mandag 7. juli 2014

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg!


”Jeg vil alltid synge om Herrens miskunn, fra slekt til slekt skal min munn gjøre din trofasthet kjent. Jeg sier: Miskunn blir bygd for evig, din trofasthet er grunnfestet i himmelen” Salm 89.1-2.

”Dersom vi er troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv” 2 Tim 2.13.
Gud fornekter ikke seg selv, sier apostelen. Paulus tenker at Gud ikke kan annet. Guds vesen er uforanderlig. Hos han er verken ”forandring eller skiftende skygge.”  Ut av Gud strømmer det alltid lys, fred, nåde, kjærlighet, godhet og miskunn.

Skulle han holde dette tilbake, ville han måtte fornektet seg selv. Men Gud gjør ikke det, ifølge Paulus.
Selv om vi er troløse, så vil han forbli trofast i mot sin skapning og sitt løfte. ”Min plan skal bli fullført, og alt jeg vil, deg gjør jeg” Jes 46.10b.

Hva er det Gud vil framfor noe annet? Jo han ”vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten og kjenne,” 1 Tim  2.4. Det er vanskelig å forestille seg at Gud vil gi opp, før han er i mål og har dratt alle mennesker til seg.

Jeg kan selv huske min første kjærlighet til mine barn. Det var ikke den dagen de kom klyvende opp i fanget mitt og sa, ”Jeg er så gla i deg pappa.” Det var heller ikke den dagen da jeg så barna mine for første gang, inne på fødestua og hvor jeg først fikk dem i mine armer. Nei, første gang jeg elsket dem, var når kona mi kom og fortalte meg at hun var med barn, og at jeg skulle bli pappa.

Slik liker jeg å forestille meg Guds kjærlighet, at han elsket oss fra første stund, - fra den dagen han tegnet oss i sine hender, lenge før vi ble skapt og formet i vår mors liv. Han ventet ikke først på å se om vi var elskverdige. Han reserverte ikke sin kjærlighet for noen få utvalgte. Gud elsket oss alle sammen, lenge før vi ble skapt. Denne kjærligheten er og forblir like uforanderlig som Gud selv. Den består til evig tid og vil aldri - aldri - aldri falle bort.


Hesed og Agape

Det hebraiske ordet for Guds kjærlighet er hesed, som peker på noe som er urokkelig og bunnsolid. Vi snakker om en klippefast og uuttømmelig kjærlighet som aldri sviker, og som er full av nåde og godhet. Ordet oversettes som oftest med nåde, trofasthet, miskunn og kjærlighet i det gamle testamentet. I Salmenes bok finner dette igjen og igjen. ”Evig varer hans kjærlighet/trofasthet/miskunn”. Og det er denne ubøyelige, urokkelige og trofaste kjærlighet som frelser oss, ikke vår egen kjærlighet.

Vår kjærlighet til hverandre lar seg ikke beskrives med så sterke ord. Når hebreerne ville uttrykke den menneskelige kjærlighet benyttet de seg ofte av et annet ord, ’ahab. Vår kjærlighet til hverandre er ikke like urokkelig som den Gud eier. I motsetning til Guds kjærlighet, kommer vår kjærlighet som oftest til kort og faller som kjent bort fra tid til annen. Der Guds kjærlighet er urokkelig, der skranter vår. ”Mange taler høyt om sin egen (hesed) troskap/kjærlighet/miskunn, men hvor finnes den en kan stole på?” Ord 20.6.

Når man taler om Guds kjærlighet, så snakker man om en usvikelig og evig trofast kjærlighet.
Likeså på gresk finner vi en nyanseforskjell i begrepsbruken vedrørende kjærligheten. Agape beskriver Guds evige kjærlighet og Fileos beskriver i større grad den menneskelige kjærlighet, - vår fattige evne til å elske hverandre.  

”Kjærligheten (agape) utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort” 1 Kor 13.7f.
Dersom Guds kjærlighet ikke skulle vare i til evig tid, ville jeg ha vært bekymret. Hvorfor det? Jo dersom Guds kjærlighet en dag skulle ta slutt, hva skulle jeg da kunne håpe på eller klamre meg fast ved? Men slik er det heldigvis ikke. ”Med evig kjærlighet” har han elsket oss, jfr. Jer 31.3. Det er denne kjærligheten som danner grunnlag for Guds tålmod med oss. Gud vet at hans store kjærlighet vil vare lengre enn enhver ondskap og ethvert opprør og enhver motstand imot Gud. Derfor er kjærligheten først og fremst ”tålmodig” 1 Kor 13.9. Gud er tålmodig fordi han vet og kjenner utfallet på det hele.


Hevn eller forsoning

Uansett hvor godt dette høres ut, er det mange som dessverre ikke tenker som meg. De fleste kristne jeg kjenner, vil tvert i mot si at det kommer til et punkt hvor Guds tålmod en dag tar slutt. Gud vil i følge dem én dag si ”Nå får nok være nok!” Og som om ikke det er nok, ser de fleste av mine konservative venner fram til den dagen, fordi de tror om seg selv at de er på rett side.

Selv Bibelen er ikke immun imot slik snakk. Et avsnitt i Åpenbaringsboken kan skape noe undring ”Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: ”Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?” Åp 6,9f.

Teksten har i aller høyeste grad et uromoment i seg, fordi den skildrer martyrene mens de venter i utålmodighet på hevnen. Disse holdningene kjenner jeg igjen fra min kristne omgangskrets også. Mange av dem tenker akkurat slik som disse. Det virker nesten som om det er noe fromt over det hele. De ser fram mot hevnens time, da all rettferdighet skal oppfylles. I mine tanker er det ikke mye som minner meg om noe helgenaktig over slike holdninger. Jovisst finner vi dem i Guds ord, men det betyr ikke nødvendigvis at de burde være normerende for våre holdninger i dag. Det finnes også tekster som vitner både om fiendekjærlighet og om en større raushet og nåde. Da Jesus selv ble utsatt for de groveste sjikaner, pisket, slått, korsfestet til døde og gjort til narr av jødene og de romerske soldater, så var det ikke hevnen Jesus var opptatt av. Han sa: ”Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør” Luk 23.34.

Jeg har venner som ønsker dødsdom innført i Norge og jeg har venner som på langt nær ønsker et slikt lovverk realisert. Noen søker hevn, andre søker forsoning. Noen søker øye for øye og tann for tann, mens andre ikke ønsker å ty til samme virkemiddel som overgriperen, nemlig volden.
Jeg tror at den som har funnet kjærligheten alltid søker en bedre vei, i håp om at forsoning en gang i framtiden skal være mulig.

Selv håper jeg for Anders Behring Breivik at han en dag både vil kjenne anger og smerte over den ondskap han forårsaket i Oslo og på Utøya 22. juli i 2011. Men om han endog aldri vil komme til å vise noen anger i dette livet, og da må regnes som åndelig død i forhold til virkeligheten, så vet jeg at Gud allikevel er god og i stand til å bringe denne unge mannen fram til sannhets erkjennelse. Jeg velger å stole på at Gud vet å gi Anders B. Breivik en rettferdig straff, ikke den straff mine hevngjerrige venner vil gi han, men en straff som kan bringe denne unge mannen fram til forsoning med både seg selv, Gud og alle de han gjorde urett. Ikke alle vil makte å tilgi Anders, til det var udåden for alvorlig. Men en gang i det hinsidige ser jeg ingen grunn til at dette ikke skulle være mulig.

Alt det som gikk galt her i verden vil Gud en dag rette opp i, ikke ved å hevne alle dem som mistet sine kjære, eller ved å sende dem i en evig fortapelse, men tvert i mot ved bringe alle parter til forsoning. Gud gir aldri opp forsoningens tjeneste. Hevnen er aldri løsningen på et problem. Når vi i vårt eget liv har fått del i Guds rike nåde, hvorfor skulle vi ikke da også håpe på at alle de som har forgrepet seg imot oss også må få del i den samme erfaringen.
La oss vente på nådens triumf, med tålmodighet. Når vi først har lært oss å tilgi og elske, også de som har gjort oss mest urett i livet, først da kan vi også si at Kristus har vunnet skikkelse i oss. Da er vi blitt som han, vi kan tilgi dem som gjør oss urett.


Utålmodighetens landeplage

Utålmodighet er en av vår tids største landeplager. Mange av oss eier ikke tålmodighet lengre. Kanskje er det en tapt skatt i manges liv. Vi sutrer etter 30 sekunder om vi blir satt på vent i telefonen. Vi surmuler om ikke folk holder avtalen sine og kommer presis. Vi syter og klager om bilen foran oss ikke holder fartsgrensa eller vi må stoppe opp pga. uventet vegarbeid.
Dette synes kanskje å være trivielt. Men vår utålmodighet stikker også dypere og har alvorligere berøringspunkt. Vi flytter fra hverandre langt tidligere enn før. Terskelen for å ta ut skilsmisse er ikke hva den en gang var. Om ikke barna er lydige, blir mange foreldre hissige eller sinte på dem. Dersom noen sier noe stygt til oss så ryker vennskapet. Vi tåler ikke å bli irettesatt av arbeidsgiver.

Jeg tror all utålmodighet handler om et fravær av nåde i eget liv. Når Paulus listet opp de kjennetegn som kjærligheten er bærer av, i sitt brev til Korinterne, begynner han med følgende: ”Kjærligheten er tålmodig.” Jeg tror ikke det er noen tilfeldighet at apostelen nevnte tålmodigheten først. For uten tålmodighet så er kjærligheten i seg selv umulig. Jo mer nådefulle vi er, jo mer kjærlighet vil være å spore. Vi sutrer ikke så fort, vi jamrer oss ikke over den minste ting eller klager med en gang noe går oss i mot. Vi innser at det tar år å bygge opp et godt og varmt hjem eller ekteskap. Vi innser at vi selv var barn engang og gir dem dermed større spillerom. Vi blir ikke opptatt av å vinne alle diskusjoner og har større forståelse for alle feiltrinn som blir begått. I stedet for å si ”skjerp deg!” så løfter vi opp de som ligger nede og tørker støvet av dem.

Øvelsen i å vise tålmod kan også i større grad gjøre oss oppmerksom på Guds tålmodighet og hvor mye lengre den strekker seg enn vår. For hvor tålmodig er Gud? Har hans tålmod en grense? Paulus skriver, ”Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv.” 1 Tim 1.15f. Det er ingen tvil om at den tålmod som Gud viser er ubegrenset. Slik kjærligheten er foruten grenser, evig og bunnløs, akkurat slik er Guds tålmod.

Nå skal vi ikke stikke under en stol at gudsbildet i bibelen på noen som helst måte er ensartet. Enkelte fortellinger gir et inntrykk av at Gud både er snar til vrede og svært så utålmodig. En av disse historiene finner vi i beretningen om gullkalven. Herren hadde fått nok og ønsket at sin vrede skulle komme over folket. Han ville gjøre ende på dem. Men da bønnfalt Moses Herren om å ta tilbake sin brennende vrede og oppgi sin plan om å føre ulykke over sitt folk. Moses henviste til løftet Herren hadde gitt sin tjener Abraham om å gjøre folket like tallrikt som stjernene under himmelen. ”Da oppgav Herren sin plan og førte ikke ulykke over folket, slik han hadde tenkt” 2 Mos 32.14. Dette er en underlig historie hvor Moses fremstår som mer barmhjertig, nådefull og rik på miskunn, enn Gud selv. Dette er en historie jeg kjenner at jeg er skeptisk til. Kan det virkelig være tilfelle at noen mennesker er mer nådefull og tålmodig enn Gud?

Jeg kjenner en kvinne som tilga sin mann utroskap. Ikke bare en gang gjorde hun det, men to. Jeg husker jeg spurte henne om hun ville kunne tilgi enda en gang, dersom mannen var utro. Da sa hun til meg, ”Nei, jeg tror ikke at jeg vil kunne finne styrke til det. For det finnes en grense for hvor mye smerte jeg kan tåle.”
Den menneskelige tålmodighet, evnen til å tilgi og vise nåde er og blir begrenset.

En dag kom Peter til Jesus og spurte, ”Herre hvor mange ganger skal min bror kunne forgå seg mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?”
Kanskje forsøkte Peter å imponere Jesus. Syv ganger virket å være i overflod. I henhold til den rabbinske tradisjon ble det foreslått at tre ganger fikk være godt nok.

”Ikke sju ganger,” svarte Jesus, ”men jeg sier deg: sytti ganger sju!” Matt 18.21f. 
Jeg tror ikke Jesus mente at dette skulle forstås bokstavelig dit hen at 490 skulle være den ytterste grense. Deretter forteller Jesus en lignelse om en mann som skyldte sin Herre ti tusen talenter. Et talent utgjorde ca. 6000 drakmer, hvorav en drakme var lik én romersk dagslønn på denne tiden. Med andre ord skyldte mannen hele 60 millioner dagslønner.

Jesus konstruerer historien slik at tilhørerne umiddelbart forstår at dette aldri vil kunne la seg nedbetale. Her stod skyldneren i en bunnløs gjeld, som det ikke var mulig å betale tilbake. Men så viser Herren sin tålmodighet og ettergav ham hele gjelden. Slik ville Jesus få disiplene sine til å forstå at himmelrikets konge besitter en nåde og en tålmod som er foruten grenser. Det radikale i denne historien er allikevel at han oppfordrer sine disipler til å utvise en like så stor barmhjertighet som det de selv er blitt vist.
I denne historien forklarer Jesus at hans nåde og evne til å tilgi er foruten grenser.

Grunnen til at Gud er tålmodig er fordi han stoler på at den til slutt vil bringe oss vekk fra våre onde veivalg og deres konsekvenser. Gud er tålmodig fordi han vet at hans bortkomne en dag vil komme hjem.

I Luk 15 forteller Jesus oss om en far som hadde to sønner. Etter at den yngste av dem tok ut sin del av arven, flyttet han ut fra farsheimen og til et land langt borte, hvor han sløste bort sin rikdom i et vilt liv. Gutten endte som kjent opp i en grisebinge hvor han mettet seg av de samme belgene som grisene åt. Her i grisebingen kom han til seg selv og bestemte seg for å vende om og rette snuten hjem. Det er ikke noe bemerkelsesverdig med denne guttens historie. Dette kunne være min eller din historie. I alle fall er det mange som har kjent seg igjen i denne guttens dramatiske livshistorie.
Det som gjør denne historien til noe ekstraordinært er farens hjertelag. Jesus sa, ”Da han ennå var langt borte fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp han i møte kastet seg om halsen på ham og kysset ham.” Luk 15.20. Han så gutten fordi han alltid ventet og skuet bortetter veien. Han ventet i tålmodighet på at gutten en dag skulle komme hjem.

Hensikten med Guds store tålmod med oss er vår frelse. ”Herrens tålmod skal dere se som en mulighet til frelse” 2 Pet 3.15. For hvem er det Guds tålmod betyr en mulighet til frelse? Jo alle.

Enkelte teologer mener at historien om den bortkomne sønnen ikke sier at faren vil vente i all evighet. Rent teknisk har de sannsynligvis rett. Men i denne lignelsen er den hjemmeværende faren et bilde på Gud. Og jeg kan aldri forestille meg at den far som Jesus beskriver her kommer til et punkt hvor han gir opp sin tålmodighet, lukker døren bak seg, spjelker den igjen og slår av lyset. En kjærlig far gir aldri opp sine barn. Dersom han blir utålmodig, så tar han på seg sin frakk, etterlater seg et notat ved døren og legger i vei for å søke han som er kommet bort.

Dersom Gud blir utålmodig, så er det fordi han vil oss godt. Dette kan også være grunnen til at Jesus her i Luk 15 gir oss tre historier som sier oss noe om Guds grunnleggende holdning imot alle syndere. De to andre fortellingen viser oss Guds standhaftighet og hans rike tålmod. Selv om Gud er tålmodig, er han ikke bare fornøyd med å vente. Hans nåde er evig og hans tålmod er foruten grenser, men han ser og hører sine barns lidelser. Han sitter ikke å godter seg over deres smerter eller venter til det øyeblikket kommer hvor han kan si, ”Hva var det jeg sa deg!” I stedet reiser han seg opp og legger ut på søk, til han finner den siste bortkomne sauen i flokken. Gud vil med andre ord aldri gi deg og meg opp. Det er den åpenbaring av Gud som hans sønn gir oss del i, i motsetning til den vi fant i 2. Mosebok. 


Guds standhaftige nåde.

Fra tid til annen hører vi om barn som forsvinner. Politiet iverksetter alle verdens tiltak i stor skala og begynner sitt søk. Media blir ofte involvert for å dekke historien.
For en del år siden forsvant en ung jente. Politiet fant jakken som hun hadde, men selv var hun sporløst forsvunnet. Profesjonelle aktører og hundrevis av frivillige var ute å leita etter jenta i inn og utmark og over et stort område. Dager ble til uker og uker ble til måneder. Men etter hvert som tiden gikk, brukte politiet mindre og mindre ressurser på å finne jenta. Media sin interesse for saken dabbet også av, da det var nok av andre tragedier å skrive om. Alle de frivillige som søkte etter jenta de første ukene, vendte gradvis tilbake til sine egne liv. Nesten alle hadde gitt opp håpet og gav derfor opp søket.

En reporter spurte foreldrene til denne unge jenta flere år senere, ”Når kommer dere til å gi opp å søke etter deres datter?” De svarte, ”Aldri!”
Den som elsker gir aldri opp å søke.
Jeg tror Gud er like standhaftig i sitt søk etter de som er kommet bort fra han. Hva skulle få oss til å tro at hans kjærlighet ikke er like standhaftig som foreldrene til denne jenta? Denne resolutte og ubøyelige innstilling etter å oppsøke sitt folk, synes jeg også å se igjennom hele Skriften. Skriftene som er skrevet ned over en periode på ca. 1500 år dokumenterer Guds urokkelige relasjon til sitt folk. Der folket igjen og igjen svek sin Gud, sviktet han dem aldri.
Historien om Israel er ikke en historie om folkets trofasthet imot Gud, men om Guds trofasthet til sitt løfte. ”For Herren din du går med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke”  5 Mos 31.6. Det samme løftet gav han til sine disipler før han forlot dem på Kristi himmelfartsdag. ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende” Matt 28.20.

Dette er sterke ord. Aldri vil han slippe taket i deg. Aldri vil han svikte deg. Alltid vil han være med deg. Enkelte kristne grupper begrenser disse tekstene, til eksklusivt bare å gjelde enten Israel eller hans disipler. Mange av dem argumenterer for at hans trofaste nåde bare gjelder de utvalgte – de som er kommet hjem, de som hører med i folden. Dette er et fattig evangelium. Guds oppsøkende nåde synes å være for alle. Gud som er far til alle levende skapninger vil alltid søke opp sine bortkomne får. Han vil aldri i evig gi slipp på noen av dem.

I den lille bibel får vi en påminnelse om Guds store kjærlighetsplan. ”For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” Joh 3.16f. Gud er ikke interessert i bare noen få utvalgte. For meg synes det som om han var bestemt på å forsone hele verden med seg selv igjennom sin Sønn. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.

Da jeg var ung var jeg ikke særlig god i fotball. Når de to beste fotballspillerne i klassen fikk i oppgave å plukke ut hvert sitt fotballag i gymtimen, stod jeg ofte sist tilbake sammen med en annen. De som var mest ønsket ble som oftest foretrukket framfor meg og min venn. Etter at de to beste i klassen hadde valgt sine spillere og vi to sto tilbake, så sa den ene, ”Dere kan ta Ola, vi tar han andre.”  Og slik ble jeg ”utvalgt” på laget. Det var ingen gledesrop eller begeistring å spore over at jeg var blitt med. Ingen ønsket meg velkommen inn i teamet. Det som møtte meg var tvert imot en form for resignasjon og motvillig aksept.

Når jeg sitter å hører enkelte predikanter forkynne ”evangeliet”, får jeg den samme fornemmelsen. De får meg til å tro at Gud benytter seg av de samme spillereglene og at hans utvelgelse er betinget og at han ønsker noen velkommen med entusiasme og andre med forakt. Denne vrangforestillingen er ikke ny. Jesus ble ofte kritisert for å håndplukke feil folk, de som alle ellers ville ha valgt til sist. ”Tollere og syndere holdt seg nær til Jesus,” står det. Fariseerne og de skriftlærde ble forarget og sa: ”Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.” Luk 15.2.
Ingen ville ha stilt spørsmål om Jesus hadde fordømt tollere og syndere. Det gjorde han ikke. Han satte seg ned med dem og spiste i lag med dem. Dette var et brudd på all religiøs kutyme. Derfor reagerte også fariseerne så sterkt. I Jødisk kultur er det å bryte brød sammen et tegn på full aksept. Jesus hørte fariseerne murre over hans kjærlighet og omgang med syndere, og responderte på dette med å stille to poengterte spørsmål. ”Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?” Luk 15.4. ”Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den?” Luk 15.8.

Svaret på begge disse spørsmål er ikke selvfølgelig. Kanskje ville ikke vi ha risikert de nittini sauene bare for å redde den ene, eller brukt så mye tid og krefter bare for en liten mynt som er blitt borte. Ingen av oss er kanskje så standhaftig.



Jesus derimot tror på en Gud som søker de/det bortkomne inntil han finner dem/det. Hvor lenge vil han lete? Jo, så lenge som det er nødvendig. Han vil ikke gi seg før han har funnet det som er kommet bort. Og dette er gode nyheter som mange har vanskeligheter for å ta til seg. Det gir oss håp utover døden. Døden er ikke siste ord i saken. De som har lært oss at det etter døden er umulig å komme til himmelen dersom man ikke aksepterte Jesus i dette livet og som stadig løfter fram at nåden bare er et forbigående tilbud, og at evig straff venter alle dem som ikke tar imot nåden her og nå, de forkynner i beste fall et fattig evangelium. Personlig har jeg store vanskeligheter med å se at dette er gode nyheter i det hele tatt.
Når Skriften løfter fram at nåden aldri faller bort, hvem er da vi som kan omgjøre det?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar