ikke klar til å ta imot Jesus og tro på han ennå. Men hva skjer med meg om jeg går ut av forsamlingshuset her i kveld og blir kjørt i hjel av en buss om ti minutter. Hva skjer med meg da?” ”Jo, da vil du gå evig fortapt og måtte tilbringe all evighet i helvetets smeltedigel. Det er derfor du trenger å ta imot Jesus i nå, for i dag er frelsens dag. I dag har du muligheten.” Den unge mannen spurte deretter: ”Hvordan kan jeg tro på en Gud som i det ene øyeblikket elsker meg ubetinget og med sin evige kjærlighet, men som bare ti minutter senere er i stand til å kaste meg i helvetet for evig og alltid og dermed slå vrak på meg?”

Det er ingen tvil om at den unge mannen hadde et poeng. Evangelisten forkynte et fattig og hardt budskap; Kjærligheten har en grense. En dag ville den falle bort. Guds miskunn varer ikke til evig tid. Nåden tar slutt. Herrens barmhjertighet vil opphøre. Et slikt budskap har jeg i dag vanskelig for å tro på. Her er ingen gode nyheter, bare frykt og uro. Heller ikke samsvarer en slik forkynnelse med det gudsbilde jeg har, at Gud er kjærlighet, nådefull, barmhjertig, rik på miskunn og rettferdig.

Adolf Hitler og Skjærsilden


"Mener du Ola at det ikke finnes noen som fortjener helvetet?" Uansett hva man måtte tenke om helvetet så vil svaret mitt være at vi alle fortjener en rettferdig straff. Alle trenger vi å forsones med Gud og de vi har forbrutt oss mot. Og her kommer den evige ilden inn i bildet. Ilden har ikke som mål å bringe smerte, men legedom og forvandling. Det er Guds evige kjærlighetsild vi vil møte. Den ild som lutrer oss og renser oss fra alt slagg. Tidligere professor i filosofi, Thomas Talbott skriver ”Once the consuming fire of God’s love has destroyed, whether in this life or in hell itself, everything that is false whitin us, once nothing of the false self remains for us to cling to, then nothing of our opposotion to God will remain either.”[1]  Det er denne ilden de aller fleste av oss vil komme til å møte og som en dag vil sette alt i rett stand og fjerne all motstand i oss.

Det hat og den ondskap som Adolf Hitler var i besittelse av vil bli fortært av denne ilden og etterlate han ydmyk og angrende. De som var fulle av svik, hat og bitterhet vil en dag søke Herrens miskunn og de vil finne den. ”For Herren støter ikke bort for alle tider” Klag 3.31, ”Han anklager ikke for alltid og er ikke evig harm.” Salm 103.9.


Med andre ord vil det finne sted en renselse (a purgatory – en skjærsild). Dette gjelder for oss alle sammen enten vi kaller oss kristne eller ikke. ”Ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er….Dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.” 1 Kor 3.13-15. Hvor lenge dette vil pågå er det vanskelig å svare på, men jeg kjenner meg trygg på at ”han er tålmodig med oss, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.” 2 Pet 3.9.
Gud trenger seg ikke på oss. Men han gir oss heller aldri opp. Han er tålmodig med oss. Hans tålmod er som nåden, den varer til evig tid og faller aldri bort.

Jeg har store vanskeligheter med å tro det enkelte vekkelsespredikanter så lett forfekter, nemlig at dette kan være din siste mulighet til å finne nåde hos Herren. Den skremselspropaganda om at nådens dør en dag stenges for evig og alltid, hører etter mitt fattige skjønn ikke hjemme i en sann kristen forkynnelse.

Har hans nåde og godhet en grense? 


I nærmere 30 år trodde jeg at nåden hadde sine grenser. Dersom man ikke fant nåden på denne siden av døden, ville man stå i fare for å miste den til evig tid. Jeg trodde at Gud ikke lenger ville være deres omsorgsfulle far, dersom de gikk fortapt.


Heldigvis har jeg fått en fornyet tillit til Guds rike miskunn, hans nåde og kjærlighet til oss mennesker. ”Pris Herren for han er god, evig varer hans miskunn” Salm 107.1 ”Kjærligheten faller aldri bort” 1 Kor 13.8,  ”Hvor skal jeg gå bort fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, er du der, rer jeg leie i dødsriket, er du der.” Salm 139.5-6. Selv når vi rer vår seng i dødsriket så søker han oss der.
Guds kjærlighet er evig. Den forsvinner ikke den dagen vi dør. Guds tålmod er uten ende. Den setter ikke grenser bare for dette livet, - nei den strekker seg like inn i døden. Hans nåde faller aldri bort. Det finnes ikke det sted i dette univers, eller bortenfor tid og rom, som Gud ikke fyller med sitt nærvær, sin kjærlighet eller sin store nåde. Han vil alltid være nådefull mot alle de som søker han.

Den tanke at nåden opphører bortenfor døden, for deler av menneskeheten, har skapt store problemer hos mange. Skulle Guds nåde i virkeligheten ha en grense? Finnes det en plass hvor Guds kjærlighet vil holdes tilbake for all evighet? Dersom Bibelen selv får gi et svar, så er det ingen mennesker, ingen synd eller ondskap som kan sette grenser for Guds rike miskunn. Hans kjærlighet for skapelsen er umålelig, uutgrunnelig, bunnløs og foruten grenser. Alt han har skapt, vil alltid være elsket av han, både i den synlige og usynlige verden. Selv den del av skapelsen som i dag forkaster han, eksisterer pga. hans kjærlighet.

En venn av meg sa engang, ”Her har jeg gått og vært trofast i menigheten i alle år, og nå forteller du meg at alle kommer inn?” Denne form for selvrettferdighet er det ikke vanskelig å imøtekomme. Selv Jesus tok kraftig til orde mot de som løftet fram sin egen rettferdighet og selvgodhet. Det var denne formen for selvgodhet som gav oss lignelsen om arbeiderne i vingården. ”For himmelriket er likt en jordeier som gikk tidlig ut en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården.” Matt 20.1ff. Noen av disse tok til å begynne arbeidet i grålysningen, mens andre kom ved nitiden på morgenen. Noen kom ved 12 tiden, andre kom ved tre tiden og de siste begynte å arbeide for jordeieren ved femtiden på ettermiddagen. Når arbeidsdagen var over og lønnen skulle utbetales, fikk alle det de var lovet. De fikk alle den samme lønn, én denar. De som hadde jobbet fra grålysningen begynte å murre over jordeierens urettferdige utbetalinger og praksis. Han vendte seg til en av dem og sa: ”Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har ikke jeg lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?” Deretter avsluttet Jesus lignelsen med å si ”Slik skal de siste bli de første og de første de siste.” Matt  20.13-16.

Hvorfor blir vi så ergerlige når noen viser en slik storslagen nåde? Dersom Gud tilslutt velsigner alle ’vingårdsarbeiderne’ med den samme godhet, skulle ikke det være grunn til glede og ikke sinne? Innerst inne vet vi at Gud lønner ingen etter fortjeneste. Han lønner etter sin godhet og sin nåde. Det hviler ikke på våre gjerninger. Ingen skal kunne slå seg på brystet å si seg fortjent til den lønnen han utbetaler. ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.” Ef 2.8. 
Guds nåde er så overveldende at vi skulle ønske alle fikk del i den. Hvorfor skulle vi da bli støtt av den tanke at Gud vil vise sin godhet mot dem som skulle komme til sannhets erkjennelse og anger også etter døden? Burde det ikke være grunn til glede at også disse kan vinne den evige herlighet? Vår sorg burde heller være knyttet til den erkjennelse at det skulle gå så lang tid før de kom til tro. Vi burde heller glede oss over at vi som var tidligere ute, nå kan stå og ønske alle de andre velkommen, når enn de måtte komme.

Når alt er sagt og alt er gjort, når alt slagg og motstand er brent bort og våre øyne ser han som han i virkeligheten er, tror jeg ingen mann eller kvinne vil kunne stå seg imot Guds kjærlighet og hans nåde. Jfr. Paulus på vei til Damaskus. Den kjærlighetskraft som til slutt vil dra alle mennesker til seg, er langt sterkere enn vår motstand og vårt trass. Jeg er overbevist om at Guds evige kjærlighet vil overvinne selv de hardeste hjerter. Ingen mennesker kan elske sine barn høyere, enn det Gud elsker oss. Når vi som er onde vet å gi barna våre det beste, hvor mye mer skulle ikke vår far i himmelen sørge for at ingen vil gå evig tapt?

Amen







[1] Thomas Talbott, The Inescapable Love of God (1999), 102.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar