torsdag 10. juli 2014

Festen starer ikke før alle er ankommet

De vonde tankene om himmelen


I mange år etter at jeg ble en kristen tidlig på 80-tallet, ble jeg ofte engstelig når jeg kom til å tenke på himmelen. Hva var det som ventet meg der oppe! Jeg kunne se for meg hvordan Allherskeren satt på sin trone, som en streng dommer, rede til å dømme alle ætter og folkeslag. Jeg syntes det var lite nåde å spore. De som sto framfor ham, stod der med bøyde hoder i skam og med skjelvende knær. ”Tenk om jeg er en av dem som går fortapt og kastes ut i det ytterste mørke” tenkte jeg.

Det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan han ville komme til å spole mitt liv tilbake, og vise meg på storskjerm, alle mine svake øyeblikk og syndefulle handlinger. Enhver synd ville komme for dagen, tenkte jeg. Ingenting ville holdes skjult. De som hadde vendt om i dette livet og tatt imot Jesus som sin personlige frelser ville få forlatelse og bli benådet om de da ikke hadde syndet imot Den hellige ånd, noe som var utilgivelig. Hadde jeg gjort det? De som ikke ble benådet, ble umiddelbart kastet ut i det brennende inferno hvor en gråter og skjærer tenner. Nå var det for sent å be om nåde. For disse fantes det ikke lenger noen mulighet til å finne miskunn hos Herren. Hans barmhjertighet og tålmodighet hadde tatt slutt.

Med disse tankene i pannebrasken hver gang jeg tenkte på himmelen, så fikk jeg fort det inntrykk av at dette var et sted for dom og straff, i stedet for grønne enger, hvile, himmelsk glede og evig fred. 
Himmelen ble et sted med skrik og fortvilelse i stedet for omvendelse, sorg og grusomhet i stedet for nåde og opprettelse. Bare noen få utvalgte ville slippe igjennom nåløyet.

Etter hvert ble gudsbildet mer og mer anstrengt. Kunne Gud virkelig være evig god og rik på miskunn? Ville hans kjærlighet ta slutt? Kunne han med et pennestrøk dømme størsteparten av menneskeheten, sin egen dyrebare skatt, til å fortæres av ilden i all evighet? Hvordan kan jeg tilbe en slik Gud?


De gode tankene om himmelen


Heldigvis har det godt opp for meg at det finnes langt flere bilder på himmelen i vår Bibel, enn den som handler om dom og oppgjør.
Når Jesus snakket om himmelriket forfektet han en annen forestilling, som han hadde en forkjærlighet til. Han fortalte at himmelriket kunne lignes med en konge som skulle holde bryllup for sin sønn. Kongen sendte sine tjenere ut og sa til dem: ”Gå derfor ut i veikryssene, og innby til bryllupet alle dere treffer.” Tjenerne gikk ut på veiene, som de hadde fått beskjed om, og ”samlet alle de møtte, både onde og gode, så bryllupssalen ble full av gjester.” Matt 22.9f.

Historien om den bortkomne sønn ender omtrent på samme vis, med en storslagen fest. Den gode far, som ønsker sin bortkomne sønn velkommen hjem, sa til sine tjenere, ”hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss” Luk 15.23.
Jesus tegner ofte et bilde av en stor himmelsk bankett som vi skal få være med om. Her skal vi feire, ikke bare vår egen forsoning med vår Gud, men også gjenforeningen med alle våre bortkomne brødre og søstre, fra alle verdenshjørner.


Festen starter når den bortkomne er ankommet


Mange av mine konservative venner synes i dag å være mer opptatt av den kommende dom, hvor Gud ville effektuere sine dommer, enn av den store himmelske bryllupsfesten, hvor de bortkomne også vender hjem. De opptrer som den eldste broren i lignelsen om den bortkomne sønnen i Luk 15. Og jeg klandrer dem ikke. Jeg tenkte etter hvert slik jeg også.

Den eldste sønnen i lignelsen ble hjemme hos sin far. Han gjorde ikke krav på arven, han var trofast i sine daglige gjøremål, var lydig og gjorde det han fikk beskjed om. Han tilbød seg aldri å gå ut å lete etter sin yngre bror. I grunnen virket han fornøyd med å nyte godt av å bo hjemme og være under sin fars omsorg. Men han var på langt nær perfekt. Når den yngste sønnen returnerte og hans far tilga ham betingelsesløst, så ble den eldste sønnen rasende sint når han hørte at hans far hadde slaktet gjøkalven og arrangert en stor fest for hans bror. Hva er dette for noe ”Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!” Luk 15.29. Der den eldste sønnen kanskje hadde håpet på en irettesettelse og at far hans fortalte hvor skapet stod, der oppdager han at hans far gjør tvert om og lager til stor fest. Han ble forferdet over farens raushet og nåde og ville selv ikke gå inn og være med på festen. En slik nåde og en slik mottagelse av en synder var uhørt.
Selv gikk han å håpet på at hans far ville gjøre i stand en mindre fest der hvor den fortapte bror ikke var med, men hvor han bare kunne feire i lag med sine venner. Himmelen var med andre ord bare for noen få.

Akkurat slik tenkte jeg selv i mange år. Festen i himmelen er bare for meg og noen få utvalgte. Jeg håpet at himmelen skulle være slik. Jeg gikk å håpet på at jeg skulle belønnes med en fest, hvor de bortkomne ikke var velkommen. Som en takk for at jeg tok imot troen og holdt ut, så skulle jeg få noe som ikke de andre ville få. Jeg stolte mer på min egen fortreffelighet, enn på Guds nåde. Den eldste sønnens respons på nåden, ble etter hvert også min reaksjon.

Den barmhjertige faren møter også den eldste sønnen med nåde, ”Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen” Luk 15.31f. Han er like nådefull mot den eldste som den yngste. Faren forlot til og med selskapet for å lete opp den eldste sønnen. Hvorfor? Jo fordi han ikke kan feire før alle hans barn sitter rundt bordet sammen med han. Først når de bortkomne er kommet hjem, kan festen starte.

Jesus forteller oss ikke om den eldste sønnen til slutt kom med inn og tok del i feiringen. Nei, han lar den ha en åpen slutt. Han inviterer oss til å ta stilling selv. Hva vil vi gjøre? Vil vi vende oss bort fra Guds gode nåde, eller vil vi ta del i den store feiringen? Jeg vet hva jeg ville gjort. :)


Både gode og onde inviteres inn


Fremdeles er det mange ledige plasser rundt bordet. For de som allerede har ankommet er det bare å småspise på apertiffen, og ha forventninger til det som vil komme. Stadig strømmer det folk inn i festsalen. Når Gud selv, etter å ha lett opp den siste ”sauen”, trer inn i festsalen vil alle være samlet og den store festen begynne.

Alle er invitert til å være med på den store begivenheten. Derfor har han bedt oss om å samle alle folk, ”onde og gode”, så bryllupssalen kan bli full av gjester. Sammen med Gud blir vi derfor oppmuntret til å dele evangeliet og invitere folk til å være med. Paulus skriver at ”Gud forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste.” Han ”tilregner ikke dem deres misgjerninger.” Det betyr at han ramser ikke opp alle våre synder og holder dem fram for oss. Han ber oss bare om å gå ut å nøde folk til å komme. Dette er kirkens kall i verden.


Våre bordkavalerer


Jeg har ingen anelse om hvor vi vil komme til å sitte under den himmelske bryllupsbanketten, men jeg tror jeg kan ane hvem som vil være våre bordkavalerer. På vår ene side vil kanskje den personen sitte som vi har påført mest lidelse i livet. På den andre siden vil den sitte som har vært mest ondskapsfull imot oss. Der vil vi alle sitte forsonet med hverandre, mellom én som har tilgitt oss vår dumskap og én vi selv har måttet tilgi sin dumskap.

De eneste tårer som vil finne sted på banketten, er gledens og forsoningens tårer. Der vil vi se hvordan en ydmyk Hitler bøyer seg ned og vasker føttene til en jødisk jente, med sine tårer, - ei som omkom i en konsentrasjonsleir. Der vil vi se hvorledes fundamentalister av ulik tro og kristne omfavner hverandre som søsken. De som før stod i mot hverandre vil nå omfavne og tilgi hverandre. Her vil Jesus omfavne Judas, og her vil løven leke med lammet. Kanskje vil vi også se Gud Fader omfavne Lucifer, sin erkefiende, den første som falt bort fra nåden. I himmelen vil det ikke lenger være noen merkelapper. Vi er alle Guds barn, forsont med hverandre og himmelens skaper.

Kanskje liker du dette dårlig. Du har bare ikke lyst til å ha disse til bords akkurat der du sitter. Kanskje tenker du, ”hvordan i all verden kan du mene noe slikt. Du vet ikke hvilken smerte eller lidelse disse menneskene har påført meg, hvor onde, slemme og hensynsløse de var og hvordan de aldri angret på det de en gang hadde gjort.” Kanskje nekter du å ta imot den plassen du har fått tildelt.  Kanskje makter du ikke å tilgi det de har påført deg.

Men så prikker noen deg på skulderen og du vender om å ser inn i øynene til en du selv har påført mye lidelse og smerte. Èn som du var ond, slem og hensynsløs imot. Èn som du selv aldri ba om tilgivelse, og som på sin side har all rett til å nekte å sette seg sammen med deg. Men som allikevel sier til deg, ”Jeg tilgir deg alt.”

Kanskje får vi da kraft nok til å snu oss å selv tilgi. Alle må vi omvende oss. Men selv om vi ikke gjør det eller makter det der og da, så har jeg gode nyheter. Festen vil nemlig ikke starte uten deg. Du er hedersgjesten, akkurat som alle de andre. Og Gud vil vente til du er klar. Alle de hellige og englene vil også vente. Ingen har det travelt. Heller ikke jeg. Her har vi hele evigheten til rådighet. :)

Selvfølgelig skulle vi ønske vi slapp å vente for lenge. For vi har jo så lyst at feiringen skal ta til. Men vi venter i tålmodighet til den siste gjesten har ankommet. Guds kjærlighet er så stor at den rommer alle. Ingen vil bli forlatt ute i mørket. Alle vil være med og Gud vil være alt i alle. Gud skal tørke bort våre tårer og så skal ”døden ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.”  Ingen vil da stå utenfor. :)




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar