tirsdag 8. juli 2014

Er jeg blitt en kjetter?

I løpet av de fire siste år, har det gradvis vokst fram en sterk tro på universalismen i mitt teologiske univers. Hos meg er den omtrent like gammel som min datter. Med andre ord, fremdeles ung og vakker. Min vei inn til en universalistisk tro har jeg tidligere redegjort for her inne på Bona Fide.  

Etter at jeg begynte å blogge om den universalistiske teologi og mitt forhold til den, har jeg møtt mange og til dels sterke reaksjoner på hvordan jeg som tradisjonell konservativ teolog, kunne ta et slikt skritt og omfavne det som for mange betraktes som ”heresi”. Er ikke denne læren et brudd med all klassisk kristen tro? 

Denne frykten kan jeg delvis forstå. Selv var jeg også redd den gang jeg oppdaget at det var endringer på gang i mitt eget dogmatiske univers. Har jeg latt meg bli bedratt og selv blitt en vranglærer? Dette har jeg grunnet mye på i den senere tid. Andre får vurdere om jeg faller inn under den benevnelsen. Det jeg derimot vet er at den katolske kirke på sin side ser på deler av protestantismen som heresi, mens mange protestanter på sin side beskriver deler av den katolske tro som vranglære. Bestemmelsen av hva som er heresi er derfor ofte avhengig av ens eget teologiske ståsted. De fleste ”kjettere” regner nok ikke sine egne meninger som kjetterske, det gjør heller ikke jeg.

Personlig fant jeg min støtte hos mange av kirkefedrene. Klemens av Aleksandria, Origenes, Gregor av Nyssa, Theodor av Mopsuestia og Isak Syreren delte alle en felles tro og et felles håp om at Gud til sist ville forsone alle mennesker med seg selv. Kjernen i deres enkle argumenter var som følger: For det første fastholdt de at det onde må være endelig i sin natur. Ondskapen vil en dag ta slutt, slo de fast. I kraft av at den aldri har vært skapt av Gud, og derfor bare er en mangel på noe bedre, vil den følgelig også forsvinne ut i intet. For det andre, forestilte de seg alle en kortere eller lengre periode med straff, - et sted hvor alle ville bli helbredet og gjenopprettet. Gjennom den kjærlighetsild som springer ut fra Gud vil ondskapens parasitt bli fjernet fra Guds skapning, slik at bare det gode og det edle blir stående tilbake. Til slutt var disse hellige menn også av den overbevisning at man kunne understøtte dette med Skriftens ord.

Min tro på Universalismen hviler i den trygge tro, at Gud ikke bare vil alle menneskers frelse, men at han samtidig også vil komme til å dra alle mennesker til seg gjennom sin sønn Jesus Kristus.
Nå finnes det mange ulike grener av universalistisk tro. Enkelte forfekter en pluralistisk universalisme, hvor alle veier fører til Gud og at det ikke finnes noe helvete. Alle kommer direkte inn i himmelen. Dette er ikke den form for universalisme som jeg forsvarer. Den form for universalisme som jeg derimot forfekter kjenner jeg igjen hos noen av de tidligste og største kirkefedre vi har i vår kirke. 

Så hva tror jeg egentlig på?


1. Jeg tror at frelsen bare finnes i Jesus Kristus. 

(Joh 3.15; 6.40; 7.37; 11.25f.; 14.12; Apg. 4.12; 16.31; Rom 10.9f.)

Det er ikke gitt noe annet navn ved hvilket vi kan bli frelst ved, enn Jesus Kristus. Det er han som forsonet verden med Gud. I Kristus ble alle ting sammenfattet, alt i himmel og på jord. Det var han som bar alle våre synder opp på korset, så vi kunne finne tilgivelse og fred.
Jeg representerer ikke den gren av universalismen som forkynner pluralisme. Ikke alle veier bringer oss til Gud og gir oss del i frelsen. Den tanke finner vi heller ikke i oldkirken. For å bli frelst, må hver og en motta Jesus Kristus som sin Herre og frelser. ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.” Ingen kan bli frelst uten å tro på Jesus, Guds sønn. 
Det eneste som skiller min tro i fra tradisjonell evangelikal tro i dette spørsmålet, er at mennesket kan omvende seg og komme til tro på Jesus også etter sin død. 








2. Jeg tror at frelsen også kan vinnes etter døden. 

(1 Krøn 16.34; Salm 136.1ff.; Jes 9.2; Matt 5.25-26; 12.32; Rom 8.35-39; 1 Kor 5.5; Ef 4.8-10; 1 Pet 3:18-20; 4.6).

Dersom det er sant at kjærligheten aldri faller bort og at Herrens miskunn og hans nåde varer til evig tid, ja så tar jeg konsekvensen av det og tror at frelsen også etter døden vil bli tilbudt alle mennesker. Gud vil elske mennesket like mye etter sin død som før sin død. Guds kjærlighet er urokkelig. Men hvorledes kan et menneske ”ta imot” Jesus Kristus eller tro på han, dersom man verken har hørt om han eller er i stand til å forstå budskapet i en slik grad at man kan ta stilling til det. Enkelte er for unge til å forstå, andre er mentalt handikappet og vil aldri forstå i dette livet? En annen erkjennelse er knyttet til det faktum at de fleste mennesker kjemper seg igjennom livet her på jord. Kanskje er det ikke slik for deg og meg, men de aller fleste mennesker lever under andre kår enn det vi gjør, de er langt fattigere enn det vi er som bor i den vestlige verden. Store deler av arbeidsdagen til millioner av fattige familier og barn går med til å skaffe seg mat. Hver dag er en kamp om å overleve. Det å i det heletatt foreslå at disse vil tilbringe evigheten i helvetet fordi de ikke stoppet opp å ”tok imot Jesus” er ikke bare latterlig og arrogant, men også ekstremt ukjærlig. Troen på at Gud vil fortsette sitt misjonsprosjekt på den andre siden av døden er det eneste som virker logisk. Dersom det er sant at ingen kommer inn i himmelen uten gjennom Jesus Kristus, noe jeg selv tror på, - så må det også være en mulighet for alle de som ikke kom til tro på Jesus i dette livet, at de vil få en ny mulighet i det hinsidige eller i oppstandelsen. Er han ikke ”Herre over både levende og døde”? (Rom 14.9).


3. Jeg tror på misjon og evangelisering. 

(Matt 10.5-9; Mark 6.7-13; Luk 9.1-6; Mark 16.15-18; Matt 28:18-20, Luk 24.47-48; Joh 20.21-23.)

Mange sier til meg at dersom universalismen er sann, så trenger man jo ikke å fortelle mennesker om Jesus. Alle blir jo allikevel frelst. Jeg selv ser det ikke slik. Selv om jeg personlig tror at alle omsider kommer til himmelen, så kan mennesket allerede her og nå bli forsonet med Gud og finne fred i hjertet. Allerede nå kan hver og en bli kjent med Gud og utvikle en relasjon med Gud Fader, Sønn og Hellig ånd. Mennesket behøver ikke å vente med å få del i det gode livet. Her og nå kan himmelen bli vunnet.
Kristus er veiviser til himmelriket. Han er kilden til alt liv og universets sanne sentrum. Hvorfor skulle vi ikke forkynne evangeliet om at han allerede har båret alle våre synder opp på korset og forsonet alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden? Er det ikke Kristus verdens håp? Disiplene ble bedt om å gå ut å forkynne de gode nyhetene i denne verden. Allerede her og nå kan alle få del i framtiden og få del i gudommelig natur.  Jesus sa ”der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder. For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.” Her er det ikke frykten for den kommende dom som initierer misjonen, men tanken om at Guds rike nå er for hånden. Alle kan få del i det. Kirken er en misjonerende kirke, ikke pga. frykten for den kommende dom eller helvetet, men fordi den stadig vil peke på Kristus som livet og oppstandelsen, som kilden til alt levende. Vi følger han fordi han er verdt å følge. Vi tror på han fordi han vil oss godt og viser oss veien til det gode liv. Han er den gode hyrde i dette livet.
Derfor tror jeg på misjon og har en positiv begrunnelse for hvorfor vi driver misjon.


4. Jeg tror at all synd vil straffes.

(5 Mos 24.16, Jes 3.11; 13.11ff.; Esek 18.30, Matt 25.46; Rom 6.23; 2 Tess 1.9; Hebr 9.27; 10.30; 1 Pet 4.17; Åp 20:12-13.)

Bibelen er klar på at vi alle en dag skal for dommen. Her er det ingen som kan gjemme seg. Hver og en av oss må avlegge regnskap i forhold til hvordan vi forvaltet våre liv, enten vi regner oss som kristne eller ikke. Alle må vi stå til ansvar for våre feiltrinn og våre synder.
Enhver vil få sin tilmålte og rettferdige straff for i forhold til hva man har gjort og hvordan man har brukt sitt liv. Universalistisk tro lærer ikke at alle unngår helvetet, men heller at alle til slutt kommer til himmelen. Det vil bli en straff for de som fortjener det; men straffen har sitt siktemål i at alle skal bli frelst og forsonet med Gud. Noen hevn for hevnens skyld finnes ikke i Gud.  


5. Jeg tror på dobbel utgang og at alle vil bli dømt etter sin død. 

(Matt 12.36; 16.27; 25.41-46; Joh 3.16; Rom 2.16; 14.10-12; 1 Kor 3:10-15; 2 Kor 5.10; Åp 20.12-13.)

Ingen troende jeg vet om er perfekte eller har oppnådd fullkommenhet. Dersom det er tilfelle, hvem av oss vil da kunne si at vi er klare for himmelen? Vi vil alle stå for himmelens trone med noe ”tre”, ”høy” eller ”halm” som trenger å brennes bort, før vi kan entre inn i det himmelske Paradis. I enkelte kristne sammenhenger, hvor jeg bl.a. har mine åndelige røtter ifra, så kan man få det inntrykk at har du bedt omvendelsesbønnen en gang, så er man så å si immun imot all form for straff. Kanskje er det derfor mange er blitt lunkne i sin tro, likegyldige i sitt kall etter å forkynne evangeliet, og blasert i forhold til sin egen åndelige helse. Alle skal vi gå igjennom en renselsesprosess, hvor slagget vil skilles bort fra de edleste metaller i åndelig forstand. Om ikke man har påbegynt denne prosessen i dette livet, venter det en større renselse i det neste, enten man kaller seg en kristen eller ikke.


6. Jeg tror at formålet med Gehenna er gjenopprettelse og ikke gjengjeldelse. 

(1 Krøn 21.13; Ord 3.12; Jes 19.22; Hebr 12:7-11 og Åp 3:19).

Nær beslektet med den tanke at alle mennesker vil bli frelst, finner vi også den forståelse at helvetets siktemål må være godt og full av legedom. I stedet for den forestilling at Gehenna er et straffested, hvor ikke-troende blir utstøtt, pint og glemt for hevnens skyld, tror jeg derimot at Gehenna har til hensikt å hjelpe mennesket fram til en forsoning med Gud. Det er legedom i Gehennas bakgård. Kanskje kan man tenke om dette stedet som et himmelsk hospital, hvor selv enkelte ”troende” vil kunne tilbringe noe tid.

Ved Guds rensende kjærlighetsild, forberedes de store skarer for himmelen ved at alt unødvendig ”halm” og ”høy” blir brent bort en gang for alle. De få som unnslipper ilden må være de hellige som er uten lyte i Kristus, som har latt Kristus vunnet skikkelse i seg og allerede her og nå blitt transformert til hans Guds sønns avbilde. Men alle blir vi frelst av nåde. Ingen skal kunne slå seg om brystet å takke seg selv for innsatsen. Nåden består i at Kristus helliger oss og renser oss. Det er han som er verdens frelser. Ingen kan bli frelst uten gjennom han. Men det betyr ikke at alle som bekjenner seg til han allikevel er klare for himmelen. Vi kjenner vel alle noen som kanskje ennå har et lite stykke igjen på helliggjørelsens vei.
Dersom vi tenker at de som ikke tror på Jesus, ikke kan leve som de selv ønsker, hvorfor skulle vi tro at vi kan det bare fordi vi kaller oss kristne? Enkelte ganger misbruker vi Guds nåde, gjennom å tro at vi allerede hører himmelen til og derfor kan tillate oss litt utilbørlig adtferd og selvgodhet. Universalismen minner oss om at ingen av oss er i mål ennå og at vi alle må ta Jesu ord om å omvende oss på alvor. Hver dag arbeidet Paulus på sin frelse, til tross for at han både var og ble frelst.


7. Jeg tror at helvetets varighet er begrenset og ikke evig. 

(2 Mos 34.6-7; Salm 30.6; 44.24; 77.8-10; 86.5; 103.9-17; Jes 54.7-8; Jer 3.12; 30.24; 31.3; Klag 3.31-32; Mik 7.18-19; 5.21-26; Luk 12.47-48.)

Dersom formålet med helvetet er å gjenopprette mennesket, så sier det seg selv at dens varighet ikke kan være evig. Det klassiske argumentet har alltid vært at en forbrytelse imot en evig Gud må straffes med en evig dom. Dette argumentet faller sammen da Bibelen snakker om ulike grader av straff for syndere. Hvordan kan det være grader av evighet? Blir den ene straffet med piskeslag i all evighet, mens den andre brenner i all evighet?


8. Jeg tror at alle omsider vil bli frelst.
 

(Jes 45.22-23; Matt 18.12-14; Joh 12.32; Rom 5.12-21; 11.25-26,32; 1 Kor 15.21-28; Ef 1.10; Fil 2.9-11; Kol 1.20; 1 Tim 4.10).

Dette betyr ikke at det ikke finnes noe helvete eller at mennesker ikke blir holdt ansvarlige for sine livsvalg. Det betyr bare at alle mennesker, etter å ha vært igjennom en passende straff, enten den nå har vært av helbredende, pedagogisk eller rensende karakter, omsider vil være klare for det evige himmelrike. ”For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.”

Det har til alle tider vært talsmenn og forkjempere for denne troen i vår kirke. Allerede i de første fem eller seks århundre av kirkens historie var denne måten å tenke på allmenn i de fleste kirkelige kretser. Ved fire av de seks kjente teologiske læresteder som Aleksandria, Antiokia, Cæsarea og Edessa/Nisibis fantes det prominente universalister som forkynte alle tings gjenopprettelse. I Efesus lærte de betinget udødelighet eller annihilasjon, dvs at de som går fortapt blir tilintetgjort, og i Kartago eller Rom underviste dem om den evig pine etter augustinsk tradisjon.[1] Gjennom hele middelalderen og fram til moderne tid har det stått fram teologer som har holdt fast ved denne måten å tenke på, uten å ha verken blitt kastet ut av kirken eller blitt betraktet som kjettere. Flere av dem ble tvert imot anerkjent som store teologer og åndelige veiledere i vår kirke.
Jeg har ikke noen ønske om å skape splid i vår kirke, men har allikevel et ønske om å holde denne debatten varm. Derfor skriver jeg også min blogg som alene er viet universalistisk teologi og filosofi.
Så får dere selv vurdere om dette er kjettersk teologi eller ikke. Jovisst kan dette være nye tanker for de fleste av dere, men det er ikke noen nykonstruert teologi som har sitt opphav i meg. Her står jeg trygt i en kirkelige tradisjon som strekker seg helt tilbake til den udelte kirkes tid, ja til Paulus og Jesus selv.





[1] http://www.ccel.org/ccel/schaff/encyc12/Page_96.html

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar